Dette materialet gir oss et unikt innblikk i hva slags sensurinngrep arbeideravisenes ble utsatt for under den tyske okkupasjonen. Det viser hva slags meldinger avisene ble pålagt å trykke, og vi får i tilegg et inntrykk av hvordan arbeiderpressen – ved hjelp av intern informasjon som ikke måtte komme myndighetene i hende – forsøkte å håndtere den vanskelige situasjonen.



Mange av meldingene som Arbeidernes Pressekontor sendte ut kom opprinnelig fra NTB. Den tyske okkupasjonsmakten hadde raskt sikret seg kontroll over nyhetsbyrået og benyttet NTBs fjernskrivere og øvrige utsendingsapparat til å formidle sine forbud og påbud. En rekke av disse meldingene hadde Reichskommissariat som avsender. Innlimt i regnskapsprotokollen finnes det også flere meldinger som i realiteten er kommenterte referater fra møter mellom pressen og representanter for okkupasjonsmyndighetene. Her mottok Arbeidernes Pressekontor konkrete pålegg om hva som kunne trykkes og hva som absolutt ikke kunne trykkes. En tredje type meldinger beskriver hendelser eller situasjoner som enkelte av arbeideravisene var kommet opp i etter å ha trykt artikler som ikke falt i smak hos okkupantenes sensurorganer. Det kunne være beslagleggelse av avisopplag, midlertidige utgivelsesforbud eller arrestasjoner av redaktører. Antakelig er det meldinger av de to sistnevnte typene som forklarer hvorfor materialet ble kamuflert blant regnskapsprotokollene.


Regnskapsprotokollen inneholder meldinger som Arbeidernes Pressekontor sendte ut i perioden april til august 1940, og alle de avfotograferte meldingene i denne nettpresentasjonen er hentet fra dette materialet.



Okkupantene bygde raskt opp et omfattende apparat for pressesensur. Ikke mindre enn tre ulike organer kontrollerte de norske avisene. Tyske Wehrmacht sto for den militære sensuren. Wehrmachts avdeling for pressekontroll nedla forbud mot et bredt spekter av meldinger som kunne tenkes å ha militær betydning, og i tillegg fikk avisene påbud om å trykke den tyske overkommandoens versjoner av militære hendelser både innenfor og utenfor Norges grenser. Reichskommissariat, som var okkupasjonsmaktens sivile administrasjonsapparat, foretok også sensur – og ga påbud om trykking – gjennom sin Presseabteilung. Den tredje instansen som kontrollerte at avisenes innhold samsvarte med okkupantenes krav var Pressedirektoratet. Dette ble høsten 1940 opprettet som en egen avdeling under NS-regimets Kultur- og folkeopplysningsdepartement.






Da Tyskland okkuperte Norge den 9. april 1940 fantes det 44 arbeideraviser her i landet. Mot slutten av krigen var det bare fem av disse som fortsatt eksisterte. I alt 39 av arbeiderpressens aviser måtte av ulike grunner innstille virksomheten sin i løpet av krigsårene. Enkelte ble rasert i bombeangrep. Noen ble nedlagt som følge av NS-myndighetenes ønske om å rasjonalisere eller "nyordne" avisbransjen. Andre ble stanset fordi de hadde trykt artikler som direkte eller indirekte kritiserte okkupasjonsmakten. Og noen avisstyrer og redaktører valgte rett og slett å stanse avisutgivelsen selv, fordi de ikke ønsket å underkaste seg okkupantenes sensur.


Horten Arbeiderblad var den første som gjorde nettopp dette. I Horten havn hadde det vært kamphandlinger natten til 9. april. Om morgenen var byen under tysk kontroll, og befolkningen var i ferd med å evakuere. Ifølge redaktør Paul Bentsen i Horten Arbeiderblad troppet politiet opp i redaksjonen samme dag med direktiver om hva slags nyheter avisen kunne formidle. Bentsen nektet å akseptere noen form for sensur, og allerede samme ettermiddag vedtok Horten Arbeiderblads styre at avisen ikke skulle gis ut så lenge nazistene hadde makten i Norge.



