Alf Prøysen


Alf Prøysen, juni 1968


Alf Prøysen ville blitt hundre år 23. juli 2014. Det rakk han ikke. Det er det jo også de færreste av oss som gjør – han døde allerede i 1970 og ble bare 56 år. Likevel satte han dype spor etter seg. Mange av tekstene, visene, stubbene han skrev vil nok overleve også de neste hundre år.

Få – om noen – forbindes vel så sterkt med uttrykkene folkelig og folkekjær visekunstner/artist/forfatter som nettopp Alf Prøysen. Man tør vel våge den påstanden at de fleste i dette landet har et eller annet forhold til navnet Alf Prøysen. Det være seg gode minner fra Barnetimen for de minste med eventyr om alt fra Grautgramsen til Teskjekjerringa eller visetekster som nærmest har grodd fast under huden på en.

Det er allerede skrevet bindsterke verk om livet han levde og kunsten han bedrev. Her skal vi ikke gå særlig dypt inn i noen av delene, men heller se om vi finner spor etter mannen i arkivet. Hvilket forhold hadde egentlig Alf Prøysen til den norske arbeiderbevegelsen? Og finnes det noe i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek som kan bekrefte en eventuell forbindelse?

Bakgrunnen hans kan kanskje sies å være arbeiderklassen, selv om livet fortonet seg svært annerledes for storgårdenes husmenn på breibygdene enn hva det gjorde for industriarbeiderne i byene. Alf Prøysen var selv gårdsarbeider da han debuterte litterært – og fikk blant annet benevnelser som ”drengstufolkets dikter” og ”proletærdikter”. Og selv om han aldri ble noen politisk dikter, etter partimål, så laget han ofte beske politiske tekster som helt klart tok fattigfolkets side og beskrev småfolks undertrykte drømmer. I mange av visene har han altså et klart blikk for klassesamfunn og ulikheter. Men han skriver aldri kampsanger tuftet på sosialistiske grunnpilarer. Han blir aldri en opprører i ordets rette forstand. Han skriver for alle – og bruker gjerne humor som sitt viktigste våpen. Det ligger liksom ikke for ham å uttrykke seg i slagord.

Prøysen leverte hver lørdag gjennom to tiår små stubber til Arbeiderbladet. Arbeiderbladet var Arbeiderpartiets egen avis, men å trekke konklusjonen at Prøysen dermed var å regne som arbeiderbevegelsens egen husdikter er nok å dra det hele vel langt. Disse lørdagsstubbene – eller en form for kortnoveller – omhandlet ofte livet til husmennene og storbøndene og standsforskjellen dem i mellom, men er aldri klare politiske tekster og gir heller ingen tydelig ideologisk analyse. De beskriver hverdagen på godt og ondt og har ingen ønsker om å få noen til å stemme på rett parti. Kun ett eksempel finner vi i arkivet på at Prøysen helt klart tar tydelig standpunkt til fordel for arbeiderbevegelsen og da spesielt Arbeiderpartiet. Under valgkampen i 1953 skrev han på oppdrag fra nettopp Arbeiderpartiet en valgvise som ble benyttet rundt omkring. Men dette var altså et bestillingsverk og ingenting annet.


Prøysens bidrag til Arbeiderpartiets valgkamp 1953

Teksten er nok ikke av Prøysens mest uforglemmelige – den minner mer om en type venstrehåndsarbeid store diktere av og til slipper fra seg... Visen heter ”Framskrittet skal fortsette” og sto trykket på baksiden av en valgkampbrosjyre.

Innenfor arbeiderbevegelsens mange ulike arrangementer – det være seg kongresser, årsmøter, fester og jubileer – synger vi stadig vekk Prøysen. Et eksempel kan være visa Jørgen Hattemaker som ofte blir benyttet som allsang her.

Men det kan også være andre. I hvert fall: En gigant innenfor norsk visediktning har hundreårsjubileum i år. Det blir nok behørig markert over det ganske land. Vi vil også stille oss i rekken av takknemlige beundrere
.

























© www.arbark.no