Pax forlag 50 år

- Pax fremmet fra første stund i 1964 en ny type venstreradikalisme i norsk vitenskap, kultur og politikk, og dette midt i det norske sosialdemokratiets såkalte "lykkelige øyeblikk". Forlaget ga ut samfunnskritiske bøker som omhandlet nasjonale og internasjonale politiske og kulturelle temaer som traff tidsånden og ikke minst studenteksplosjonen midt i blinken. Jeg tror også det går an å si at Pax bidro til å forme og forsterke denne tidsånden som skulle få så mye å si for den videre politiske og kulturelle utviklingen i Norge. Det er samtidig viktig å understreke at historien peker langt utover det opplagte bildet av Pax som det radikale 1970-tallsforlaget par excellence. Særlig har det vært fascinerende å følge forlaget gjennom de første årene da Pax nærmest systematisk motsa seg selv hver gang det sendte ut en bokpulje. For forlagets fyrverkeri av en gründer Tor Bjerkmann var det ikke viktig "hva folk tenker – men at de tenker". Det er også et lite mirakel at Pax overlevde høyrebølgen og 1980-årene da forlaget ikke lenger hadde noen politisk bevegelse å lene seg på økonomisk. Forlagets spektakulære redningsaksjoner og finansielle disposisjoner gjennom disse årene står ikke tilbake for mye av den såkalte jappetidens finansakrobatiske øvelser. Og det langt mer konsoliderte dagens Pax som vokste ut av denne kriseperioden bærer på klare kontinuiteter og brudd med sin egen fortid.

- For det første fyller forlaget 50 år, så det er jo et jubileum. Men det er flere grunner til å se nærmere på Pax-historien i dag. Forlaget ville fra første stund utfordre den norske "konvensjonalismens tanketvang" og bringe opprørske og elitekritiske politiske og kulturelle strømkantringer i resten av verden inn i den norske offentligheten. På den internasjonale politiske arenaen er nå tunge plater igjen i bevegelse. Store deler av det europeiske kontinentet har som kjent sydet i et gryende, og av og til kokende, populistisk opprør mot de politiske og kulturelle elitene siden den internasjonale finanskrisen fra 2008 utviklet seg til dype økonomiske og sosiale kriser i særlig det sørlige Europa. Dette synes ikke å ha sunket særlig dypt inn i et stort sett provinsielt norsk ordskifte. Det konvensjonelle og innadvendte preger kanskje Norge anno 2014 like mye som i 1964? Historien om Pax tegner også et riss til et gruppeportrett av den selvbevisste, politisk engasjerte og innflytelsesrike akademikergenerasjonen som etablerte seg på de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagområdene i Norge gjennom de radikale 1970-årene. Disse er nå på vei over i pensjonistenes rekker, og det er på tide å begynne å anlegge et historisk perspektiv på betydningen av og arven etter denne generasjonen.

- Det finnes et omfattende og svært rikholdig arkiv etter de tjue første Pax-årene her på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Det har vært til uvurderlig hjelp, ikke minst fordi det var i denne perioden at Pax åpenbart var så mye større enn seg selv. Det er også et rikt og godt organisert arkiv i forlagets eget eie fra de senere tiårene. Aviser og tidsskrifter bugner over av materiale om forlaget, særlig fra de tre første tiårene, og arbeidet er basert på intervjuer og samtaler med mange sentrale aktører. Flere av disse har også gitt meg innsyn i svært verdifullt kildemateriale fra sine private arkiver. Og eksisterende litteratur har vært av stor betydning, ikke minst Pax-gründeren Tor Bjerkmanns Ingen skal tenke for meg fra 1994 som handler om den første tiden i forlaget fram til 1972. Mye av nerven i historien er jo da også knyttet til hvordan Tor Bjerkmann kom tilbake til forlaget i 1986 for så igjen å forlate sitt livsverk i 1993. Jeg har framfor alt opplevd det som et privilegium å få bidra til å sette Tor Bjerkmanns kraftfulle og dramatiske forlagsliv inn i en større sammenheng.