Redaktør Sverre Hjertholm i Sandefjordavisen Vestfold Fremtid forsøkte å vri seg unna sensuren. Han klarte ikke å få trykt noen avis den 9. april, og isteden sendte han ut et stensilert ark til alle abonnentene. Her kunne de lese om den foregående nattens hendelser og om hvilke norske byer som var blitt besatt av de tyske styrkene. I de påfølgende dagene kom Vestfold Fremtid ut igjen – men nå med små stensilerte vedlegg som informerte om okkupasjonsmyndighetenes sensur og brakte usensurerte nyheter. Landets nye myndigheter så med ublide øyne på Hjertholms virksomhet. Den 4. juni ble han fengslet i fire uker, og Vestfold Fremtid fikk trykkeforbud like lenge. Hjertholm gjenopptok redaktørvirksomheten da han slapp fri, men allerede den 30. juli ble han nok en gang arrestert, og nå fikk Vestfold Fremtid åtte ukers trykkeforbud. Kort tid etter besluttet avisens styre å legge ned avisen. Vestfold Fremtids stensilerte bilag har blitt betegnet som okkupasjonstidens første illegale avis, og Sverre Hjertholm var den første avisredaktøren som ble arrestert – men langt ifra den siste.





Den 2. juni 1940 ble Folkets Hus i Narvik truffet av en tysk bombe. Fire mennesker omkom, og bygningen – hvor arbeideravisen Fremover hadde både redaksjonslokaler, setteri og trykkeri – brant ned til grunnen. Til tross for omfattende ødeleggelser var redaktør Martin Aune fast bestemt på å fortsette avisdriften. Han inngikk en trykningsavtale med avisen Folkeviljen i Harstad, og den 4. juli kunne abonnentene igjen motta Fremover – riktignok bare tre ganger per uke.



Etter at de politiske partiene, med unntak av NS, ble forbudt den 25. september 1940, forsøkte Aune fortsatt å utgi avisen Fremover. Han måtte imidlertid finne seg i å ha en NS-oppnevnt medredaktør med ansvar for det politiske stoffet og en kontrollør som overvåket avisens økonomiske utvikling. Balansegangen ble vanskelig når én redaktør ønsket at Fremover skulle være et NS-organ, mens den andre gjorde hva han kunne for å forhindre nettopp en slik utvikling. Følgen var at utgivelsen av Fremover ble stanset den 12. februar 1941.



Også i Bergen gjorde inngripen fra NS’ side det svært vanskelig å gi ut en arbeideravis. Mens den borgerlige konkurrenten Gula Tidend hadde reagert på okkupasjonsmaktens sensur ved å legge ned allerede den 10. april, forsøkte Bergens Arbeiderblad å holde virksomheten gående så lenge som mulig. Avisen var underlagt forhånds- og ettersensur, og i likhet med den øvrige norske pressen mottok redaksjonen både krigskommunikeer og andre meldinger som måtte trykkes og en rekke direktiver om hva som ikke måtte trykkes. Høsten 1940 ble det oppnevnt en lokal NS presseleder for Bergen og en overvåker som blant annet skulle øve kontroll med Bergens Arbeiderblads økonomi. Begge fulgte nøye med på avisens virksomhet, og presselederen "startet en nervekrig mot ’Bergens Arbeiderblad’ for å tvinge n.s.-stoff inn i avisen", som det heter i en beretning fra 1945.



Redaktør Oscar Ihlebæks motvilje mot å trykke NS-propaganda førte til stadige konfrontasjoner mellom redaksjonen og NS’ presseleder, og i slutten av oktober grep Kultur- og folkeopplysningsdepartementet inn og avskjediget Ihlebæk. Den 4. februar 1941 tok så Nasjonal Samling full kontroll over avisen. Om formiddagen møtte overvåkeren for Bergens Arbeiderblad opp i redaksjonen sammen med en advokat som var oppnevnt som likvidator for boet etter Det norske Arbeiderparti. De to forlangte at avisen skulle stanses, og den påfølgende natten ble lokalene besatt av væpnede hirdmedlemmer. Redaktør Oscar Ihlebæk ble senere arrestert og omkom i tysk fangenskap i 1945.






Christophersen, Egil: Vestfold i krig, Sandefjord 1989.

Dahl, Hans Fredrik og Bastiansen, Henrik G.: Norsk mediehistorie, Oslo 2003.

Hjeltnes, Guri: Avisoppgjøret etter 1945, Oslo 1990.

Tollnes, Ivar: Avis og avisfolk i Vestfold. En kulturhistorie, Larvik 1992.

Wernersen, Camilla Helena:"…Illojalitet vil bli bedømt og straffet deretter" Norsk presse under nazistisk sensur, masteroppgave IMK, UiO 2006.

Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv Arbark. Arbeidernes Pressekontors arkiv Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv