|
1. mai-feiringens historie henger uløselig sammen med kravet om 8-timersdagen. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og lenge eneste krav. Ifølge tradisjonen ble kravet fremmet allerede i middelalderen, og Den Første Internasjonale formulerte kravet på sin kongress i Genève i 1866. Alt på den tid eksisterte det en tradisjon i flere land for å demonstrere for 8-timersdagen. I Australia hadde arbeiderne markert kravet 21. april helt siden 1856, mens demonstrasjonene i USA var lagt til 1. mai.
Hvordan markeringen skulle gjennomføres måtte være opp til arbeiderbevegelsen i hvert enkelt land. Ikke alle hadde mulighet til å være med i et demonstrasjonstog, spesielt på en alminnelig hverdag. I Norge hadde 8-timerskravet en relativt kort forhistorie. Før 1890 betraktet selv de norske sosialistene kravet som vel dristig og begrenset seg til å forlange 10 timers arbeidsdag. Først etter
Paris-kongressen begynte 8-timerskravet å bli alminnelig akseptert
i norsk arbeiderbevegelse, og 6. februar 1890 presenterte avisen Social-Demokraten
et forslag til arbeiderbeskyttelseslov som grunnlag for 1. mai-demonstrasjonen
i hovedstaden. Forslagets første paragraf omhandlet arbeidstiden,
som ikke måtte "overstige 8 timer daglig, delt i 2 arbejdstider
ved en middagshvile af mindst 1 time". Avisen oppfordret dessuten
alle arbeidere til å ta fri 1. mai og til å gå i demonstrasjonstog.
Sosialistene i Norge gikk dermed lenger enn arbeiderbevegelsen i mange
andre land kunne være med på. Litteratur
om 1. mai-feiringens historie
|