Det grafiske personalet i avisene var organisert i Typografforbundet, mens Litograf- og kjemigrafforbundet hadde organisasjonsretten for ansatte i offsettrykkerier. Dersom avisene gikk over til offset, risikerte Typografforbundet å miste en stor del av medlemmene sine. Overgangen til offset i ukebladet Allers hadde noen år tidligere vist at problemstillingen var høyst reell.

Roald Halvorsen og forbundsformann Arne Li i Litograf- og kjemigrafforbundet ønsket å omgå problemet ved å slå de to forbundene sammen. Og de forberedte sammenslutningen ved å fremme likelydende krav om betjeningsregler for nytt teknisk utstyr under tariffoppgjøret i 1966. Målet var å sikre medlemmene betjeningsrett til alt eksisterende og fremtidig utstyr til produksjon av sats. Resultatet ble filmsatsparagrafen, som slo fast at all framstilling og viderebehandling av "fotoskrift/satsmedia" skulle utføres av faglært grafisk arbeidskraft. Året etter gikk de to forbundene sammen med bokbinderne og etablerte Norsk Grafisk Forbund.

Ved inngangen til 1970-årene begynte de første norske avisene å supplere dataanleggene sine med skjermer. Av kostnadsmessige grunner ble skjermene til å begynne med bare brukt til korrekturoppretting. De kunne imidlertid også brukes til direkte innskriving av tekst, men hvem skulle da betjene dem?

Norsk Grafisk Forbund og Norsk Journalistlag etablerte i 1975 noen felles retningslinjer for innføring av nytt teknisk utstyr i avisene. Men samarbeidsklimaet kjølnet da det kom for en dag at NJ hadde forhandlet fram egne betjeningsavtaler med pressens arbeidsgiverforeninger. Her het det at journalister kunne skrive artiklene sine rett inn i avisenes dataanlegg ved hjelp av skjermterminaler. De kunne foreta redigering på skjerm, og de kunne påføre koder til styring av fotosettere.


Arbeidsretten fastslo rettstilstanden, men oppfordret samtidig partene til å bli enige om hensiktsmessige løsninger for utnyttelse av ny teknologi. Fra inngangen til 1980-årene ble det da også inngått teknikkavtaler som innebar at NGF ga dispensasjoner fra sine medlemmers eksklusive betjeningsrett, mot at typografer ble sikret videre sysselsetting innenfor andre arbeidsområder. Østlendingen på Elverum var pioneren. Avisen fikk dispensasjon fra den grafiske overenskomsten i 1979. Journalister fikk benytte skjermterminaler, mens typografer ble overført til desk og annonseavdeling. Ti stillinger ble borte, hvorav seks fra den tekniske avdelingen. I løpet av tiåret som fulgte gikk så å si alle de norske avisene over til direkte innskriving for journalistene – med noen av de største avisene i Akersgata som de siste.




Ved hjelp av filmsatsparagrafen forsøkte de grafiske fagorganisasjonene å sikre en skånsom nedbemanning etter hvert som nytt teknisk utstyr åpnet for rasjonalisering på stadig flere områder. Sammen med aktive tiltak for kompetanseheving for medlemmene var denne strategien vellykket gjennom store deler av 1970- og 1980-årene. Senere har bortfallet av arbeidsplasser akselerert, blant annet som følge av rasjonaliseringstiltak i kjølvannet av eierskifter og konserndanningsprosesser i norsk presse.