Den 9. mars 1935 – halvannen uke før Johan Nygaardsvolds regjering tiltrådte – underskrev Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening Hovedavtalen. Denne omfattende tariffavtalen mellom de to hovedorganisasjonene i arbeidslivet skulle inngå som første ledd i alle forbundsvise tariffavtaler innen LO-NAF området. Inngåelsen av Hovedavtalen i 1935 har ofte blitt betegnet som et tidsskille – et markant brudd i en utvikling. Den har blitt vurdert som en viktig milepæl for arbeiderne og som en anerkjennelse av fagbevegelsen som ansvarlig part i arbeids- og samfunnslivet. Samtidig må Hovedavtalen også ses på som et uttrykk for hovedorganisasjonenes tradisjonelle vilje til først og fremst å ordne opp selv via avtaleverket framfor å få lovreguleringer.

Strid om avstemningsregler
Hvis vi vurderer Hovedavtalens betydning i 1935 – det året den ble inngått – er det lett å bli slått av den kontinuiteten som kommer til syne og av likheten med de landsomfattende tariffavtalene forbundene tidligere hadde inngått. Men Hovedavtalen inneholdt også en del viktige nyvinninger. Et stridsspørsmål fra begynnelsen av 1920-årene hadde vært fagorganisasjonenes avstemningsregler ved behandling av meglingsforslag. De borgerlige partiene ønsket slike regler inntatt i Arbeidstvistloven, med anledning også for uorganiserte i bedriftene til å stemme over meglingsforslag. Et moderert forslag til avstemningsregler ble tatt inn i loven, men det ble tatt ut igjen etter at LO hadde fått gjennomslag for sitt eget forslag til avstemningsregler i Hovedavtalen. Det som ble igjen i loven var rent tekniske bestemmelser om skriftlig og hemmelig avstemning. Kollektiv plassoppsigelse uten navnefortegnelse ble for første gang akseptert av arbeidsgiverforeningen. I tillegg ble de tillitsvalgtes arbeidsforhold og oppsigelsesvern forbedret. Et viktig punkt for den enkelte arbeider var at sluttattester fra arbeidsgiver ikke lenger skulle inneholde opplysninger om dyktighet og oppførsel eller grunnen til at arbeideren sluttet.

Det er viktig å se inngåelsen av Hovedavtalen i sammenheng med den ideologiske utviklingen i arbeiderbevegelsen og det klimaet for utvidet samarbeid som oppsto i mellomkrigstiden. Den økonomiske krisen og de mange tapte arbeidskonfliktene i årene etter 1920 gjorde det vanskelig for fagbevegelsen å holde fast ved en offensiv klassekamplinje. LOs medlemstall ble betydelig redusert, og organisasjonen kjempet med ryggen mot veggen for å forsvare tidligere oppnådde rettigheter. LO-ledelsen forsøkte på ulike måter å tilpasse seg den nye situasjonen, blant annet ved å gå inn for en moderasjonslinje når det gjaldt rettighets- og lønnskrav, og ved å innta en positiv holdning til samarbeid med arbeidsgiverne om modernisering og produksjonsvekst.

Ro i arbeidslivet
Dersom vi vurderer Hovedavtalens betydning i årene etter 1935, får vi et annet inntrykk. Det er når vi ser den i lys av den økonomiske krisen i 1930-årene, gjenreisningen i tidlig etterkrigstid, samarbeids-og medbestemmelsesutviklingen i 1960- og 70-årene og teknologiutviklingen i 1970- og 80-årene, at dens store betydning virkelig kommer til syne. Revisjonene av avtalen, i takt med den samfunnsmessige utviklingen, viser hvor nyttig denne avtalen har vært i arbeidslivet helt fram til i dag. Selv om Hovedavtalen, slik den framsto i 1935, ikke medførte avgjørende endringer, så la den viktige føringer for ettertiden og ble i en viss grad et dynamisk element i den videre utviklingen.

Da Nygaardsvolds mindretallsregjering tiltrådte hadde den behov for arbeidsfred og samarbeid for å lykkes i kampen mot den store arbeidsledigheten og den økonomiske krisen. Hovedavtalen var et godt hjelpemiddel i denne situasjonen. I tillegg stilte fagbevegelsen seg i stor grad bak den nye regjeringen og ønsket å legge forholdene til rette for at den skulle få arbeidsro. Dette betydde ikke at det store antallet arbeidskonflikter fra 1920- og 30-årene forsvant, men det innebar at de endret karakter. De store konfliktene, som involverte hovedorganisasjonene direkte, ble borte. Lokale – ofte tariffstridige – aksjoner ble mer vanlig. I fellesskap forsøkte LO og regjeringen å motarbeide disse aksjonene og sikre den nødvendige produktivitetsveksten. Kombinasjonen av Hovedavtalens regulering av arbeidslivet og en regjering utgått fra Arbeiderpartiet, reduserte risikoen for store arbeidskonflikter, økte investeringslysten og gjorde det lettere for bedriftene å inngå langsiktige kontrakter om arbeidsoppdrag. Selv om årsakene til at landet kom ut av krisen i denne perioden har vært svært omdiskutert, er det liten grunn til å tvile på at samarbeidsviljen i arbeidslivet er en del av forklaringen.

Medbestemmelse for de ansatte
For arbeiderbevegelsen var demokratisering av det økonomiske liv en sentral målsetting i etterkrigstiden. Mellomkrigstidens økonomiske problemer skulle unngås ved hjelp av mer offentlig styring av økonomien og større innflytelse for de ansatte på bedriftene. Både lovreguleringer og avtaler mellom partene i arbeidslivet har vært benyttet i denne sammenheng, og Hovedavtalen har stått sentralt.

I 1953 programfestet Arbeiderpartiet styrerepresentasjon for de ansatte i aksjeselskaper. Det lot seg imidlertid ikke gjøre å få gjennomført dette, blant annet, som Einar Gerhardsen senere sa, fordi saken ikke var ”tilstrekkelig utredet, gjennomdrøftet og modnet i bevegelsen selv”. De ansattes muligheter for innflytelse ble likevel utvidet; LO gikk inn for å utvide bedriftenes informasjonsplikt overfor de tillitsvalgte, og organisasjonen fikk i 1954 gjennomslag for dette ved en endring i Hovedavtalens § 9. Også på senere tidspunkter ble de ansattes innflytelse i bedriftene utvidet ved endringer i Hovedavtalen. Avtalen om opprettelse av produksjonsutvalg, som ble inngått mellom LO og NAF i 1945, ble i 1966 innlemmet i Hovedavtalen som del B – samarbeidsavtalen. Samtidig ble Samarbeidsrådet LO-NAF opprettet som et rådgivende og opplysende organ for de ulike samarbeidsutvalgene i arbeidslivet. Samarbeidsrådet satte i gang en omfattende virksomhet med både skolering av de ansatte og forskning på medbestemmelsesområdet.