STEIN BJØRLO

Et bål av vilje
Haakon Lie - et portrett

Del 2

Radiopioneren

Det er ikke noe skarpt skille mellom opplysning, agitasjon og propaganda.
Haakon Lie var en mester i å se sammenhengen i dette. Han var også tidlig ute med å skjønne betydningen av nye massemedier som radio og film.

Ved opprettelsen av NRK i 1933 ble han og forfatteren Johan Falkberget valgt som Arbeiderpartiets medlemmer av programrådet i den nye kringkastingen. Her gjorde han en formidabel innsats. Hans Fredrik Dahl har sagt at knapt noen enkeltperson har betydd mer for radioutviklingen i denne perioden enn han. Og Haakon Lie innrømmer glatt at han jobbet hardt og pågående for å gjøre programtilbudet mer aktuelt og journalistisk med blant annet innslag fra arbeidslivet og partipolitiske foredrag. Med sin pågående stil kunne han ikke regne med hjelp fra den politisk godtroende Falkberget som ”ville alle uslinger vel.” 6)

Arbeidernes Lytterforbund ble stiftet 1. september i 1935. På bildet fra et styremøte i 1937 sitter fra v.: formann John Berg, kasserer Elvira Linderud, Haakon Lie, AOF og Leif Wolfstrøm, sekretær.Lie krevde at folks dagligliv måtte komme sterkere til uttrykk og den belærende ”ovenifra-og-nedadstilen” måtte brytes. Lektorer og målfolk hadde en altfor dominerende stilling i radioen. Det måtte bli mer trekkspill! En annen hjertesak var fjerne å den reaksjonære og tyskvennlige – men svært populære - Victor Mogens monopol på å holde utenrikskronikker. Han har selv medgitt at han på møtene i programrådet opptrådte som senatoren Cato i det gamle Roma som avsluttet alle sine innlegg med at det ”dessuten var hans mening at Kartago burde ødelegges” – bare at han byttet ut Kartago med Mogens. Aksjonen gav resultater og førte til at ledende intellektuelle i partiet som Arne Ording og Finn Moe slapp til med sine utenrikskronikker. Etter hvert ble det også overføringer i radioen fra 1. mai- arrangementer og idrettsstevner i regi av Arbeidernes Idrettsforbund.

Et like viktig mål som å endre og forbedre programtilbudet var det å skaffe billige radioapparater. Haakon Lie var en drivkraft i dette arbeidet, og i 1930-årene var det organisert tusenvis av medlemmer i lytterforeninger som jobbet med dette for øye. Det måtte bli produsert rimelige folkemottakere som familier med vanlige inntekter hadde råd til å skaffe seg. Arbeidet bar frukter. I løpet av åtte år - fra 1933 til 1941- økte lisenstallet fra 131 000 til 476 000.

En avgjørende utenlandstur

I 1933 reiste Haakon Lie på studietur til det røde Wien som på sett og vis var et sosialistisk mekka. I årene etter første verdenskrig hadde den sosialistisk styrte byen gjennomført en radikal sosialpolitikk og en imponerende kommunal boligbygging som skaffet titusenvis av vanlige arbeidere en rimelig og god bolig. Wien var et sosialdemokratisk utstillingsvindu.

Reisen gjennom Nazi- Tyskland gjorde han dypt pessimistisk. I brev til Tranmæl rapporterte han at det gikk mot katastrofe.

Hjemturen tok han gjennom et fattig og hungrende Sovjetunionen. Inntrykkene herfra svekket forestillingen om Sovjetunionen som arbeidernes eget fedreland.
Et nytt besøk i 1936 sammen med brødrene Gerhardsen forsterket skepsisen mot det stalinistiske regimet i Øst. Det var åpenbart at personer de kom i kontakt med ikke våget å prate fritt.

Erfaringene fra Tyskland og Sovjetunionen allerede tidlig i trettiårene utgjorde viktige byggesteiner i det todelte verdensbildet som preget han i alle år etterpå, der demokratiene måtte stå i en permanent alarmberedskap overfor trusselen fra totalitære brune og røde diktaturer.

Men oppholdet i Wien ble også en mektig inspirasjonskilde. Her oppdaget han for alvor betydningen av massedemonstrasjoner med sterk vekt på kulturelle og kunstneriske aktiviteter. Vel hjemme gikk han i bresjen for en sterk nysatsing på dette feltet. I tillegg til tradisjonelle innslag som sang, musikk og opplesning ble møter og arrangementer nå krydret med nye virkemidler som plakater, lysbilder, grammofon, teater og film. Allsang har bestandig vært et viktig innslag på partiarrangementene. Arbeiderbevegelsen fikk også en egen korbevegelse og repertoaret fant en i arbeidersangboka der mange av tekstene var laget av diktere som selv tilhørte bevegelsen. En særlig produktiv dikter var Arne Paasche Aasen, og Jolly Kramer-Johansen var mesteren bak en lang rekke melodier til både sanger og filmer.

Spesielt innen teater og film gjorde han og broren Per et nybrottsarbeid. I Wien hadde han blitt kjent med det såkalte Tram- teateret. Tram er egentlig en russisk forkortelse for ”Arbeiderungdommens teater”. Rundt om i ungdomslagene ble det nå opprettet en rekke tramgjenger – små teatertrupper – som reiste rundt med talekor og enkle teaterforestillinger til stor glede både for publikum og de opptredende. På det meste var det 500 teatergrupper i sving. Denne uhøytidelige og direkte teaterformen skapte indre samhold i tillegg til at det utad var underholdende, morsomt og ikke minst viktig: en virkningsfull politisk agitasjonsform.

Et nytt propagandavåpen

I 1934 gikk AOF til innkjøp av smalfilmkameraer og det ble på kort tid laget en rekke propaganda- og opplysningsfilmer som ble sett av titusenvis av tilskuere landet rundt. Brødrene Lie kontaktet filmpioneren Olav Dalgard, og de ble viktige støttespillere i hans arbeiderfilmprosjekt. En av scenene i den første smalfilmen Dalgard og AOF samarbeidet om – ”Jeg er ung” – ble for øvrig tatt opp på kjøkkenet hos Haakon Lie. Han var heller ikke snauere enn at han i et knipetak kunne svinge kameraet selv. Han tok for eksempel opp yrkesfilmen ”I ditt ansikts sved” under vårsildfisket på Vestlandet, og filminntrykkene hans fra borgerkrigens Spania hadde en enorm påvirkningskraft. Men det var Per som var kunstnersjelen og mesteren av de to brødrene. Han lagde en rekke propagandafilmer, og i 1936 skal en halv million mennesker ha sett AOF-filmene. Per Lie var tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet og hadde ingen problemer med å få tak i biler som kunne brukes til turnévirksomhet av ulike slag. Film ble nå et stadig viktigere innslag i valgkampen og i den alminnelige opplysningsvirksomheten. På få år ble det produsert flere helaftens spillefilmer med profesjonelle skuespillere i hovedrollene. Film var et nytt og ukjent medium for mange. Ved hjelp av generatorer brakte de unge entusiastene filmen til strømløse bygder der filmkveldene gjorde et uutslettelig inntrykk. Gjennomslagskraften var stor og mediet gjorde det mulig å kombinere underholdning og politisk propaganda.

Norge ble et pionerland for arbeiderfilmer, og Dalgards film ”Gryr i Norden” regnes som et høydepunkt. Bare i Sovjetunionen ble det i perioden laget flere filmer i denne sjangeren. Men film koster og det var fagbevegelsen som spyttet de største beløpene i kassa, sterkt anbefalt av en pågående og energisk Haakon Lie. I enkelte tilfeller syntes han nok at fagforeningsfolkene kunne vært mindre knipne.

En grotid

1930-årene var en kraftig veksttid for arbeiderbevegelsen. LO hadde i 1930 140 000 medlemmer, og til tross for arbeidsledighet og streiker steg medlemstallet i 1939 til i underkant av 357 000. Arbeiderpartiet opplevde en tilsvarende utvikling med 80 000 medlemmer i 1930 og over 170 000 i 1938. Denne framgangen var et uttrykk for en storstilt motkulturell offensiv der tilbudet til medlemmer skjøt knopper i alle retninger. På få år ble det skapt en flora av organisasjoner, alt fra avholdslag til sangkor og fotolag. En delseier var regjeringsskiftet i 1935 da Johan Nygaardsvold dannet den første varige arbeiderpartiregjeringen.

Troen på kunnskap – les og lær! - var selve festesmøringen i dette dannelsesprosjektet der kulturkamp og klassekamp var to sider av samme sak. I dette arbeidet spilte Haakon Lie en nøkkelrolle på en rekke felt. Han avslørte seg nå for alvor som en genial agitator og propagandist. I tillegg til sine organisatoriske evner og ståpåvilje rådde han over usedvanlige talegaver. I disse årene markerte han seg som en av hovedarkitektene bak partiets vellykte valgkamper.

Haakon Lie og hans medspillere i opplysningsarbeidet var nok først og fremst opptatt kunnskap som våpen i den politiske kampen. I et intervju med Skolefokus i 1993 innrømmer han at han aldri har vært interessert i skolepolitikk som sådan. Skolen skal gjøre elevene glade i å lese. Også Einar Gerhardsen har vært inn på liknende tanker. 7)

Mange i arbeiderbevegelsen var dessuten skeptisk innstilt overfor akademikere utenfor egne rekker. Tradisjonelt representerte akademikere overklassen. I partiet var de velkomne dersom de ville være partiets tjenere og ikke dets herskere.

Det fineste og mest rosende Martin Tranmæl kunne si om et medmenneske var at det var glad i å lese. Lesing som et element i en personlig utviklings- og dannelsesprosess betydde enormt mye for Tranmæl og hans unge våpendragere. De ble da også ytterst beleste. Derfor er det så underlig at de var så lite opptatt av den obligatoriske skolen. Det er fristende å si at dette ble nokså skjebnesvangert for Arbeiderpartiet i det lange løp. Da utdanningssamfunnet skjøt fart fra 1960- tallet, hadde ikke partiet tilstrekkelig forståelse for hva som foregikk i skoleverket og på universitetene. Nå var det ungene til alle dem som hadde gått på ”arbeideruniversitet” – undervisningstilbudet som AOF hadde gitt kunnskapssøkende ungdom i de harde trettiåra, som fikk sin sjanse. Og det skjedde uten at generasjonen over helt skjønte hva som foregikk i de unge sinn. Som briljant valgstrateg så Haakon Lie det som skjedde, men han og partiet greide ikke helt å fange opp hva som rørte seg i de nye gruppene.

Borgerkrigen i Spania

Kampen mot fascismen ble fort en hovedsak for Haakon Lie. En følge av dette var at han var av de første i Arbeiderpartiet som ivret for en omlegging av forsvarspolitikken. Forsvaret måtte styrkes for å verne frihet og demokrati. Men han var på ingen måte alene, også Martin Tranmæl og partiformannen Oscar Torp skjønte at en truende internasjonal situasjon krevde forsvarspolitisk nytenkning. Regjeringen ved statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht satte imidlertid bremsene på.

Haakon Lies bulldozeraktige handlekraft og oppfinnsomhet gjorde at han alt på trettitallet ble en viktig brikke i innsamlingsaksjoner og i internasjonalt støttearbeid. Innslag i 1. mai-demonstrasjonen i Oslo 1938 under den spanske borgerkrigen.Etter hvert ble han en dyktig regissør av effektfulle massemøter. Under den spanske borgerkrigen 1936-39 var han blant initiativtakerne til Spania-hjelpen til støtte for den republikanske regjeringen mot den fascistiske general Franco og opprørshæren hans. Angrepet på den demokratiske regjeringen i Spania utløste et sterkt engasjement og stor giverglede overalt i den norske arbeiderbevegelsen. Målt per hode var det nordmenn som gav de største bidrag.

Sammen med Rolf Gerhardsen og maleren Willi Midelfart besøkte Haakon Lie Spania vinteren 1936/37. Norske hjelpesendinger hadde strandet i Marseilles, og hensikten var å sørge for at forsyningene nådde fram dit de skulle.

Situasjonen i landet var temmelig kaotisk. Folk sultet og frøs og han har fortalt at julemiddagen for de norske vennene var stekt katt. Han fikk med egne øyne se hva regjeringsstyrkene manglet av forsyninger og militært utstyr. Hjelpen fra Sovjetunionen og innsatsen til tusenvis av frivillige i de internasjonale brigadene dugde ikke under bomberegnet fra italienske og tyske kampfly. Stor offervilje på republikansk side kunne ikke kompensere for Francos militære overlegenhet. Republikken manglet ikke folk som ville gjøre en krigsinnsats, men nødvendig militært utstyr var en mangelvare.

Krigshandlingene i Spania skapte engasjement høyt og lavt i den norske arbeiderbevegelsen. I alt ca 250 nordmenn meldte seg til krigstjeneste på republikansk side. Mange kom aldri tilbake. Blant de som tok et krafttak for Spanias sak var kjente navn som Nordahl Grieg og Lise Lindbæk som skrev sine berømte reportasjer fra fronten, og Nini Haslund Gleditsch satte i gang et årelangt humanitært arbeid for å redde barn.

Den republikanske innsatsen ble imidlertid svekket av mangel på samordning og innbyrdes uenighet. Og Haakon Lie syntes han kjente igjen ”lusa på gangen”: De spanske kommunistene under ledelse av toppfolk fra Komintern hadde sine egne planer som underminerte motstandsfronten. Kommunistenes renkespill resulterte i en borgerkrig i borgerkrigen med interne forfølgelser og henrettelser. Erfaringene fra Spania var et effektivt kosttilskudd til hans allerede glassklare antikommunisme.

Aksjonene for Spania skapte imidlertid knuter på tråden innad i den norske arbeiderbevegelsen. Kommunistene ble fra borgerlig hold beskyldt for ”rød menneskehandel” fordi de rekrutterte frivillige til den internasjonale brigaden. I Johan Nygaardsvolds regjering var den rådende tanken at hjelpen først og fremst skulle komme sivilbefolkningen til gode. Men blant mange partimedlemmer ble de frivillige sett på som helter, og regjeringen møtte kritikk helt opp i partiledelsen og i partipressen for at den var for tam og forsiktig. Den lot seg forplikte av stormaktenes ikke-innblandingspolitikk og valgte en unnfallende nøytralitetslinje istedenfor internasjonal solidaritet.

Men grensene for hva et parti kan gjøre og hva en ansvarlig regjering kan foreta seg er forskjellige. Et dilemma som kom til å forfølge Arbeiderpartiet også i etterkrigsårene - realpolitikk og moralpolitikk er ikke lett å forene. Men borgerkrigen i Spania ble en viktig lærepenge. De fleste i arbeiderbevegelsen skjønte nå at det militære forsvaret måtte styrkes.


Vinterkrigen

Etter at Franco hadde sablet ned det skjøre spanske demokratiet sommeren 1939, kom skuffelsene på rekke og rad. Ikke-angrepspakten mellom erkefiendene Hitler og Stalin i august skapte stor forvirring og usikkerhet. 1. september kom det tyske angrepet på Polen og verdenskrigen var i gang. Etter en måneds krigføring hadde tyskerne nedkjempet Polen, godt hjulpet av Sovjetunionen som rykket inn fra øst og okkuperte sin bit. Med det opphørte Polen å eksistere som selvstendig stat. Straks etter ble Finland utsatt for sovjetisk press og krav om forhandlinger for avstå land for å sikre Leningrads strategiske stilling.

Under de dramatiske drøftingene som fulgte var Haakon Lie tilfeldigvis i Finland for å delta i et jubileum i det finske AOF. For norgesgjesten var det lett å ta parti. Det var David mot Goliat og demokrati mot diktatur. Og da krigen brøt ut 30. november 1939, var han allerede i desember på plass i Finland på oppdrag av det nystartede Norsk Folkehjelp. På nytt ble han en frontfigur i en gigantisk innsamlingsaksjon av mat, klær, medisiner og sanitetsutstyr.
Vinterkrigen gav ytterligere stimulans til hans motvilje mot sovjetkommunismen og dens trosfeller, ikke minst fordi landflyktige finske kommunister i Sovjetunionen opprettet en motregjering. De fleste betraktet dette som landsforræderi. Nabofolkets skjebne gjorde det også tydelig med nødvendigheten av et sterkt forsvar. På partimøter kom han med manende appeller om å forberede seg på krig: kvinnene måtte lære seg sykepleie og mannfolkene måtte bygge bomberom.

I midten av mars 1940 gikk det ut et opprop om at alle arbeiderorganisasjoner burde delta i frivillig militæropplæring. Det var de gamle kjenningene Rolf Hofmo og Haakon Lie som skulle ha ansvaret for opplæringen. AOF satte i gang å lage et brevkurs i militær beredskap. Det lå klart på et trykkeri om morgenen 9. april.

Krig på hjemmebane

Det tyske angrepet på Norge kom overraskende på de fleste, og det hersket stor forvirring og handlingslammelse overalt i samfunnet. Haakon Lie var blant dem som bevarte fatningen.Da Kringkastingen i Oslo kom på tyskernes hender, ble det rigget i stand en sender på Hamar, I morgentimene var han i full aktivitet og sørget for at viktig arkivmateriale ble brakt i sikkerhet. Utstyrt med stålhjelm fra Sivilforsvaret – et hodeplagg som gav enorm prestisje! – dirigerte han på vårglatte veier biler og kjerrer i alt virvaret som oppstod da Kongen, regjeringen og Stortinget med følge forlot Oslo. Seinere deltok han i redningsarbeidet da Elverum ble bombet og brent. Etter innsatsen her kom han i to måneder framover til å spille en sentral rolle i regjeringens informasjonsarbeid. Den viktigste oppgaven var å holde liv i de frie radiosendingene som et korrektiv til meldingene i den nazi-kontrollerte Oslo-senderen.

Den tyske framrykningen vanskeliggjorde arbeidet med nyhetssendingene, og radiofolkene var stadig på flyttefot nordover og et ettertraktet mål for tyske bombefly. Haakon Lie endte til slutt opp i Vadsø for å erstatte en ødelagt sender der. Men da Kongen og regjeringen drog i eksil 7. juni 1940, var det over og ut for frie radiosendinger, og han vendte nesa hjemover. Tilbakeferden gikk over Finnmarksvidda, gjennom Finland til Stockholm og så videre derfra til Oslo, der han straks kastet seg inn i partiarbeidet.

I en tale 25. september lanserte Terboven sin såkalte nyordning: Kongen og regjeringen ble avsatt. Landet skulle styres av kommissariske statsråder der de fleste var medlemmer av Quislings parti. Per Lie (1907-1945), sekretær i Oslo Transportarbeiderforening og Haakons bror som døde i konsentrasjonsleiren Dachau 5. mars 1945.Alle partier unntatt Nasjonal Samling ble nå forbudt. Samme dag om kvelden holdt medlemmer av partiets sentralstyre møte med Haakon Lie som en av deltakerne. På møtet ble det vedtatt at en måtte holde kontakten og opprette mindre illegale grupper i partiet og fagbevegelsen både i Oslo og utover i landet. Beslutningen bidrog i høy grad til å plassere arbeiderbevegelsen i første linje i motstandskampen. Det var Einar Gerhardsen som ledet det illegale sentralstyreutvalget fra 25. september 1940 til han ble arrestert 12. september året etter. Haakon Lie var i hele perioden med på møtene og deltok i ulike former for motstandsarbeid. En særlig viktig oppgave var å utgi illegale aviser. Sentrale LO- og arbeiderpartifolk stod bak utgivelsen av den illegale avisen Fri Fagbevegelse. Nestlederen i LO, Lars Evensen, som bodde i nærheten av Haakon Lie på Bekkelaget utenfor Oslo, fikk ansvaret for produksjonen. Det var Haakons bror Per som i starten stod for det tekniske. For sistnevnte fikk det illegale pressearbeidet skjebnesvangre konsekvenser. Han ble tatt av tyskerne vinteren 1942, sendt i fangenskap der han fikk tyfus og døde i Dachau i mars 1945.

Etter angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 hardnet det tyske okkupasjonsstyret til. Den såkalte melkestreiken i begynnelsen av september 1941 fikk dramatiske konsekvenser. Bakgrunnen for streikebølgen var at arbeiderne ikke lenger fikk sin daglige melk på arbeidsplassene. Tyskerne svarte med unntakstilstand, massearrestasjoner og standrett der LO-juristen Viggo Hansteen og klubbformannen Rolf Wickstrøm ble dømt til døden og henrettet. Blant de arresterte var Einar Gerhardsen. Massearrestasjonene førte til at en rekke av arbeiderbevegelsens toppfolk nå flyktet til Sverige, blant dem Lars Evensen og naboen Haakon Lie. De kom seg av sted bare timer før tyskerne dukket opp.

Kriger i eksil

I Sverige ble partiemigrantene enige om å opprette LO-kontorer i Stockholm og i London med Lars Evensen og LO-formannen Konrad Nordahl som ledere. Nordahl drog av sted i oktober, og det var han som ønsket at Haakon Lie skulle komme til London for å organisere opplysnings- og propagandavirksomheten der. Og tidlig i januar 1942 var han på plass og satte øyeblikkelig i gang med å produsere informasjons- og opplysningsmateriell om krigens gang. Uteseilerne var en viktig målgruppe. Det var nødvendig å lage skriftlig materiale som sjøfolkene kunne lese om bord. Haakon Lie ilte til verket og skrev på kort tid boka ”Nazi i Norge”. Med kjent glød kastet han seg også inn i velferdsarbeidet. Han arrangerte et utall møter, fester, danser, idrettsstevner og konserter. Under oppholdet i England holdt han en serie foredrag der hans personlige stil gjorde dypt inntrykk på tilhørerne. Han arbeidet også med planer for etterkrigstida der målet var at arbeiderbevegelsen skulle befeste sin maktposisjon.

I november 1942 ble han sendt til USA for å tale Norges sak og hente økonomisk støtte til gjenreisningsarbeidet etter krigen. Han knyttet kontakt med amerikansk fagbevegelse, særlig nyttig ble forbindelsen med Jewish Labor Commitee fordi den ble en viktig døråpner og bindeledd til de store fagforbundene AFL og CIO. På det viset oppnådde han for eksempel god kontakt med Walter Reuther som var bilarbeidernes mektige leder. Han fartet rundt på kryss og tvers, besøkte fabrikker og bedrifter og holdt dusinvis av foredrag for tusenvis av tilhørere, lagde intervjuer og reportasjer i radio om den norske motstandsvirksomheten og om amerikansk arbeids- og samfunnsliv. Innsamlingsarbeidet hans ble også en suksess. Da han høsten 1943 returnerte til London, hadde han fått tilsagn om store beløp til hjelpevirksomhet i Europa.

Tilbake i London startet han sammen en rekke partifolk, blant andre Erik Brofoss og O.C. Gundersen, arbeidet med den såkalte Blåboka som ble et viktig grunnlagsdokument for Fellesprogrammet som gjenreisningspolitikken etter krigen bygde på. Haakon Lie var frustrert over at regjeringen var så tafatt og ikke utnyttet de radikale vinder som blåste i det politiske liv. Samtidig var han bekymret over kommunistenes frammarsj og ønsket å komme dem i forkjøpet.

Haakon Lie glemte aldri hjelpen som Norge fikk av amerikanerne etter krigen. Her mottar han sammen med Martin Tranmæl (t.h.) i 1947 en sending på flere hundre gavepakker fra amerikanske fagorganiserte arbeidere. Disse skulle fordeles ut til norske fagorganiserte som hadde vært politiske fanger eller til enker etter slike fanger som nå satt i vanskelige kår.I april 1944 vendte han tilbake til USA nå som arbeiderattaché med diplomatstatus. En av oppgavene han ble pålagt var å samle inn midler til trykkeriutstyr for å gjenreise arbeiderpressen som langt på vei hadde blitt rasert under krigen. Etter invitasjon fra utenriksminister Trygve Lie ble han medlem av den norske delegasjonen til konferansen i San Fransisco som skulle godkjenne charteret for De forente nasjoner (FN). Konferansen ble litt av et vepsebol, og det var tydelig at krigen ikke ville bli etterfulgt av en idyllisk fred. Selv ville han - kamplysten - helst tilbake til Norge for å delta i frigjøringen av Finnmark.

Oppholdet i USA hadde vært en mektig inspirasjonskilde. Den menneskelige åpenheten og velstanden blant vanlige folk gjorde et dypt inntrykk. Den høye levestandarden var et resultat av et effektivt produksjonssystem. Han innså det elementære i at jo høyere produksjon jo mer ville det bli til fordeling. Han glemte heller aldri hjelpen Norge fikk. Krigserfaringene gjorde han til lojal amerikavenn og en varm støttespiller for jødene i deres kamp for en egen stat. Hans allerede velutviklede antikommunisme fikk ny næring under oppholdet. Den norske handelsflåten spilte en viktig rolle under krigen. I USA hadde ledelsen i Norsk Sjømannsforbund i krigens startfase ført en beinhard kamp mot en kommunistisk ledet sjømannsklubb som hadde kontorer i 11 amerikanske havnebyer. Klubben ble anklaget for å sabotere motstandskampen fordi den anbefalte sjøfolk ikke å ta hyrer på båter med kurs mot England.

Krig og etterretning er to sider av samme sak. Samarbeidet med amerikansk fagbevegelse gjorde at Haakon Lie også fikk kontakt med amerikansk etterretning, OSS, forløperen til CIA. I en krigssituasjon må produksjon av våpen og militært utstyr ha forrang. For myndighetene var det derfor av stor interesse at arbeidet gikk sin gang uten uro og forstyrrelser. Her hadde fagbevegelsen en rolle å spille. Krigstiden etablerte et partnerskap mellom fagbevegelsen og allierte etterretningsmyndigheter. Dette var erfaringer Haakon Lie hadde med seg i bagasjen hjem til gamlelandet.

 

Les videre. Del 3 ->

 

Noter

6) Samtale 19/4 2005.
7) Intervju Skolefokus 29/10 1993.





©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek