1. mai 1890 var ikke første gang arbeiderne i Norge gikk i demonstrasjonstog. Mest nærliggende var arbeiderdemonstrasjonene 17. mai.
Det
var vanlig at alle slags foreninger, også arbeiderforeninger, tok
fram sine faner 17. mai og gikk i såkalte fanetog. I 1884 tok Tobaksarbeidernes
Forening i Kristiania (nåværende Oslo) initiativ til et eget
arbeidertog. Bakgrunnen ser ut til å ha vært misnøye
med at fagforeningene ikke ble godt nok representert i den kommunale 17.
mai-komiteen. I den politisk tilspissete situasjonen i 1884 fikk konflikten
straks et dypere innhold, og "det selvstendige fanetog" ble
en demonstrasjon for Venstre.
Fordi 17. mai allerede var en mønstringsdag, var det naturlig for sosialdemokratene å bruke dagen til å fremme sine krav. En annen grunn til å velge 17. mai som demonstrasjonsdag var at den gryende arbeiderbevegelsen i 1880-årene kom i konflikt med de nasjonalsjåvinistiske strømningene i borgerskapet. Borgerskapet dyrket seg selv og nasjonen mens arbeiderklassen sto utenfor, uten økonomisk og politisk innflytelse eller makt.
I
1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania 17. mai for allmenn stemmerett
og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Også den 17. mai
1887 var det arbeidertog i byen under kravene "Normal arbejdsdag"
og "Almindelig stemmeret". Deretter demonstrerte arbeiderne
for alminnelig stemmerett på 17. mai hvert år fram til 1898,
da Stortinget innførte allmenn stemmerett for menn. Etter 1898
ble 17. mai markert av Arbeiderpartiet i hovedstaden med egne demonstrasjoner
eller friluftsstevner på Ekeberg så godt som hvert år
til og med 1938. Det egne arrangementet ble overflødig etter at
partiet i 1937 erobret flertall i den kommunale 17. mai-komiteen og dermed
kontroll over hovedarrangementet. På flere andre steder i Norge
var det en tilsvarende utvikling.
Neste side 
1. mai - arbeiderbevegelsens internasjonale mønstringsdag
17. mai demonstrasjoner
Maidagens grunnlag
1. mai 1890
Symbol
Kampdag
Festdag
Litteratur
om 1. mai-feiringens historie
©Arbeiderbevegelsens
arkiv og bibliotek