STEIN BJØRLO

Et bål av vilje
Haakon Lie - et portrett

Haakon Lie - et bål av vilje.Haakon Lie er en legende i norsk politikk. Omstridt og omspunnet av myter – elsket av mange og hatet av noen – en person det er umulig å stille seg likegyldig til. Knapt noen kan konkurrere med han når det gjelder langvarig og allsidig politisk innsats uten å ha hatt noen offentlige politiske posisjoner. Han var aldri stortingsrepresentant, medlem av regjeringen eller valgt inn i et kommunestyre. I perioden 1945 til 1969 var han landsmøtevalgt sekretær i Det norske Arbeiderparti. Fra denne tilsynelatende beskjedne stillingen var han i disse årene en av de mektigste i norsk politikk. I Store Norske leksikon kan vi lese at hans ”posisjon og innflytelse knapt kan overvurderes”.

En artikkel kan selvsagt ikke romme et fulltegnet portrett av Haakon Lie og hans lange politiske virke. 95 år gammel ble han i et intervju spurt om hva han som politiker ser tilbake på med størst glede. Svaret var opplysningsarbeidet i førkrigsårene. Da mobiliserte norsk arbeiderbevegelse omfattende organisasjonsressurser for å høyne kunnskapsnivået, øke den politiske bevisstheten og stimulere interessen for kulturelle aktiviteter blant medlemmer og tillitsvalgte. Dette arbeidet ble båret oppe av ungdommelig optimisme, framtidstro og en uegennyttig dugnadsånd, og hele tiden med Haakon Lie i en nøkkelstilling. I disse årene foregikk det et kunnskapsløft av de sjeldne i norsk historie, tatt i betraktning den rollen mange av deltakerne seinere skulle få i det offentlige liv.

I etterkrigsårene derimot var politikk og det indre liv i Arbeiderpartiet mer preget av konflikter både om saker og mellom personer. Haakon Lie opplevde det til tider lite trivelig, det skapte misstemning og det slet på kreftene i det lange løp. For den aldrende politikeren stod det en egen glans rundt det politiske arbeidet i førkrigsårene – entusiasmen og samholdet i egne rekker gjorde det til en lykkelig tid. 1)

Dette er en grunn til at denne artikkelen vil vektlegge hans tidligste år som politiker. De fleste er også mer fortrolige med Haakon Lies mangeårige rikspolitiske karriere enn de er med den første delen av hans politiske liv.

Bakgrunn

Haakon Lie ble født 22. september 1905 og er følgelig like gammel som det helt selvstendige Norge. Han vokste opp i Oslo der faren var brannmann. Jobben til faren innebar mye flytting. Han var en råsterk og praktisk altmuligmann som aldri skrev noe annet enn navnet sitt. Det var moren som var den skrivekyndige, som sørget for at det var bøker i huset og som hadde ansvaret for familiens korrespondanse.Partikamerater på fjelltur i begynnelsen av 1920-tallet. Fra v.: Haakon Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum. Den unge Haakon var ofte med faren på ulike oppdrag som læregutt. Allerede som gutt hadde han god kjennskap til arbeiderstrøkene i hovedstaden. Selv om yrket var populært og gav status, måtte foreldrene og en ungeflokk på fem greie seg med ett lite rom og kjøkken. Til tross for trange materielle kår forteller Haakon Lie i et intervju at han ikke har noen vonde minner fra oppvekstårene.

Familien hadde finske aner og kom fra usle skogsarbeider- og småbrukerkår i Solør. I de traktene var det ikke helt uvanlig at gubben måtte spenne kjerringa foran plogen. Kampen for det daglig brød var på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet hard og nådeløs for de fleste. Seinere er det mange som har sett en sammenheng mellom Haakon Lies beryktede temperament og hans finske slektsbakgrunn.

I likhet med mange fra det røde Hedmark var flere familiemedlemmer i foreldregenerasjonen aktive i den framvoksende arbeiderbevegelsen både faglig og politisk. Haakon Lie har uttalt at han ble født inn i bevegelsen og at han ønsket tidlig å delta i kampen mot fattigsamfunnet. Allerede som sekstenåring i 1921 meldte han seg til tjeneste i det som fra starten av i 1903 het Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. I mars 1921 ble forbundet omdøpt til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). De første årene etter den russiske revolusjonen var begrepet kommunist fremdeles et plussord for unge radikale, også for Haakon Lie.

På den tida bodde familien Lie på vestsida av Akerselva, og han måtte over til Grünerløkka for å finne et ungdomslag. Der var det den sju år eldre Rolf Hofmo – populært kalt Generalen - som regjerte. Han stilte store krav til innsats og engasjement. Her måtte en delta aktivt både i det praktiske organisasjonsarbeidet og i studiesirkler og opplysningsvirksomhet. Erfaringene fra det første møte med arbeiderbevegelsen satte sine tydelige spor i hans seinere politiske virke.

Utdanning

I motsetning til de fleste med arbeiderbakgrunn i hans generasjon tok Lie examen artium - på Aars og Voss skole i 1925. Et lett hode gjorde skolegangen nokså uproblematisk. I skoleårene gjorde han seg for øvrig bemerket som en hissig og målfarlig fotballspiller. Mange vil sikkert si at også dette var egenskaper en lett fant igjen seinere i livet, men på helt andre arenaer.

Moren, som Haakon var nært knyttet til, hadde en drøm om at han skulle studere juss. Med et moderne uttrykk ønsket hun kanskje at sønnen skulle legge ut på en ”klassereise”. Han startet pliktskyldigst opp, men etter par tre uker smelte han bøkene sammen og kuttet ut studiene. Universitetets lesesaler var ikke noe blivende sted!
En kort tid prøvde han seg også som verkstedarbeider, men det ensformige livet på fabrikkgulvet fristet heller ikke. Tilværelsen i innestengte maskinhaller ville gjort han til en uforbederlig kverulant, har han selv sagt. 2)

Nei, det var skogen og fysisk arbeid i det fri som lokket. I 1927 ble han utdannet som forstmann ved Statens skogskole på Kongsberg med de beste karakterer noen til da hadde fått på skolen.

Men livet som skogsarbeider ble ikke langvarig. Tuberkulose tvang han til å finne lettere arbeid etter et drøyt år på sykehus og sanatorium. Denne grusomme sykdommen rammet særlig hardt unge mennesker i fattige boområder. I mellomkrigstiden var den på retur, men fremdeles var det tusener som ble smittet og døde hvert år. Store barneflokker i trange boliger gjorde at når først den ene ble smittet så fulgte resten etter.

Partiet – hjem og kampplass

For de som rekrutterte Arbeiderpartiet i årene etter første verdenskrigen, var partiet noe mer enn et vanlig parti. Foruten å være en politisk kamporganisasjon var det også en kilde til sosialt fellesskap der nære vennskapsbånd ble knyttet. Kulturaktiviteter, studiesirkler og opplysningsvirksomhet var også viktige elementer i et kameratslig samvær som igjen var en inspirasjonskilde i det daglige politiske arbeidet. For en god del unge hadde partiet også mange av hjemmets funksjoner.

Da den nye retning seiret på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918, la partiet kursen atskillige hakk til venstre. Kursskiftet var på sett og vis et ungdomsopprør inspirert av den russiske revolusjon kombinert med en økende misnøye framprovosert av forsterkede sosiale spenninger under den første verdenskrigen. Linjeskiftet var også en gjenspeiling av de dyptgående endringene i norsk arbeidsliv som hadde skjedd siden 1905.

I solidaritet med kommunistregimet i vårt naboland meldte Arbeiderpartiet seg i 1919 inn i Den kommunistiske internasjonale – Komintern – noe som i de følgende årene skapte stor turbulens innad i partiet. Det endte med at partiet sprakk i tre deler: En høyrefløy som ikke kunne godta Komintern –medlemskapet, brøt ut og dannet Norges sosialdemokratiske Parti i 1921. Deretter ble det bråk innad i Arbeiderpartiet om de såkalte Moskva-tesene – medlemsvilkårene i Komintern. Dette førte til en ny sprekk der de Komintern-lojale dannet Norges Kommunistiske Parti i 1923.

I 1928 ble det etter samarbeid mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen for første gang arrangert en ferie- og studiereise til utlandet. Her er arrangementskomiteen fotografert ombord på s/s ''Polonia'' på vei til Hamburg. I bakre rekke står fra v.: Arne Paasche Aasen og Haakon Lie.Det var den karismatiske Martin Tranmæl som drev gjennom venstredreiningen og som i disse årene stod fram som den dominerende lederskikkelsen i partiet. Rundt seg bygde han opp en gruppe av yngre partifeller som ble hans trofaste følgesvenner livet ut. Sentrale i kretsen var blant andre Oscar Torp og brødrene Einar og Rolf Gerhardsen. Haakon Lie og hans bror Per kom også tidlig med i denne kameratgjengen, der hytteturer og friluftsliv stod sentralt ved siden av den politiske virksomheten. På turene var høytlesning et obligatorisk innslag. Som regel var det Einar Gerhardsen som leste. Olav Duun og Kristofer Uppdal tilhørte favorittene.

De ødeleggende partisplittelsene i kjølvannet av den russiske revolusjon var langt fra noe teselskap. Det var en hard og herdende skole – en tid for handlekraft og klare standpunkter. Bitre erfaringer fra broderkrigen tidlig i 1920-årene har uten tvil bidratt til å forme Haakon Lies markante antikommunistiske innstilling. I hans øyne hadde Moskva-kommunistene alltid sin egen agenda, og de drev støtt med splittelsesmakeri for å styrke egen posisjon. Samtidig med de indre stridighetene foregikk det en uforsonlig klassekamp rettet mot det borgerlige samfunn. Mange av hans nærmeste politiske venner havnet stadig vekk i fengsel, blant dem Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, anklaget for ulike former for samfunnsnedbrytende
virksomhet. Slike opplevelser kan gi steilhet i sinnet.

Partisplittelsen forplantet seg til ungdomsorganisasjonen der kommunistene gikk seirende ut. Arbeiderpartiet skapte så sin egen ungdomsbevegelse, Venstrekommunistisk ungdomsfylking, med den unge Lie som ivrig medlem. Navnevalget forteller at begrepet kommunist foreløpig ikke var diskreditert blant de yngre i partiet. Det foregikk nærmest en ungdomskonkurranse i radikalisme der venstrekommunistene understreket at bruddet med Moskva ikke skyldtes noen høyredreining, men at norske kommunister ville være herrer i eget hus og ikke underlagt en kommandosentral utenfor landets grenser. I dette tilfelle kan vi vel snu på Lenins berømte boktittel og si at i Norge var kommunismen radikalismens barnesykdom! Historiens luner gjorde at også Haakon Lie har hatt en kommunistisk fortid!

Opplysningsmannen

Det var behovet for lettere arbeid som brakte Lie inn i Arbeiderpartiets sekretærkorps. Slitet i skogen var uforenlig med helsetilstanden. Vennen Einar Gerhardsen og broren Per tok kontakt med Martin Tranmæl og bad om hjelp. Og den gode Martin visste råd!

Samlingen mellom Arbeiderpartiet og sosialdemokratene i 1927 skapte nytt pågangsmot i norsk arbeiderbevegelse. Opplysningsvirksomhet hadde vært høyt prioritert helt siden bevegelsens barndom, men knappe ressurser skapte vansker.
Partistifteren Christian Holtermann Knudsen opprettet i 1909 Den soscialdemokratiske Aftenskole. Drømmen hadde lenge vært et eget opplysningsforbund, men den interne partikrigen slo beina fullstendig unna slike planer. Men nå var det atter lys i tunnelen, og arbeiderbevegelsens ”trillinger” Landsorganisasjonen, Arbeiderpartiet og den nystartede Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) opprettet i 1928 Felleskomiteen som skulle utarbeide planer for studie- og skolevirksomheten. I 1929 ble Haakon Lie ansatt som komiteens sekretær, og det ble hans oppgave å få fart på opplysnings- og studiearbeidet. Raskt viste det seg at rett mann hadde havnet på rett plass. Han hadde sluppet forholdsvis lett unna sykdommen, og i førti år framover kom han til å skjøtte sekretærjobber i arbeiderbevegelsen med en nesten skremmende arbeidskapasitet.

Haakon Lie på sitt kontor i Arbeidernes Opplysningskontor (AOF) der han var daglig leder fra opprettelsen i 1931 og fram til krigsutbruddet i 1940.Etter mye tautrekking – der pengemangel spilte en viktig rolle – ble Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) endelig opprettet i 1931 med Haakon Lie som daglig leder. I årene fram mot okkupasjonen i 1940 gjøv han løs på en serie ulike arbeidsoppgaver med imponerende energi og handlekraft. Historikeren Harald Berntsen sier at historien om AOF i 1930-årene også er historien om Haakon Lie. 3)

Studievirksomheten led lenge under mangelen på egnede lokaler. I 1933 ble situasjonen kraftig forbedret da Arbeiderhøyskolen på Malmøya utenfor Oslo ble opprettet. Å kjøpe en rikmannsvilla med tolv mål tomt utenfor Oslo var et betydelig økonomisk løft. Igjen var det Haakon Lie med sin ukuelige optimisme som viste vei. Takket være bidrag fra partiet og fagbevegelsen samt entusiastisk dugnadsinnsats lot prosjektet seg realisere. Skoleanlegget på Malmøya var en internatskole som åpnet opp for kurssamlinger av lengre varighet. Tilstrømmingen av radikal ungdom, den daglige heisingen av det røde flagg og Internasjonalen sunget med ungdommelig stemmeprakt gjorde nok skolen til en torn i øyet for mange av de fastboende.

I årene som fulgte deltok tusener av tillitsvalgte i parti- og fagforeninger i hundrevis av ulike studiesirkler og kurs både om dagen og på kveldstid land og strand rundt. Et studieopphold på Malmøya var selve rosinen i pølsa. Opplysningsarbeidet var et ledd i en total mobilisering for en parlamentarisk makterobring - et viktig supplement til ”misjonsarbeidet” partipressen og ulike bladtiltak hadde bidratt med.


Ideologen

Det endelige startskuddet var landsmøtet i 1933 der Arbeiderpartiet foretok en ideologisk loftsrydding og skrotet gammelt revolusjonært tankegods. Derfor kan det virke litt underlig at opplysningsarbeidet nettopp i de årene hadde en klar ideologisk profil der kaderopplæringen hadde en sentral plass.

Men for å lykkes i kampen om samfunnsmakten på et reformistisk grunnlag måtte den føres på bred front. Idrettsbevegelsen, Fram-lag og partiets kulturorganisasjoner måtte alle sette sine krefter inn for å styrke den sosialistiske ideens makt over menneskenes sinn. Haakon Lie framholdt det nødvendige i å ha en ”tenkende medlemshær” fordi ” kapitalismen har bygd seg et festningsverk i hvert eneste menneskesinn. Å rive det ned, og i stedet reise et sosialistisk bolverk, det er vår oppgave.” 4)

Nye holdninger og verdinormer måtte skapes. Åttetimersdagen hadde gitt arbeidsfolk økt fritid som måtte utnyttes positivt. Derfor fikk opplysnings- og kulturarbeid i videste forstand stor vekt. I siste instans var det Opplysningsforbundets grunnidé å skape personer med karakterstyrke nok til å bære arbeiderbevegelsen og den nye radikale politikken fram. På kurs og i studiesirkler ble det blant annet undervist i praktisk organisasjonsarbeid, norsk, historie, sosialistisk teori, sosialøkonomi, teater og litteratur. Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen ble i disse årene en grunnbok i den interne skoleringen. Lærerkreftene ble hentet fra egne rekker, og der var det nok å ta av. Faglige kapasiteter som for eksempel Halvard Lange underviste i historie og Finn Moe i sosialistisk teori. Selv tok Haakon Lie seg av deler av norskundervisningen, mens Olav Dalgard hadde ansvaret for teater og litteratur.
Blant elevene og lærerne finner vi så å si alle som kom til å spille en rolle innen parti- og fagbevegelsen etter frigjøringen. På det første dagkurset på den nye Arbeiderhøyskolen var Trygve Bratteli elev. Han kom syklende fra Nøtterøy til Malmøya. Tog var for dyrt. Skolen skinte ikke akkurat av luksus. De fleste elevene kom fra enkle kår, mange var uten fast arbeid og kravene til komfort var ytterst små.

Et minus ved Malmøya var de begrensete mulighetene for sport og friluftsliv.
Idrettsaktiviteter ble sett på som svært viktig både for kropp og sjel. Dette var en medvirkende faktor til at Lie på vegne av AOF nokså raskt var på utkikk etter tomt for et nytt skoleanlegg. Valget falt til slutt på Syverud gård i Sørmarka i Ski, der den nye Folkehøyskolen ble åpnet sommeren 1939 med Halvard Lange som skolens første bestyrer. Med sin internasjonale bakgrunn hadde kanskje Lange allerede den gang andre karrieremål. Han pedagogiske grunnsyn bygde på arbeidsskoleprinsippene med forankring i den liberale grundtvigianske folkehøyskoletradisjonen. Det var viktig for elevene å lære å arbeide selvstendig. Lange ønsket nok en tydeligere grensesetting mellom opplysning og agitasjon enn AOF- sjefen Haakon Lie.

Sammenliknet med villaen på Malmøya var det nye skoleanlegget i Sørmarka det rene luksushotellet. Skoletilbudet ble i 1939 kraftig forbedret da arbeiderbevegelsen opprettet en egen folkehøyskole på Ringsaker.

Haakon Lie sammen med sin nære venn og medarbeider Aase Lionæs på Malmøya i midten av 1930-årene. Til venstre står journalist Finn Moe.Tanken om et eget forlag var nesten like gammel som opplysningsarbeidet. Bøker og kursmateriell måtte jo lages. Opprettelsen av AOF satte fart i planene. Haakon Lie tok sammen med partiformannen Oscar Torp initiativet til at Tiden Norsk Forlag A/S ble stiftet i 1933 som et samarbeidsprosjekt mellom LO og Arbeiderpartiet. Haakon Lie fungerte som hodejeger og fikk overtalt bibliotekaren Kolbjørn Fjeld til å bli forlagssjef – en person Haakon Lie så på med den største respekt og karakteriserte som et geni. Og han har stemplet salget av forlaget i 1991 som en forbrytelse han aldri kan tilgi. Bare én ting er enda verre, det var at Olav Thon fikk kjøpe Samfunnshuset. 5)

Et eget forlag var en viktig faktor i kampen mot borgerskapets åndsmonopol, som gjennom skole, kirke, presse, litteratur, teater og film bidrog til å innpode et kapitalistiske grunnsyn blant vanlige folk. Monopolet måtte brytes.

Til å begynne med var Haakon Lie så å si alene om å drive AOF. Men etter hvert fikk han assistanse av den litt yngre sosialøkonomen Aase Lionæs, som også ble en mye brukt foreleser. Hun betydde mye for å øke rekrutteringen av kvinner i studievirksomheten, og samarbeidet mellom de to munnet ut i et livslangt personlig og politisk vennskap.

I årene som fulgte ble alle nyansatte håndplukket – også vaktmestere - av den daglige lederen som ville ha folk han kunne stole fullt og helt på. Det var viktig for bevegelsen å ha trofaste og arbeidssomme kadre. Denne rekrutteringspolitikken fortsatte han i etterkrigsårene da han som partisekretær bygde opp en trimmet og samkjørt sersjantstab.

 

Les videre. Del 2 ->




Noter

1) Opplysninger om ungdomsår og tiden i AOF er hentet fra a) Norgesdokumentasjon. Intervju med Haakon Lie. Opptak 15/5 2000. Video. b) Samtale med Haakon Lie 19/4 2005.
2) Samtale 19/4 2005.
3) Harald Berntsen. Sørmarka. Fagorganisasjonens høyskole 1939-89. Tiden 1989. s. 31.
4) Arne Kokkvoll. Av og for det arbeidende folk. Tiden 1981. s. 217.
5) Samtale 19/4 2005.






©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek