Filmsatsparagrafen og kampen om kontroll over teknologien


Roald Halvorsen ble valgt til formann i Norsk typografforbund i 1962, og han hadde klart for seg hvilke utfordringer som ventet: Fotosetting var en teknologi i rask utvikling, og i løpet av få år ville blysatsen bli borte. Samtidig kom det signaler fra andre land om at offset var fremtidens avisteknologi. Organisasjonsforholdene ble dermed et presserende problem.


Fra 1960-årene ble blysatsen erstattet av fotosats.

Det grafiske personalet i avisene var organisert i Typografforbundet, mens Litograf- og kjemigrafforbundet hadde organisasjonsretten for ansatte i offsettrykkerier. Dersom avisene gikk over til offset, risikerte Typografforbundet å miste en stor del av medlemmene sine. Overgangen til offset i ukebladet Allers hadde noen år tidligere vist at problemstillingen var høyst reell.

Roald Halvorsen og forbundsformann Arne Li i Litograf- og kjemigrafforbundet ønsket å omgå problemet ved å slå de to forbundene sammen. Og de forberedte sammenslutningen ved å fremme likelydende krav om betjeningsregler for nytt teknisk utstyr under tariffoppgjøret i 1966. Målet var å sikre medlemmene betjeningsrett til alt eksisterende og fremtidig utstyr til produksjon av sats. Resultatet ble filmsatsparagrafen, som slo fast at all framstilling og viderebehandling av ”fotoskrift/satsmedia” skulle utføres av faglært grafisk arbeidskraft. Året etter gikk de to forbundene sammen med bokbinderne og etablerte Norsk Grafisk Forbund.

Ved inngangen til 1970-årene begynte de første norske avisene å supplere dataanleggene sine med skjermer. Av kostnadsmessige grunner ble skjermene til å begynne med bare brukt til korrekturoppretting. De kunne imidlertid også brukes til direkte innskriving av tekst, men hvem skulle da betjene dem?



Norsk Grafisk Forbund og Norsk Journalistlag etablerte i 1975
noen felles retningslinjer for innføring av nytt teknisk utstyr i avisene. Men samarbeidsklimaet kjølnet da det kom for en dag at NJ hadde forhandlet fram egne betjeningsavtaler med pressens arbeidsgiverforeninger. Her het det at journalister kunne skrive artiklene sine rett inn i avisenes dataanlegg ved hjelp av skjermterminaler. De kunne foreta redigering på skjerm, og de kunne påføre koder til styring av fotosettere.


Norsk grafisk forbund ble stiftet i desember 1966. En viktig årsak var ønsket om å få kontroll over den tekniske utviklingen.

Arbeidsgiverne var strålende fornøyd. ”Utviklingen på satssektoren er nå kommet så langt at typografer ikke lenger er nødvendig i satsproduksjonen”, skrev disponent Einar Olsen til styret i Norsk Arbeiderpresse AS sommeren 1975. Men Norsk Grafisk Forbund delte ikke begeistringen. Forbundets syn var at journalister og arbeidsgivere nå hadde inngått avtaler om oppgaver som hørte innunder NGFs fagområder, og som allerede var regulert i forbundets overenskomst med avisene.

Saken kom opp til behandling i Arbeidsretten i 1978, og her fikk Norsk Grafisk Forbund medhold. Filmsatsparagrafen gjaldt også på dette feltet. Retten slo fast at grafisk faglært arbeidskraft hadde enerett til å betjene skjermterminaler som ble benyttet til framstilling av ”fotosats, satsmedia og for viderebehandling av disse”.


Arbeidsretten fastslo rettstilstanden, men oppfordret samtidig partene til å bli enige om hensiktsmessige løsninger for utnyttelse av ny teknologi. Fra inngangen til 1980-årene ble det da også inngått teknikkavtaler som innebar at NGF ga dispensasjoner fra sine medlemmers eksklusive betjeningsrett, mot at typografer ble sikret videre sysselsetting innenfor andre arbeidsområder. Østlendingen på Elverum var pioneren. Avisen fikk dispensasjon fra den grafiske overenskomsten i 1979. Journalister fikk benytte skjermterminaler, mens typografer ble overført til desk og annonseavdeling. Ti stillinger ble borte, hvorav seks fra den tekniske avdelingen. I løpet av tiåret som fulgte gikk så å si alle de norske avisene over til direkte innskriving for journalistene – med noen av de største avisene i Akersgata som de siste.

1978 ble typografenes rett til å betjene skjermterminaler slått fast av Arbeidsretten.

Ved hjelp av filmsatsparagrafen forsøkte de grafiske fagorganisasjonene å sikre en skånsom nedbemanning etter hvert som nytt teknisk utstyr åpnet for rasjonalisering på stadig flere områder. Sammen med aktive tiltak for kompetanseheving for medlemmene var denne strategien vellykket gjennom store deler av 1970- og 1980-årene. Senere har bortfallet av arbeidsplasser akselerert, blant annet som følge av rasjonaliseringstiltak i kjølvannet av eierskifter og konserndanningsprosesser i norsk presse.

 




















©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek