STEIN BJØRLO

Et bål av vilje
Haakon Lie - et portrett

Del 3

Hjemkomst og ny start

Ved krigens slutt var det gamle kjente som inntok sentrale kommandoposter i norsk politikk. Einar Gerhardsen kom fra fangenskap og ble partiformann og statsminister. Konrad Nordahl vendte tilbake fra Storbritannia og fortsatte i 20 år framover som LO-leder. Veteranen Martin Tranmæl returnerte fra Sverige og plasserte seg atter på redaktørkrakken i Arbeiderbladet. Haakon Lie ankom Norge 20. juni 1945 og ble på landsmøtet om høsten valgt til partisekretær. Og det var en utålmodig partisekretær som tok fatt på jobben. Det første målet var å sørge for at partiet ble den drivende kraft i styringen av landet. Å bygge opp partiapparatet og vinne valg ble derfor sentrale oppgaver.

Haakon Lie har alltid vært en varm Israel-venn. Her besøker han jødiske barn under deres opphold ved Europahjelpens barnekoloni, Grefsrudleiren i 1949.Dugnadsånden etter frigjøringen gjorde at partiorganisasjonen fort ble gjenreist. På forbausende kort tid ble Arbeiderpartiet ”ørnen blant partiene” og nådde i 1949 200 000 medlemmer mot dagens 50 000. Sjef og pådriver bak det vellykkede restaureringsarbeidet var Haakon Lie og hans håndplukkede sersjanter. Partikontoret på Youngstorget var sentrum i et finmasket organisasjonsnett som nådde landet rundt. Ansiktet utad med stadig tydeligere trekk av landsfader var Einar Gerhardsen, mens Arbeiderbladet sørget for at de rette synspunkter ble formidlet til medlemmer og velgere. Dette la i sin tur et godt grunnlag for valgseirer. Oppslutningen om Arbeiderpartiet på førti- og femtitallet er en suksesshistorie, der det på spøk har blitt sagt at i Norge var det ikke valg – bare gjenvalg. Med rette blir denne perioden ofte omtalt som storhetstiden i norsk arbeiderbevegelse.

Sjefsstrategen bak triumfene var uten tvil partisekretæren. Han innledet tidlig samarbeid med profesjonelle meningsmålere for å finne ut hva folk var opptatt av og hva slags forventninger de hadde. I valgkampene var det viktig ikke å spre seg for mye – en måtte kjøre en eller to samlende saker – som kunne tenne velgerne. Eller som han selv uttrykte på Arbeiderpartiets landsmøte i 1953: ”…..hovedhensikten med en valgkampanje er å gjøre det helt klart hva forskjellen er mellom partiene ……Velgeren skal klart se hva valget består i …...Vi vinner ingen ting ved å gå på strømpelesten i forholdet til kommunistene eller de borgerlige. Vi vinner når vi trekker de prinsipielle skillelinjene skarpe og klare…”. 8)

Partiprogrammet burde heller ikke inneholde altfor kontroversielle punkter som skremte velgere unna. På tampen av sin politiske karriere var han oppgitt over den plassen abortspørsmålet fikk, og mente at det avgjorde stortingsvalget negativt for Arbeiderpartiet i 1969, der folk la seg med Bratteli, men våknet med Borten.

Haakon Lie syntes også det var i sin skjønneste orden at valgordningen var innrettet slik at de største partiene fikk et ”styringstillegg”. Han var for eksempel motstander av at den såkalte bondeparagrafen ble opphevet i 1952 fordi den var til gunst for Arbeiderpartiet. Det burde etter hans oppfatning skje en partisanering på borgerlig side. Valgordninger burde ikke bidra til å holde liv i småpartier som skapte kunstige skiller i politikken.

Ved stortingsvalget i 1961 kom det rusk i partiets imponerende valgmaskin. Partiet mistet sitt rene flertall fordi nykomlingen Sosialistisk Folkeparti vant to mandater. Men partiet fortsatte i regjeringsposisjon med et svekket parlamentariske handlingsrom. Valgnederlaget kom som en overraskende kalddusj på partisekretæren, og han fremmet et drastisk forslag om at regjeringen burde trekke seg fordi det ville klargjøre de politiske skillelinjene. Å humpe videre med regjeringsansvaret i en mindretallsposisjon ville bare gjøre stillingen verre for partiet. Han vant ikke fram med ideen, men uten støtte var han ikke.

Haakon Lie skjønte alt på 50-tallet at Arbeiderpartiet måtte moderniseres for å vinne innpass i nye velgergrupper. Partiet måtte i større grad framstå som et folkeparti, dersom det skulle få den voksende funksjonærstanden med seg. Det tradisjonelle preget av å være et klasseparti med forankring hovedsakelig blant industriarbeidere, skogsarbeidere, småbrukere og fiskere måtte tones ned, av den enkle grunn at de ble færre.

Problemet var at den som stiller riktig diagnose, ikke alltid ordinerer den rette medisin. Dette gjaldt nok i en viss grad Haakon Lie.


Kraftsosialisten

I de første etterkrigsårene stod gjenreisningsoppgavene i kø. Inspirert av sine erfaringer fra USA ønsket han å modernisere og effektivisere fabrikk- og bedriftslivet. Etter hvert ble det sendt tallrike delegasjoner til USA som skulle studere og lære av amerikansk arbeidsliv. Tidsstudier og rasjonalisering inngikk som viktige elementer i denne omstillingsprosessen.

I spisepausa på Kampen mekaniske verksted i 1947. Arbeiderne lytter til Haakon Lies foredrag om økning av produksjonen som skulle legge grunnlaget for høyere levestandard.Han var derfor en entusiastisk støttespiller for partiideologen Torolf Elster som i 1949 hadde fått i ansvar å utarbeide et nytt partiprogram. Der het det blant annet at målet er ”størst mulig produksjon og rettferdig fordeling” og at ”på visse felter vil samfunnet være best tjent med privat drift”. 9) Eierforhold til produksjonsmidlene var ikke lenger av prinsipiell karakter, men et praktisk spørsmål. Også for Haakon Lie var fargen på katta av mindre betydning. Det viktigste var at den fanget mus. Partiprogrammet innebar et brudd med klassisk sosialistisk politikk, men var likevel en hyllest til planøkonomien som en garantist for økonomisk vekst, full sysselsetting og sosial utjevning. Det ble framhevet at kraftverk, elektrisitetsforsyning og samferdsel burde være gjenstand for samfunnsdrift. Nå forsvant de fleste antikapitalistiske slagordene og det ble sagt at sosialisme først og fremst var å skape frie mennesker.

Han hadde tidlig sans for de ”mykere” sider ved arbeidslivet. Påvirket av blant annet den jugoslaviske ordningen med arbeiderråd var han en drivkraft bak forslag om økonomisk og industrielt demokrati i partiets programarbeid allerede i 1953. I kommunevalgkampen i 1963 het en av programpostene ”Planlegging for vekst og trivsel”. Ikke alle i LO og partiet var like begeistret for de nye grønne tankene.

En forutsetning for en rask gjenreisning og ny økonomisk framgang var at det hersket fred på arbeidsplassene. Streiker og andre aksjonsformer mot uheldige forhold ville svekke tempoet i gjenoppbyggingen. Arbeidsfred og vekst var to sider av samme sak. Igjen kom kommunistene i søkelyset. Deres streikevilje kunne forpurre den økonomiske utviklingen. De måtte derfor holdes under oppsyn. Og ingen andre ville gjøre det så effektivt som deres egne arbeidskamerater.

Kommunistjegeren

Helt siden kampårene i partiet hadde Haakon Lie vært i opposisjon til den organiserte kommunismen. I 1930- årene mistet de norske kommunistene mye av sin styrke. NKP var uten representanter på Stortinget og utgjorde ingen trussel for Arbeiderpartiet i den bølgen av medvind partiet opplevde. Men de norske kommunistenes svik under Vinterkrigen og unnfallenheten i det første okkupasjonsåret gjorde at han aldri fikk tillit til dem.

Kommunistenes sterke stilling både i Norge og i mange andre europeiske land
rett etter krigen kom som en stor overraskelse på han. Krigsårene hadde imidlertid mildnet motsetningene mellom kommunister og arbeiderpartifolk. Dette gjaldt i særlig grad alle dem som satt i fangenskap. Men også i Sverige og i motstandskampen hjemme i Norge ble det knyttet kontakt over partigrensene. En felles fiende forente gamle rivaler.

Haakon Lies omstridte bok Kaderpartiet fra 1954.I premie for sin krigsinnsats og for den sterke stillingen kommunistene hadde i opinionen etter frigjøringen fikk NKP to representanter i Einar Gerhardsens samlingsregjering sommeren og høsten 1945. Den ene var Kirsten Hansteen, enken etter Viggo Hansteen, som ble Norges første kvinnelige statsråd. I denne freds- og forsoningstiden vedtok begge partiene å starte samlingsforhandlinger. Fra første sekund advarte Haakon Lie mot dette prosjektet som han mente ikke ville føre noe positivt med seg. Det ville være grov misbruk av tid og krefter. Kommunistene var dresserte folk og harde negler som visste hva de ville. Etter mye tautrekking fram og tilbake endte forhandlingene med brudd høsten 1945, men i begge partier var det folk som holdt liv i planene helt fram til 1947.

Valget høsten 1945 gav en velkommen framgang for NKP som fikk 11,9 prosent av stemmene og vant 11stortingsrepresentanter. Arbeiderpartiet oppnådde rent flertall med sine 76 mandater. Til sammen hadde de to sosialistiske partiene et solid flertall på stortinget. Den første tiden gikk samarbeidet godt. Spenningsnivået var lavt og NKP fungerte nærmest som et støtteparti. Men forholdet skulle snart kjølne. Dette har sammenheng med det økende
motsetningsforholdet mellom seierherrene fra Verdenskrigen. Ved hjelp av Den røde hær hadde Sovjetunionen full kontroll over Øst-Europa, og i løpet av 1947/48 ble det etablert rene kommunistregjeringer i de østeuropeiske landene. Utviklingen skjedde ikke uten mottiltak fra USA og vesteuropeisk side. Nå ble Europa delt av et jernteppe, og de allierte fra storkrigen ble aktører i en kald krig som i årtier skulle forgifte det internasjonale politiske liv.

For Haakon Lie var situasjonen enkel. I hans todelte verdensbilde var det som skjedde en strid mellom ondt og godt. Hans motvilje mot kommunister og Sovjetunionen var i utgangspunktet så sterk at hans mentale beredskap var på topp da den kalde krigen ble en realitet.

Og nå startet en årelang og bitter kamp mot de norske kommunistene og deres medløpere. Kommunistene var etter hans oppfatning dobbelt farlige. For det første kunne de gjennom streikeaksjoner og uro på arbeidsplassene true gjenreisningsarbeidet. For det andre - og viktigst - var kommunister lojale støttespillere for Sovjetunionen, og mange var av den grunn ikke å stole på i en krigssituasjon.

Den såkalte Spania-saken i 1946/47 er et eksempel på det første. Til stor skuffelse for mange fortsatte fascist-regimene i Spania og Portugal også etter 1945. På grunn av borgerkrigen var det var særlig forholdet til Franco og Spania som opptok mange nordmenn. Nå reiste det seg spørsmål om en skulle normalisere forbindelsene eller om en aktivt skulle søke å bekjempe styret. En rekke fagforeninger langs kysten vedtok blokade av alle skip på Spania.
Lederne i Arbeiderpartiet og LO mislikte aksjonene sterkt av mange grunner. Norske skipsfarts- og næringslivsinteresser kunne bli skadelidende og Rederforbundet presset på for å normalisere forholdet til landet. De tilsynelatende spontane protestene på grunnplanet kunne også true lederskapet i arbeiderbevegelsen på lengre sikt dersom de fikk vedvare.

Haakon Lie på sin side var overbevist om at det stod kommunister bak og hele gjenreisnings- og stabiliseringspolitikken kunne komme i fare om aksjonene ikke ble stoppet. Og med støtte fra ledelsen i Sjømannsforbundet sørget han for at lojale fagforeningsfolk fikk losset båtene.

Den nye interessen for Spania-spørsmålet gjorde at arbeidet i Spania-komiteen ble tatt opp høsten 1946 med Haakon Lie som medlem. Men komiteens virksomhet ble tidlig preget av interne motsetninger. Flertallet stod for en aktivistisk linje. Franco-regimet burde isoleres og ikke på noen måte være velkommen i det internasjonale selskap. Haakon Lie støttet regjeringen som mente at det ikke tjente Norges interesser å foreta isolerte økonomiske og diplomatiske skritt overfor Spania. Det kom til kraftige sammenstøt der Haakon Lie skjelte ut sine tidligere meningsfeller og samarbeidspartnere. Spania-forkjemperen Nini Haslund Gledistch omtalte det som en ”grotesk og opprivende forestilling”. 10) Forfatteren Sigurd Evensmo fulgte opp med å karakterisere opplevelsen som et ”forferdende utslag av meningstyranni”. 11) Og her møter vi en viktig side ved Haakon Lies personlighet, hans steilhet og mangel på forståelse for andres oppfatninger. Den politiske memoarlitteraturen inneholder mange beretninger om hans voldsomme temperament og uforsonlige kampvilje. Dette gjaldt i særlig grad utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. På den måten skaffet han seg en god del fiender både innad i partiet og i kretser som stod partiet nær. Selv har han alltid forklart sitt politisk hardkjør med at han har vært tolerant mot de tolerante og intolerant overfor de intolerante.

I sum kan vi si at Spania-saken er et godt vitnesbyrd på hvor vanskelig det er for en regjering å kombinere realpolitikk og moralpolitikk. Stortingsrepresentanten Sverre Løberg fra Arbeiderpartiet illustrerte problemet tydelig da uttalte at det luktet ”litt for meget av sink, kalk og fisk av regjeringens holdning.” 12) Men Haakon Lie og andre ledere i arbeiderbevegelsen motarbeidet med nebb og klør alle planer om at Spania kunne bli medlem i NATO. Ikke uten grunn utnevnte Franco den norske arbeiderpartiregjeringen som hovedmotstander.

I de første etterkrigsårene stod kommunistene sterkt i en rekke valgkretser og fagforeninger. For politiet – og Arbeiderpartiet - ble det av største betydning å overvåke og registrere kommunistisk virksomhet på arbeidsplassene. Dette skjedde i nært samarbeid med LO, som hadde mest ressurser å sette inn. I en årrekke ble det utvekslet informasjon mellom ledere sentralt og lokalt i Arbeiderpartiet og LO og de hemmelige tjenestene. Etter hvert ble mange tusen kommunister og andre venstreorienterte kartlagt. I denne prosessen skulle det ikke alltid så mye til før en ble stemplet som farlig kommunist eller som en kommunistisk medløper. Lund-kommisjonen har i ettertid stemplet deler av denne virksomheten som ulovlig, blant annet den omfattende romavlyttingen som fant sted av kommunister og SFere rundt om i landet i møtelokalene til Folkets Hus.

Haakon Lies rolle var først og fremst på partiets vegne å lede den politiske kampen mot kommunistene, hardt, nidkjært og effektivt. Han uttrykker stolthet over at det i hans tid som partisekretær ble det ”30 000 medlemmer i Arbeiderpartiets partigrupper på arbeidsplassene. Dette er den knyttneven som knuser kommunistpartiet.” 13) Nyttige opplysninger om kommunister sørget Lie også kom andre lands myndigheter til kjennskap.

Også AOFs etter hvert vel utbygde apparat ble brukt i denne sammenhengen. Flere av opplysningssekretærene fikk sin lønn betalt av den militære etterretningstjenesten for å følge med i hva kommunister drev med rundt omkring. I etterkrigsårene endret Haakon Lies hjertebarn sin politiske atferd i betydelig grad. Under den kalde krigen ble den motkulturelle offensiven mot det borgerlige samfunn som hadde dominert AOF i 1930-årene, kraftig nedtonet. Sosialistisk teori og arbeiderbevegelsens historie var emner som fikk mindre betydning enn før.

Både i og utenfor Arbeiderpartiet ble det stadig flere som betraktet kommunistjakten som en hekseprosess inspirert av virksomheten til den amerikanske senatoren Joseph McCarthy som lette både høyt og lavt etter folk som drev med ”uamerikansk virksomhet”. I sin omstridte bok Kaderpartiet fra 1954 utropte Haakon Lie for eksempel Dagbladet til kommunistenes mest effektive talerør. Blant kritikere av den gjeldende utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk han i løpet av femtitallet et ry på seg for å være norsk sjefs-mccarthyist. I egne øyne har Haakon Lie bare gjort en helt nødvendig patriotisk jobb for å sikre en demokratisk utvikling. Han stod på ingen måte alene. Under den kalde krigen var det lenge bred oppslutning i stortinget, arbeiderbevegelsen og i næringslivet om at kommunistene måtte bekjempes og overvåkes - en slags nasjonal dugnad for sikkerheten.

Allianseforkjemper og forsvarsvenn

”Aldri mer 9. april” ble et slagord i det frie Norge. Forsvars- og sikkerhetspolitikk ble et viktig tema. Landet skulle ikke igjen bli utsatt for en ødeleggende og fornedrende okkupasjon. Allerede under krigen ble det lagt planer om at Norge skulle søke sin sikkerhet i en vestlig allianse. Men i de første etterkrigsårene hadde den tradisjonelle nøytralitetspolitikken sine sterke tilhengere, ikke minst i regjeringspartiet. Men det økte spenningsforholdet mellom Øst og Vest forandret kontinuerlig den utenrikspolitiske dagsorden. Norge sa i 1947 ja til den økonomiske hjelpen vi fikk gjennom den amerikanske Marshall-planen, noe som i neste omgang knyttet landet tettere til USA. Et gledelig vedtak for Haakon Lie.

Synet på den utenriks- og sikkerhetspolitiske retningen splittet etter hvert Haakon Lie og Einar Gerhardsen.Det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i februar 1948 sjokkerte de fleste i Norge, og statsminister Gerhardsen holdt sin dramatiske Kråkerøy-tale der han advarte mot ”den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer”. Vårt naboland Finland ble utsatt for sovjetisk press og måtte inngå en såkalt Vennskaps- og bistandspakt. Det gikk rykter om et liknende tilbud til Norge. Det kjølige internasjonale klimaet gjorde at tanken om et vestlig forsvarssamarbeid raskt fikk fastere form. Her var Haakon Lie tidlig ute som en entusiastisk tilhenger og pådriver.

Utenrikspolitikken ble i årene som kom et spørsmål som både samlet og splittet. Flertallet i folket og majoriteten på Stortinget stod bak hovedlinjen i utenriks- og sikkerhetspolitikken, men internt i regjeringspartiet foregikk det hele tiden dragkamper om de utenrikspolitiske veivalgene. Kampen om norsk medlemskap i NATO ble et slikt spørsmål. Norge ble medlem i april 1949. Men det skjedde ikke uten sverdslag innad i Arbeiderpartiet fordi mange helst foretrakk en skandinavisk forsvarsløsning. Mange nølte – også statsministeren og partiformannen, men han landet etter en tenkepause på et jastandpunkt. I den indre debatten fram mot vedtak ble det et kraftig hardkjør fra partiledelsens side for å få medlemmene til å gå i takt. Haakon Lie og sersjantstaben på Youngstorget spilte en viktig dirigentrolle i kampen mot de gjenstridige. Men det var de som gremmet seg over at diktaturet Portugal fra dag én ble innlemmet i et fellesforsvar som i utgangspunktet skulle bestå av demokratiske stater mot diktaturer.

I NATO-debatten ble naturlig nok de norske kommunistene skyteskiver fordi de var i mot medlemskap. Mange mente derfor at de hadde en tvilsom nasjonal holdning. Partiet mistet etter hvert raskt oppslutning. Mye av tilbakegangen skyldtes interne partiforhold og partiets reservasjonsløse støtte til de sovjetiske overgrepene i Øst-Europa. Men en skal heller ikke undervurdere betydningen av den negative kampanjen kommunistene ble utsatt for av sine hjemlige politiske motstandere.

I hele hans tid som partisekretær var utenrikspolitiske spørsmål kilde til intern uenighet. I 1952 organiserte deler av opposisjonen seg rundt ukeavisen Orientering til stor irritasjon for partitoppen. Etter hvert kom motsetninger i utenriks- og forsvarspolitikken også til uttrykk innad i den øverste ledelsen. Atomvåpenspørsmålet ble det store stridstema. Sputniksjokket i 1957 viste at Sovjetunionen kunne utvikle langdistanseraketter, noe vestmaktene foreløpig ikke rådde over i sitt arsenal. På NATO-hold ble det nå hevdet at Østblokken hadde fått et militært overtak. På rådsmøtet i NATO i Paris i desember 1957 ble det foreslått å utplassere mellomdistanseraketter i Europa for å fylle igjen rakettgapet. Statsminister Gerhardsen advarte i sin tale mot forsert opprustning. Alliansen burde heller velge forhandlinger, og Norge ønsket verken mellomdistanseraketter eller atomvåpen på sitt område. Hjemme i Norge ble Haakon Lie rasende og skuffet over statsministerens opptreden, som han fant både feig og unnfallende. Dyrekjøpte erfaringer burde ha vist oss at en står sammen i kriser! I partiets ledende organer fikk statsministeren krass kritikk, og mye tyder på at det var nå at forholdet mellom de gamle vennene skar seg for alvor. Riktignok hadde Haakon Lie irritert seg over ekteparet Gerhardsens noe romantiske syn på Sovjetunionen. Werna Gerhardsen hadde deltatt på en delegasjonsreise dit i 1954, og pleide god kontakt med sovjetisk ambassadepersonell. Men forholdet hadde ikke surnet helt. Haakon Lie var av dem som vinteren 1955 gjerne så at Gerhardsen erstattet Oscar Torp som statsminister, etter Gerhardsens tre år lange hvileperiode fra jobben som regjeringssjef. Verre ble det seinere på året da statsministeren med følge drog på statsbesøk til vår mektige nabo. Dette syntes ikke partisekretæren noe om. Når en leiker med feieren, blir en lett svart!

Det viste seg at atompolitikken ble en verkebyll for partiet. Det såkalte påskeopprøret i 1958 som studentene Berge Furre og Kaare Sollund stod bak, gjorde det klart at det ikke var full samstemmighet rundt viktige deler av sikkerhetspolitikken. Mange stortingsrepresentanter skrev i påskedagene under på et opprop som var formet som en støtteerklæring til Gerhardsens Paris-tale. Etter påske måtte Haakon Lie til med brannslukking for å roe ned usikkerhet og tvil.

Unge studenter drog på besøk til Øst-Tyskland, noe som var uforenlig med partiets politikk. De fleste av nålestikkene mot partiledelsen kom fra gruppen rundt Orientering som både hadde vokst både i innflytelse og selvtillit. Oppgjørets time måtte komme, og i 1961 ble enkelte fremtredende medlemmer av Orienteringskretsen ekskludert, blant dem Finn Gustavsen. Alle var overbevist om at det var Haakon Lie som stod bak, men i ettertid har det framgått at eksklusjonene var Oslopartiets egen sak. Her var det Rolf Gerhardsen som var formann. Han kunne også skyte når noen skulle dø!

Våren 1961 ble så Sosialistisk Folkeparti (SF) dannet i protest mot atomopprustning og blokkpolitikk. Under valgkampen prøvde Haakon Lie å hindre at SF slapp til i fjernsynet. Det greide han ikke, men som en trøst ønsket han Finn Gustavsen lykke til i fjernsynet med ”det fjeset der”. 14) Til stor skuffelse for Haakon Lie fikk det ferske partiet ved stortingsvalget samme høst to representanter, samtidig som Arbeiderpartiet mistet sitt absolutte flertall. For øvrig ble Gustavsen en suksess som fjernsynspolitiker, noe den ellers så mediekyndige valgstrategen ikke maktet å forutse.

 

Les videre. Del 4 ->

Noter

8) Arbeiderpartiets landsmøteprotokoll 1953 s. 219.
9) Arbeiderbevegelsens historie i Norge 5. Trond Bergh. Storhetstid 1945-65. s. 190.
10) John Stanghelle: Nini Haslund Gleditsch. Opprør. Ein biografi. Samlaget 1993. s. 233.
11) op. cit. s. 233.
12) op. cit. s. 234.
13) Haakon Lie sin forklaring til Lund-kommisjonen 7/6 1994.
14) Finn Gustavsen. Rett på sak. Pax forlag 1968. s. 126.





©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek