Arbeiderbevegelsen og fredslinjens nederlag i 1914

 

Social-Demokratens forside ved krigsutbruddet 29. juli 1914 [Klikk for større versjon]
Introduksjon

I år er det 100 år siden 1. verdenskrig startet. 11. november 1918, ca. fire år senere, var krigen slutt. Europas geografi, men også kultur og mentalitet, skulle aldri bli den samme. Eric Hobsbawn, den britiske historikeren, kategoriserte 1914 som begynnelsen på ”the short twentieth century” 1. Da falt den orden som hadde hersket i Europa i mange år. Imperiene opphørte, og kort tid etter overtok autoritære ideologier.

Arbeiderbevegelsen ble også rammet av krigen på mer enn én måte. Ikke bare måtte de mannlige arbeiderne legge fra seg sine arbeidsklær og trekke i uniform, men fredslinjen ført av arbeiderbevegelsens ledere før krigen falt helt sammen i 1914.
Arbeiderbevegelsen hadde konsekvent vært mot krig, mot stormaktspolitikk og for fred og solidaritet på tvers av landegrensene. ”Arbeidere i alle land, foren eder”, hadde fortsatt mening før krigsutbruddet, men i løpet av kort tid etter skuddet i Sarajevo stilte mange i bevegelsen i krigførende land hver for seg under nasjonale flagg, ikke sammen under røde faner. Hvordan kunne det skje?


Sammenbruddet

I 1912 holdt venstresidepartiene tilknyttet Den andre internasjonalen2 en ekstraordinær kongress i Basel. Kongressen ble snart en internasjonal markering mot krig og militarisme, og demonstrasjoner avholdt av Internasjonalens tilhengere ble holdt flere steder i Europa. I tillegg ble det gitt klar beskjed til makthaverne gjennom en erklæring vedtatt på kongressen: Verdenskrigen ville frembringe et opprør fra arbeiderklassen og arbeiderne anså det ”som en forbrytelse å skyte hverandre ned for kapitalistenes, monarkenes eller de intrigerende diplomatenes skyld.” 3

 
Bare to år senere så flere av partiene i sammenslutningen på at krigssignalet ble gitt i hjemlandene. Alle i nasjonen måtte forenes mot den ytre fienden. For sosialistene var militarisme, krig og imperialisme helt naturlige trekk ved det borgerlige samfunnet. Det var mer eller mindre lovmessig at krigen skulle komme. Samtidig var det også en utbredt tro på at de krigshissende tendensene kunne temmes av nettopp arbeiderbevegelsen. Lederne i de forskjellige sosialistpartiene mente at bevegelsen utviklet seg best under fredstid. Dette førte til en politikk som gikk ut på å føre en preventiv krigspolitikk. Det eksisterte et vedtak fra Stuttgart-kongressen i 1907, en av flere kongresser avholdt av Den andre internasjonalen, om å ”utnytte den økonomiske og politiske krise, som krigen fremskaper, til å reise folkets brede lag og påskynde kapitalismens fall” 4 , men det ble et temmelig uforpliktende vedtak på grunn av preventivpolitikken.5

Hvis krigen faktisk skulle komme, var det uklart hva man skulle gjøre. Skillet mellom angrep og forsvar ble diskutert internt i partiene og mellom dem i forbindelse med Den andre internasjonalens møter. Flertallet av medlemspartiene i Den andre internasjonalen anerkjente retten til selvforsvar. Andre ville at demokratiske og proletariske interesser skulle vektlegges mest. Det var også uklart hvordan man skulle forholde seg til staten eller fedrelandet. Systemkritisk eller systembekreftende? Hva med nasjonenes selvbestemmelse, som ble godkjent av Internasjonalens flertall? Alt i alt var det usikkert om hva som ville skje med Europas venstreside i det øyeblikket stormaktene ville gå til krig.6

 
 

Rosa Luxemburg var en sterk forkjemper for fredslinjen. Her snakker hun på
Kvinnekonferansen til Den Sosialistiske Internasjonalen, 1907.
Kilde: Wikimedia

Det som skjedde, var en borgerfred. Klassekampen ble satt på vent i påvente av en krigsavgjørelse. Den ytre fienden telte mest. Det var krigsprotester sommeren 1914 rundt omkring i Europa. Men den internasjonale solidariteten raknet etter hvert. Sosialistene ville ikke føre en radikal politikk som ledet mot en konfrontasjon både mot de konservative, men også mer sentrumsorientere politikere. Hvis det ble klassekamp, kunne det gå mot mistillitsforslag i parlamenter også videre.

Det ville sannsynligvis komme en reaksjon fra det borgerlige samfunnet, en reaksjon som kunne frarøve de nasjonale sosialistpartiene (og resten av arbeiderbevegelsen) muligheter til å påvirke deres land. Frankrike hadde for eksempel et parlamentarisk demokrati sosialistene deltok i. Skulle det settes på spill? Bevegelsens organisasjoner måtte bevares, innenrikspolitisk måtte man ha borgerfred for fortsatt å ha en sterk organisasjon straks krigen var over, noe mange regnet med ville skje straks uansett.7

 
  Venstresidepartier i Belgia, Frankrike og England gikk inn i regjeringer de før hadde vært motstandere av. I Tyskland var situasjonen en annen, SPD var et parti det konservative og keiserlojale Tyskland elsket å hate. Keiser Wilhelm II ytret at sosialdemokratene ikke fortjente å bli kalt tyskere.8 Etter valget i 1912 var det derimot de som satt med nøkkelen for å vedta krigsbevilgninger. De ga sitt samtykke og inngikk indre fred med de borgerlige partiene og keiserens regjering. I løpet av kort tid var det serbiske sosialister og russiske bolsjeviker som stod igjen med aktiv krigsmotstand. Den internasjonale arbeidersolidariteten så med ett ganske døende ut.  
 

Britiske og tyske soldater i Ingenmannsland under den uoffisielle våpenhvilen.
Kilde: Wikimedia
Man kan ikke helt utelukke nasjonalismen som bakteppe heller. Det var press fra de nasjonalistiske kreftene for å få alle til å gå i takt til statens eller nasjonens tromme. SPD rettferdigjorde krigsdeltakelsen (for seg selv og utad) ved å vise til at tsarens Russland var enda mer autoritært enn Tyskland. Marx’ og Engels’ skrifter, spesielt Engels’, spilte en viss rolle her. Engels hadde i sine mindre kjente skrifter risset opp spesielt slaverne som et kontrarevolusjonært folkeslag. Med andre ord måtte slaverne nedkjempes. Kampen var mot det barbariske Øst-Europa. Det hele var en frigjøringskrig.9 Ikke minst kunne SPDs ledere, kanskje noe naivt, håpe på en tettere integrasjon og mer innflytelse i Tysklands statsapparat enn hvis de stod utenfor og protesterte mot krigen.

For franskmenn og briter var det kampen mot det autoritære Tyskland (og resten av sentralmaktene) som stod klarest, også for arbeiderbevegelsens ledere.
 
  Tyskland var ikke minst angriperen i deres øyne, noe de kunne rettferdiggjøre med den tyske innmarsjen i nøytrale Belgia. Spesielt i Frankrike var Tyskland arvefienden. Keiserriket var mindre demokratisk enn de to vestmaktene. Alliansen med Russland ble tonet ned, men var helt til 1917 et problem hver gang vestmaktene påstod at de kjempet for frihet og demokrati.

Skal man søke en grunnleggende årsak til fredslinjens sammenbrudd og krigsbegeistringen ved utbruddet i 1914, er det arbeiderklassens integrasjon i nasjonalstatene. Skolegang og verneplikt bidro til en sterk patriotisme eller nasjonalisme, også blant arbeidere. I tillegg nørte deler av pressen opp under nasjonalismen ved å skrive i sterke ordelag om de forskjellige statenes rett til kolonier, opprustning og ekspansjon.10


Julefreden

Men solidariteten og broderskapet levde videre i 1914. Mens topplanet i de nasjonale arbeiderbevegelsene gikk inn i en skjør borgerfred med liberale og konservative, uttrykte soldatene, som før var arbeiderne i fabrikkene, ideen om broderskap og fred i praksis, da i tilknytning til julen. Pave Benedikt XV erklærte allerede 9. desember 1914 at det skulle være en midlertidig fred eller våpenhvile på grunn av julen. De krigførende generalene og politikerne nektet, men soldatene på begge sider av skyttergraven på vestfronten feiret jul sammen. 24. desember sang tyske og engelske soldater julesanger sammen, selv om de ennå var i hver sine skyttergraver (så kort var avstanden). Tyske soldater forlot skyttergravene første juledag og sa god jul på fiendens språk. Gaver ble utvekslet, julesanger ble sunget og til og med en fotballkamp mellom de krigførende ble avholdt. Til tross for krigens grusomheter, som allerede da hadde vart i fem måneder, fant vanlige menn ut at fienden lignet på dem selv. De hadde samme håp, tilhørte ofte samme klasse og ikke minst hadde de alle samme behov for å markere julen. Denne hendelsen ble fordømt av offiserene, fraternisering med fienden skulle ikke gjentas.11

 
 

Offiserer og soldater tar en pause fra krigen og hilser på hverandre. Kilde: Wikipedia
 

Etterspillet

Arbeiderbevegelsen fant ikke så alt for lenge etter krigsutbruddet tilbake til sin gamle kampform. Krigen, trodde mange, skulle være over senest julen 1914. Da krigen bare fortsatte, bredte krigsmotstanden seg. Som sagt stod serbiske sosialister og russiske bolsjeviker i klar motstand mot krigen hele tiden. Etter hvert kom spesielt italienske og noen engelske sosialister til. Marginale sosialistiske grupper i ulike europeiske land avholdt kongresser, for eksempel i Zimmerwald i 1915.12

Men det var primært fagbevegelsen som bar protestbølgen. Det var tillitsmennene på bedriftene som fikk en sentral rolle. Sentralledelsen for fagbevegelsen i ulike land var satt ut av spill, mest på grunn av at også de hadde gått med på ulike borgerfredsavtaler. Lønnskamp og streik ble satt på hold fra sentralt hold. De lokale tillitsmennene, derimot, begynte å avholde streiker og kritiserte sentralledelsen for i det hele tatt å ha gått med på slike avtaler. I Russland ble protestene etter hvert med Lenins tilbakekomst noe mer sentralstyrt, som vi vet endte krigstrettheten og – protestene med en russisk revolusjon som førte til Sovjetunionen.13

1914 er et mørkt øyeblikk i arbeiderbevegelsens historie. Toppolitikerne i ulike sosialistiske og sosialdemokratiske partier så med ett nasjonalistiske ut, dels på grunn av press fra den mer nasjonalistiske høyresiden, men også fordi mange av dem var overbevist om at deres nasjons sak var rett og at de andre var angriperen, ikke dem selv. Da er det viktig å understreke for eksempel julefreden. Soldatene, for det meste arbeidere, forente seg for å feire en fredelig jul og lot geværene hvile. Her var det religion og tradisjon som bandt den sammen, ikke sosialisme, men i den grad samhold og brorskap også er sosialistisk tankegods, skimter man noe av den stemningen arbeiderbevegelsen ga uttrykk for før krigsutbruddet.

       




1. Eric Hobsbawn, The Age of Extremes: The Short Twentieth Century, 1914-1991, London 1994. ?

2. Internasjonal sammenslutning av sosialistiske partier i Europa fra 1889 til 1914. Medlemspartiene var brede massepartier.
Tyske SPD var det dominerende partiet i sammenslutningen. ?


3. Uttalelse, Basel-kongressen 1912, sitert i Øyvind Bjørnson, På klassekampens grunn, Oslo 1990s. 472 ?

4. Vedtak, Stuttgart-kongressen 1907, sitert i Øyvind Bjørnson, På klassekampens grunn, Oslo 1990, s. 472 ?

5. Peter Brandt, Første verdenskrig og den europeiske arbeiderbevegelsen”, i Arbeiderhistorie 1996, s. 143 ?

6. Peter Brandt, Første verdenskrig og den europeiske arbeiderbevegelsen”, i Arbeiderhistorie 1996, s. 143 ?

7. Peter Brandt, Første verdenskrig og den europeiske arbeiderbevegelsen”, i Arbeiderhistorie 1996, s. 145 ?

8. Arve T. Thorsen, ”Bakom myten: 1914 og den europeiske nasjonalismen”, i Fortid 3/2014, s. 35 ?

9. Peter Brandt, Første verdenskrig og den europeiske arbeiderbevegelsen”, i Arbeiderhistorie 1996, s. 144.
Alan Cassels, Ideology and International Relations in the Modern World, London 1996, s. 112 (http://tinyurl.com/pzwmrxa, lastet 05.12.2014).
For Engels’ skrifter, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn; fire totalitære ideologier, én totalitær mentalitet?, Oslo 2010, s. 86-99 ?


10. Rolf Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945, Oslo 2005, s. 273 ?

11. ”Christmas Truce of 1914” (http://www.history.com/topics/world-war-i/christmas-truce-of-1914, lastet 27.11.2014) ?

12. Øyvind Bjørnson, På klassekampens grunn, Oslo 1990, s. 473. ?

13. Øyvind Bjørnson, På klassekampens grunn, Oslo 1990, s. 474-475. ?



 










©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek