1. mai - arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag

I 1890 markerte arbeiderbevegelsen for første gang 1. mai som sin internasjonale kamp- og festdag. Bakgrunnen for markeringene var et vedtak på en internasjonal arbeiderkongress i Paris året før. Aldri tidligere hadde arbeidere i flere land samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav. Ingenting tyder på at markeringen skulle gjentas i 1891, men det ble en varig foreteelse. Paris-kongressen skapte en tradisjon

Helt fra første stund var maidagen på samme tid en internasjonal festdag, en kampdag og et symbol på arbeiderbevegelsens styrke og enhet. I enkelte perioder har maidagen hatt størst betydning som kampdag, i andre har festen eller dagens symbolske betydning vært det viktigste. Maidagens historie gjenspeiler derfor arbeiderbevegelsens historie.





I den politisk tilspissete situasjonen i 1884 fikk konflikten straks et dypere innhold, og ”det selvstendige fanetog” ble en demonstrasjon for Venstre.



17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Også 17. mai 1887 var det arbeidertog i byen under kravene ”Normal arbejdsdag” og ”Almindelig stemmeret”. Deretter demonstrerte arbeiderne for alminnelig stemmerett på 17. mai hvert år fram til 1898, da Stortinget innførte allmenn stemmerett for menn. Etter 1898 ble 17. mai markert av Arbeiderpartiet i hovedstaden med egne demonstrasjoner eller friluftsstevner på Ekeberg så godt som hvert år til og med 1938. Arrangementet ble overflødig etter at partiet i 1937 erobret flertall i den kommunale 17. mai-komiteen og dermed fikk kontroll over hovedarrangementet. På flere andre steder i Norge var det en tilsvarende utvikling.





Fransk arbeiderbevegelse reiste i 1888 et krav om lovfestet 8-timersdag, og den internasjonale arbeiderkongressen i Paris året etter vedtok dette kravet som grunnlag for markeringen. Vedtaket om en internasjonal manifestasjon 1. mai 1890 for lovfesting av en 8-timers normalarbeidsdag hadde derfor to inspirasjonskilder. Kravets innhold kom fra Frankrike, mens valg av dato kom fra USA.

Hvordan markeringen skulle gjennomføres måtte være opp til arbeiderbevegelsen i hvert enkelt land. Ikke alle hadde mulighet til å være med i et demonstrasjonstog, i hvert fall ikke på en alminnelig hverdag.

I Norge hadde 8-timerskravet en relativt kort forhistorie. Før 1890 betraktet selv de norske sosialistene kravet som vel dristig, og de begrenset seg til å forlange 10 timers arbeidsdag.

Først etter Paris-kongressen begynte 8-timerskravet å bli alminnelig akseptert i norsk arbeiderbevegelse. 6. februar 1890 presenterte avisen Social-Demokraten et forslag til arbeiderbeskyttelseslov som grunnlag for 1. mai-demonstrasjonen i hovedstaden. Forslagets første paragraf omhandlet arbeidstiden, som ikke måtte ”overstige 8 timer daglig, delt i 2 arbejdstider ved en middagshvile af mindst 1 time”. Avisen oppfordret dessuten alle arbeidere til å ta fri 1. mai og til å gå i demonstrasjonstog. Sosialistene i Norge gikk dermed lenger enn arbeiderbevegelsen i mange andre land.

Markeringene 1. mai 1890

Det finnes ingen oversikt over arrangementene i Norge 1. mai 1890, men både sosialistiske foreninger og arbeiderforeninger knyttet til partiet Venstre markerte kravet om 8-timersdagen på en eller annen måte. I Kristiania og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. Vi vet også at arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og at det i Skien og Hønefoss var møter 1. mai.


Alle markeringene ble ikke gjennomført på selve maidagen. Enkelte steder ble festelighetene utsatt til lørdag 3. mai eller søndag 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai. Dagen etter holdt han foredrag for 300 arbeidere på Vikersund. Fest og høytid preget 1. mai-feiringen i Kristiania i 1890. Den socialdemokratiske Forening demonstrerte sammen med 16 fagforeninger, hvorav fem med eget musikkorps. Selv den borgerlige avisen Kristiania Intelligentssedler innrømmet at et "stort mægtigere Tog har neppe draget gjennem Kristianias Gader". Godværet bidro til å gjøre dagen vellykket. Allerede klokken to var Youngstorget fullt av mennesker, og litt før tre kom Den socialdemokratiske forening under sin fane, med Aftenpostens ord "en liden Trop Socialister under sin blodrøde Fane". Avisen var imponert: "Der var deiligt Solskin og Feststemning over det ganske Torv. For det var virkelig en Extrafornøielse, man ikke var vant til." Ifølge Dagbladet foregikk samlingen med en "Ro og en Præcisjon som tyder paa, at vore Arbejdere nu har faat en god Forstaaelse af Slagordet ‘Takt, Takt, pas paa Takten’."






Maidagens budskap var rettet både innad og utad. Utad skulle feiringen, og da først og fremst demonstrasjonstoget, vise arbeidernes samhold og vilje til makt, og at de faktisk var i stand til og berettiget til å ta den. 1. mai-feiringen skulle vise arbeidernes modenhet og inngi respekt. Innad skulle feiringen styrke selvrespekten og virke foredlende på deltakerne ved å manifestere dyder som solidaritet, orden og dannelse.

Referatet fra 1. mai-toget i Gjøvik i 1901 gir et inntrykk av budskapet sosialdemokratene ønsket å formidle gjennom demonstrasjonen:

Toget iaar var saa kjækt og vakkert som et 1. maitog kan være - værdig det forgjættelsesrike krav, som samler arbeiderne til fest og alvorlig meningsytring paa den dag, de selv hædrer og hævder som sin internasjonale mønstringsdag. De viste, disse jernbanearbeidere - som saa ofte før - at deres led i den store verdensbroderkjæde er baade stærkt og kraftigt. I toget deltog ca. 350. I mønsterværdig orden, med alvor og begeistring lysende ud af kjække aabne ansigter gik de under socialistmarchens ildnende toner gjennem byen. Det maatte imponere og vække til eftertanke dem, der i sløv tankeløshed staar paa fortouget og skotter til sine brødres arbeide for alle arbeideres ret og menneskeværd. Og mangt et overlegent dumt flir veiredes nok hen fra modstandernes læber ved synet af disse ærlige kræfter og viljer, som nu viste at eie lysten og evnen til at naa op og frem til lykkeligere og mere menneskeværdigt liv.





Maidagens styrke som symbol lå i at den samtidig var en festdag og en kampdag. Når det fortelles at arbeiderne på Orkanger i 1911 etter avslutning av feiringen ”skildtes i bevisstheten om å ha gjort sin pligt og tilbragt en hyggelig dag”, er det slett ingen selvmotsigelse i dette utsagnet.








Under første verdenskrig vant 8-timersdagen innpass i en rekke fag gjennom tariffavtalene, mens Stortinget i 1915 vedtok en lov om en gjennomsnittlig arbeidstid på 9 timer. Samtidig gjennomgikk arbeiderbevegelsen en radikalisering. Inspirert av rådsbevegelsen i Europa opprettet også norske sosialister arbeiderråd. Rådsbevegelsen hadde 8-timersdagen som en av sine fremste kampsaker, men den ville ikke vente på lovvedtak i Stortinget. Flere steder ”tok” arbeiderne 8-timersdagen, og en forkortelse av arbeidstiden til 8 timer kom med i mange av tariffavtalene som ble inngått i 1918. I juni 1919 vedtok Stortinget endelig at arbeidstiden skulle begrenses til 48 timer pr. uke og 8,5 timer pr. dag. Maidagens samlende krav var dermed innfridd. Selv om man også tidligere hadde demonstrert for andre krav, åpnet dette for en utvikling mot det mangfold av krav og paroler som har kjennetegnet de siste ti-årenes demonstrasjonstog.



Se filmklipp fra 1.mai-feiringen i 1908 og 1923, hentet fra filmen "Samhold må til" som vi har laget i samarbeid med LO Media:

(https://www.youtube.com/watch?v=0PLMhpiOees)

Festdag

Som festdag var 1. maifeiringen en del av arbeiderkulturen, og som andre deler av denne kulturen skulle den utvikle holdninger. Fest og alvor gikk hånd i hånd. For mange var ikke det viktigste hva de demonstrerte for, men at de ved å delta i 1. mai-toget deltok i festen gjennom fellesskapet, symbolisert ved selve toget, flagg og foreningsfaner. Fellessskapet ble også styrket gjennom barnetog, torgmøter, flaggheisning og fester. 1. mai-budskapet spilte i første rekke på følelsene, og markeringen var i seg selv hovedbudskapet.

Faner

Fanene var de politiske og faglige foreningenes viktigste samlingsmerke, og de har alltid vært et imponerende innslag i 1. mai-toget. Hver for seg samlet de ikke hele klassen, men først og fremst de enkelte yrkesgrupper og foreninger. Det var selve mønstringen av fanene 1. mai som skulle vise arbeiderklassens enhet og styrke. Mens det før 1890 hadde vært vanlig å innvie nye faner 17. mai, overtok etter hvert 1. mai som den dagen da foreningene avslørte sine faner og stolt viste dem fram for første gang.

Det røde flagg

Det røde flagget var arbeiderbevegelsens viktigste enkeltsymbol. Det var symbol på undertrykkelse og kamp, men også på håp om en lykkeligere og mer rettferdig framtid. Det røde flagget var ”rødt som blod, fordi det betyder kamp”, men også ”rødt som skarlagen, fordi det engang skal komme til at betyde sejr og festivitas,” skrev avisen Social-Demokraten i 1894.

Det røde flagget var dessuten symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette flagget 1. mai viste arbeiderne i alle land at de var en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som sto over de nasjonale landegrensene.

Røde og norske flagg var en del av utsmykkingen på maidagen. Første gang det røde flagg ble heist på en bygning i Norge, skal ha vært i Bergen i 1890. Første gang det ble heist i hovedstaden, var på Kristiania Arbeidersamfunds bygning 17. mai 1894, etter at sosialdemokratene hadde erobret Arbeidersamfunnet.

1920-årene og begynnelsen av 1930-årene var det røde flaggs glansperiode. I 1929 vedtok det nye Arbeiderparti-flertallet i Oslo å heise det røde flagget på kommunelokalet 1. mai. Så vidt vi vet, var dette første gang det røde flagg ble brukt i offentlig sammenheng. Partiet markerte begivenheten med en kort seremoni, som ble gjentatt i 1930 og 1931. Flaggparadene var ungdomsarrangement som også ble tatt opp en rekke andre steder.

I begynnelsen av 1930-tallet ble det røde flagg også heist på offentlige flaggstenger i andre arbeiderstyrte kommuner på maidagen. Dette vakte kraftige reaksjoner i borgerlige kretser og var foranledningen til flaggloven som Stortinget vedtok i 1933. Loven tillot bare heising av nasjonalflagg eller godkjente by-, herreds- eller fylkesflagg på kommunale bygninger.

Sang og musikk

Sang og musikk i demonstrasjonstoget skulle bidra til å styrke fellesskapet. Det skulle dessuten gi toget liv. Selv om korpsene ofte kom fra egne rekker, var utgifter til leie av musikk mange ganger tyngende for 1. mai-komiteene og foreningene.


"Sosialistenes marsj" var i årene før 1914 den sangen som framfor noen ble spilt og sunget 1. mai. I 1904 oversatte Olav Kringen "Internasjonalen" til norsk. Den kom etter hvert til å overta rollen som arbeiderbevegelsens viktigste kampsang, selv om "Sosialistenes marsj" aldri ble glemt. Fram mot 1920 rivaliserte de om hegemoniet som bevegelsens "offisielle" kamp- og samlingssang i Norge. Før 1914 var dessuten "Ja, vi elsker" mye brukt i arbeiderbevegelsen. Ofte ble nasjonalsangen sunget sammen med "Sosialistenes marsj".

1. mai-festen

Festene 1. mai skilte seg som regel ikke fra andre festarrangement når det gjaldt underholdning. I Kristiania leide Arbeiderpartiet fra 1894 til 1907 Tivoli med artister til festen. Utover landet var det vanlig med amatørskuespill, opplesning, sang, musikk og dans. Det som særpreget en tradisjonell 1. mai-fest, var den blandingen av alvor og fest som også kjennetegnet hele maidagen. Alkohol var forbudt, og på programmet var det alltid en eller flere politiske taler eller foredrag som kunne vare flere timer. Festen var et bevisst forsøk på å trekke folk til bevegelsen, men også på å sveise deltakerne sammen og integrere dem i arbeiderbevegelsen. Festen skulle mønstre troppene, og det er derfor et presist bilde avisen Social-Demokraten ga i 1916:

1ste mai er arbeiderne som en stor hær. Den dagen drar de i tætte fylkinger for at kjæmpe sin seige kamp - om kvelden samles de til fest og dans rundt leirbaalene. ... Men det er et gode ved disse fester, at kampen ikke glemmes for festens skyld. Som aarvaakne skiltvakter forkyndte de forskjellige talere om fiendens nærhet. Vi har føling med fienden, de angrep igaar, de angriper imorgen! Kampmotet holdtes levende av begeistrende sang og musik, og livsmotet florerte under dansen.

Barnetog

Fra omkring 1910 var barnetoget det store arrangementet 1. mai ved siden av demonstrasjonen. Det var tenkt som en motvekt mot barnetoget 17. mai, men det var samtidig et middel til å integrere barna i arbeiderbevegelsen. Bare sjelden ble det oppfordret til boikott av 17. mai-togene. Som på 17. mai måtte barna ha med seg flagg, helst røde, og skolefanene burde delta i toget. Et vellykket barnetog var avhengig av skolefri 1. mai, noe som igjen var et spørsmål om kommunal innflytelse. Etter toget var det møte med taler og underholdning, som for de voksne.

De første barnearrangementene 1. mai ble gjennomført i Bergen og Ålesund i 1905. Om formiddagen 1. mai 1905 gikk et "barneflagtog" fra Skudvigskaret til Turnplassen i Ålesund: "Skolens flag var udlaant og det var et vakkert syn at se de glade smaa svinge sine smaa flag for arbeidernes frigjørelse, det gir saa godt haab for fremtiden."



I hovedstaden ble det første barnearrangementet 1. mai gjennomført i 1910 i form av en barnefest. I 1913 var det lokalt barnetog på Sagene, og i 1915 var det lokale barnetog i flere bydeler. I 1916 gikk det første felles barnetoget fra Ankertorvet til Tullinløkka. Først gikk Kristiania Arbeiderpartis barnelag med...

sit store røde flag som i toppen bar en vakker og morsom symbolsk buket av vaarens unge løv isprængt dyprøde tullipaner. Fire og fire i rækken fulgte barnene med de smaa røde flag høit hævet - alle kredsenes barn med hvert sit musikkorps og hvert sit store røde flag. Takt, takt! Pas paa takten! De smaa barnesko smaldt mot brostenene - takt, takt - bortover Torvgaten, hvor flag var heist ... Vakrere tog har aldrig gaat opover Karl Johan. Dets festmotto: ”Store røde flag og smaa røde flag” gav helhetsindtrykket en betagende renhet. Gaten var sol og rødt - rødt og sol.








Se en samling med Arbeiderpartiets 1. mai-merker fra 1892 til 1950 på Digitaltmuseum.no.

Se også vår nettutstilling om Åttetimersdagen.

Litteratur:

Terjesen, Einar A.: Maidagen : 1. mai-feiringens historie i Norge (Tiden 1990) Digitalt tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket.

Terjesen, Einar A.: 1. mai - kampdag eller symbol? (I Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, nr 2 1986).