STEIN BJØRLO

Et bål av vilje
Haakon Lie - et portrett

Del 4 (siste del)

Ny tid og nye spenninger

Einar Gerhardsen har i utallige foredrag framhevet at arbeiderbevegelsens største seier var at vanlig arbeidsfolk vant selvrespekt. Vi kan si at han og Haakon Lie var blant dem som gikk i bresjen for en kollektiv klassereise der småfolk lærte å rette ryggen og ikke la seg knuge av angsten for autoriteter.Siden ungdommen hadde Haakon Lie og Rolf Gerhardsen (t.h) et nært vennskap. Her er de på påsketur i 1923. Men vennskapet kjølnet da Rolf valgte broren Einars side i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det utdanningssamfunnet som tok form i 1960-årene har etter hvert åpnet for individuelle klassereiser som har forsterket trangen til selvstendighet og personlig utfoldelse. Autoriteter av ulike slag har stått for fall! I denne prosessen oppstod det et politisk generasjonsproblem. Mange unge så på verden med et annet blikk enn foreldrene. Fjernsynet gjorde verden mindre og skildret en virkelighet som ikke kunne tegnes i svart og hvitt. Frigjøringsbevegelsene i mange koloniland var i væpnet kamp mot demokratiene i NATO. Hvor skulle slike opprørsbevegelser som ofte fikk støtte av Sovjetunionen og dets allierte, plasseres i det politiske landskapet? Var det kun en kamp mellom diktatur og demokrati? Haakon Lie helte i den retning.

Ulike oppfatninger om utenrikspolitiske spørsmål begynte etter hvert å tære på samholdet på topplan i Arbeiderpartiet. Stadig flere reagerte på det de oppfattet som hans grovt forenklede verdensbilde. Uenigheten ble forsterket av debatten om EEC og amerikanernes krigføring i Vietnam. For Haakon Lie var dette enkle spørsmål. EEC var et økonomisk samarbeidsprosjekt som ville sikre demokrati og fred i Vest-Europa. Alle innvendinger var uttrykk for snever nasjonalisme. Vietnamkrigen var et ledd i kampen mot verdenskommunismen. Hans usminkede støtte til USAs krigstokt i Indokina sjokkerte mange i partiet – særlig blant de yngre. Partisekretærens lojalitet mot USA var ubrytelig. Den svenske partihøvdingen Tage Erlander understreket denne holdningen i et Dagblad-intervju der han uttalte at han aldri hadde ”truffet noen så fylt av ureservert beundring for en annen regjering, den amerikanske" enn ham.15)

Haakon Lie mente at klarhet i utenriks- og sikkerhetspolitikk ville gi partiet gevinst. Tydelighet i viktige spørsmål ville tiltrekke velgere. Andre var av stikk motsatt oppfatning: partisekretærens skjematiske verdensbilde og hans nådeløse fordømming av andre oppfatninger virket skremmende på nye velgergrupper. I det lange løp var det ikke til å unngå at de politiske motsetningene fikk følger også på det personlige plan. Uenigheten mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie ødela forholdet mellom Lie og Rolf Gerhardsen. De hadde hengt sammen som erteris siden ungdommen. Rolf Gerhardsen var i en årrekke sentral i oslopartiet og nyhetsredaktør i Arbeiderbladet. Begge var stasjonert på Youngstorget og blant de best informerte om hva som rørte seg i arbeiderbevegelsen og i samfunnet for øvrig. Begge var i første rekke i kampen mot kommunister og hadde forbindelser til overvåkingspolitiet. Men blod er tykkere enn vann. Rolf valgte broren.

Oppgjøret

På det første åpne landsmøte i partiets historie i 1967 ble det aksjonert mot han. En tredel av delegatene stemte blankt da han skulle gjenvelges.Et dramatisk øyeblikk på landsmøtet i Arbeiderpartiet 1967. Einar Gerhardsen har nettopp avsluttet sitt innlegg der han angrep Haakon Lie. I forgrunnen til v.: formann Trygve Bratteli og redaktør i Arbeiderbladet Reidar Hirsti. Til høyre: Einar Gerhardsen, partisekretær Haakon Lie og nestformann Reiulf Steen. Og det var en sterk opplevelse da Einar Gerhardsen, hans våpenbror i mer enn 45 år, entret talerstolen og sa at uenighet om utenrikspolitikk fikk han til å tenne så sterkt ”at han opptrer på en måte som man ikke bør opptre på i en partiforsamling”. Det ble dødsstille i salen etter innlegget. Men Haakon Lie ble rasende på det han opplevde som et bakholdsangrep. Og de gamle vennene endte opp i et bittert munnhuggeri med gjensidige beskyldninger om at den ene ønsket å knekke den andre som ei lus. Forholdet mellom dem hadde vært kjølig i flere år, men nå ble det en isfront. Felles venner, særlig Jens Chr. Hauge, prøvde lenge å forsone de gamle partihøvdingene. Dette lyktes først på 80-årsdagen til Haakon Lie i 1985. Einar Gerhardsen innrømmet helt mot slutten av livet at han angret på det han sa på landsmøtet.

Det hersket en god del misstemning i partiets ledende organer i 1960-årene.
Sentralstyremøtene var ikke akkurat feststunder. Som nyvalgt nestformann jobbet Reiulf Steen på partikontoret de siste fire årene Haakon Lie var partisekretær. Han har omtalt perioden som et sammenhengende helvete.16) Han opplevde kulde og manglende tillit, mens de fleste andre på partikontoret elsket og beundret sin sjef – generalen blant sersjantene.
Grunnlaget for den dårlige atmosfæren var uenigheten mellom Gerhardsen og Lie og deres forbundsfeller om utenriks- og sikkerhetspolitikk. På dette feltet tålte ikke Haakon Lie noe slinger i valsen.

''- Det har vært storm og strid hjemme og storm og strid ute, og kanskje har jeg hatt en merkelig evne til å havne der det var uvær.'' sa Haakon Lie i avskjedstalen på landsmøtet i 1969 etter 40 år som tillitsmann i Arbeiderpartiet. Et avmålt håndtrykk mellom Einar Gerhardsen og Håkon Lie mens  den nye partisekretæren Ronald Bye applauderer i bakgrunnen.I tillegg var et generasjonsskifte på gang og vriene personkabaler skulle legges. Haakon Lie var svært opptatt av å få en politisk tungvekter som redaktør i Arbeiderbladet slik at avisen kunne fungere som et skikkelig talerør for partiets politikk. Han mente Trygve Bratteli ville være en verdig kandidat. Men avtroppende redaktør, Olav Larssen, som var svigerfar til Bratteli synes ikke det var noen god idé. Det ville blokkere Brattelis muligheter til å etterfølge Gerhardsen som partileder, noe han åpenbart hadde lyst til. Til Haakon Lies store fortvilelse ble nå Reidar Hirsti valgt til ny redaktør i Arbeiderbladet. Han hadde ikke tilstrekkelig format til å gi partiorganet en stø politisk kurs, mente Lie.

I 1969 tok ikke Haakon Lie gjenvalg som partisekretær. Ny sekretær ble den knapt 32-årige Ronald Bye som forgjengeren hadde gode forhåpninger til. De har nok etter hvert blitt gjort til skamme. Som LO-sekretær i Finnmark hadde den unge Ronald Bye samarbeidet med overvåkingsmyndighetene om kommunistisk virksomhet. At han seinere begynte å plapre i bøker om sine tidligere erfaringer i de hemmelige tjenester, var nok ikke noe forgjengeren forbandt med en mann av helstøpt karakter.

Haakon Lie var den siste av de som inntok topposisjonene i norsk arbeiderbevegelse etter krigen som gav seg. I 1965 gikk Einar Gerhardsen av som partileder og Konrad Nordahl forlot posten som LO-leder. To år tidligere hadde Martin Tranmæl trådt ut av sentralstyret. De personene som hadde ledet an i arbeiderbevegelsens storhetstid var alle gått fra borde.

Internasjonalisten

En bærebjelke i Haakon Lies politiske virksomhet har vært hans internasjonale engasjement. I hele etterkrigstiden har han stått i første rekke for å trekke Norge med i forpliktende internasjonalt samarbeid. Derfor var det i 1970 naturlig for den politiske pensjonisten å svare positivt på å bli sekretær i Europabevegelsen for å arbeide for norsk medlemskap i EF. Han gikk til jobben med kjent glød, men ble skuffet over manglende handlekraft på jasiden. Dette gjaldt ikke minst hans gamle parti som nølte lenge, og som ikke greide å samle troppene bak et klart ja. Han var rystet over at jamannen Einar Gerhardsen kunne uttale at dersom Arbeiderpartiet ikke hadde noen EF-motstandere, burde de finne opp noen. For Haakon Lie representerte slike utsagn politisk uansvarlighet, og den tidligere statsministeren fikk i hans bevissthet sin del av ansvaret for nederlaget i folkeavstemningen i 1972.

Haakon Lie sammen med den tidligere statsministeren i Israel, David Ben Gurion rett etter seksdagers krigen i 1967.Dette tapet var tungt å bære, men følelsesmessig var det nok verre at de pro-israelske holdningene nå ble svekket både i Arbeiderpartiet og i opinionen. Kampen for Israel hadde siden krigens dager vært en ledestjerne i hans politiske arbeid. Hans usvikelige støtte til jødenes sak skyldtes sikkert all den hjelp han mottok fra jødisk fagforeningshold i USA under krigen. Medvirkende er nok også ekteskap med en jødisk kvinne. Men framfor alt ble han mektig imponert over det samfunnet de jødiske innvandrerne greide å skape i Israel i løpet av få år. Det uttrykte en sann pionerånd og vilje til kollektiv innsats. Det økonomiske underet som skjedde i landet samt innbyggernes vilje til å forsvare det de hadde skapt, var for Haakon Lie sosialisme i praksis og ekte patriotisme. Han nølte aldri med å stille opp for sitt andre fedreland, verken i krig eller fred. I årenes løp ble det utviklet nære vennskapsbånd mellom ledende folk i den israelske arbeiderbevegelsen og den norske med Haakon Lie som den sentrale kontaktformidler. I Israel finnes det en skog der alle som har gjort en spesiell innsats for landet har fått plantet et tre med navnet sitt. Haakon Lie har fått sitt eget tre.

Under seksdagerskrigen i 1967 var han den første i sivil statsminister Levi Eskhol møtte ved Klagemuren etter erobringen av Øst-Jerusalem. Ved den anledning fungerte han også som krigsreporter for Arbeiderbladet. Han har heller ikke vært redd for å ta snarveier for å hjelpe sine venner med penger og utstyr, vel også til militære formål. Da han kom hjem fra seksdagerskrigen, tok han initiativ til Den norske Israel-komité som lenge har gjort en effektiv lobbyvirksomhet for Israel.

I de siste årene derimot har den gamle Israel-vennen vært skuffet og oppgitt over den israelske regjeringens politikk. Han finner ikke lenger noe forsvar for den voldspolitikken Israel fører, og han har kontaktet sin partifelle Shimon Peres og forgjeves prøvd å få han til å stoppe bosettingene på Vestbredden. 17)

Et uttrykk for hans boblende engasjement og vide politiske interessefelt er at han var blant de første som engasjerte seg i ulandsspørsmål. Det skjedde i en tid da mange mente at det var mer enn nok å ta fatt i på den hjemlige arena. I 1952 var han en pådriver bak Kerala-prosjektet i India. Utgangspunktet for denne solidaritetsaksjonen var et ekte humanistisk engasjement for mennesker som levde under vanskelige livsforhold. Dette ble selve startskuddet for norsk uhjelp. Dette prosjektet fungerte også som en lynavleder for de mange i partiet som mislikte opprustningspolitikken og savnet en mer positiv utenrikspolitikk. Bak lå også en tro på at bistand til økonomisk og sosial utvikling ville demme opp for kommunistisk framgang.

I årenes løp hadde han en rekke utenlandsopphold for å utvikle og følge opp ulike hjelpeprosjekter han hadde medvirket til. Ved siden av Israel gjaldt det land som India, Sri Lanka, Kypros og Tyrkia der han greide å opprette en yrkesskole. Særlig innsatsen hans i det tørkerammede Bihar har satt varige spor. I et avisinserat ble han etter innsatsen i de fattige landene omtalt som ”hjertelagets gud”. 18)

Styret i Arbeidernes Internasjonale Solidaritetsfond  ved årsmøtet i 1965. Fra v.: Haakon Lie, Georg Lieungh, Thora Johansen, formannen Per Andersen, Olaf Axelsen og Gustav SkjebstadI 1963 fikk han etablert Arbeiderbevegelsens Internasjonale Solidaritetsfond. Raskt oppstod det indre rivninger om hvem som skulle motta hjelp, der Haakon Lie motsatte seg støtte til alt han syntes smakte av kommunisme. Til slutt ble atmosfæren i styret så forgiftet at sentralstyret grep inn og omorganiserte hele støttearbeidet. Dette sved nok i sjelen for Haakon Lie, men de yngre kreftene i partiet fulgte ikke sekretærens i hans todelte oppfatning av verdenssituasjonen.

Som leder av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg var Haakon Lie på sett og vis partiets ”utenriksminister”. Han pleide kontakt med søsterpartier og samarbeidende organisasjoner nær sagt verden rundt. En sak som særlig opptok han, var skjebnen til de mange dissidentene i det kommunistiske Øst-Europa. Flere var gamle kjente fra internasjonale møter og ulike besøk. Deres fortellinger og lagnader gjorde han ikke mildere stemt overfor regimene i Øst.

Haakon Lies analyse av den internasjonale situasjon og nødvendige forsvarspolitiske tiltak kom etter hvert på kollisjonskurs med den linjen statsministeren og regjeringen stod for. I særlig grad var det ulike syn på atompolitikken noe som på lengre sikt skapte disharmoni og kulde på toppnivå i Arbeiderpartiet. På personplanet fikk det som konsekvens at tilsynelatende ubrytelige vennskapsbånd gikk i oppløsning. Som Haakon Lie selv skal ha sagt det: ”Partiet er faen ta meg ikke en søndagsskole”. Men utenforstående undrer seg over hvor dype sjelesår slike vennskapsbrudd kan skape.

Pensjonisten

Som pensjonist fortsatte han å skape uro og interesse rundt sin person i mange år. Han gav ut en rekke åpenhjertige og velskrevne memoarer. Bøkene hans gav en ny dimensjon til memoarlitteraturen innenfor arbeiderbevegelsen. Han tok i større glad bladet fra munnen og skrev friskt i vei med stor historisk innsikt og med og levende person- og situasjonsbeskrivelser. Særlig den første, ”….slik jeg ser det”, fra 1975 skapte enorm interesse og ble trykt i mange opplag.På tømmerhogst i egen skog i Nøtberget i 1969. En vesentlig del av oppmerksomheten skyldtes at mange opplevde boka som et angrep på Einar Gerhardsen. Og reaksjonene lot ikke vente på seg. En del kom med kraftige innvendinger som gikk på at den tidligere partisekretæren ”driter vel mye i eget rede” 19) og ”at etterslenger bør gi gult kort” 20), mens andre rosende syntes han leverte et ”oppgjør med unnfallenhet, vankelmodighet og taktisk dobbeltspill”. 21) Selv kunne han gått hardere til verks i bøkene sine, men kona som renskrev manuskriptene, gav som råd at noe burde strykes. Råd han fulgte. Hans gamle venn Einar Gerhardsen syntes ikke at påstander og synspunkter han fant urimelige og feilaktige kunne stå uimotsagt, og i 1978 kom han med et boklig tilsvar, Mennesker og politikk: Erindringer 1965-78.

I 1988 og 1991 gav Lie ut en ruvende og innsiktsfull biografi i to bind om sin politiske læremester Martin Tranmæl, ”Et bål av vilje” og ”Veiviseren”. Mange vil nok si at titlene er en svært dekkende karakteristikk av hans egen politiske innsats.

De memoarene og biografiene han skrev fra han var sytti til han ble nitti år røper sjeldne historiske kunnskaper og en gnistrende fortellerevne. Hans siste store verk var beretningen om norskamerikaneren og fattiggutten fra Hedmark, Andrew Furuseth, som i en årrekke var ledende i den amerikanske sjømannsorganisasjonen og ble en pioner i amerikansk fagbevegelse.

Sykdom i ungdommen ødela drømmen om et skogsarbeiderliv. Men utdannelsen som forstmann kom han likevel til gode. I 1950 kjøpte han 1600 mål skog i Nøtberget ved Elverum. Det var ikke skog av første bonitet. Men ved årelang iherdig innsats ble det en mønsterskog. Skogsdriften er i høy grad en del av livsverket han er stolt over. I skogriket sitt fikk han en sjelefred og sinnsro det politiske hverdagslivet ikke kunne gi.

Mennesket

Haakon Lie er på mange vis en gåtefull person – ikke lett å fange. Utadvendt og blyg på samme tid. Han misliker sterkt å snakke om private forhold, og de ellers så åpenhjertige bøkene hans inneholder ingen detaljer hjemmelivet. Hvordan gikk det med ungene på skolen? Var de aldri syke? Hvem var hans gode venner? Familie og slekt for øvrig ? Hvor drog de på ferie? Hvordan reagerte ektefellen på hans intense politiske liv?

Den gamle høvding i samtale med statsminister Gro Harlem Brundtland i 1993.Det vi vet om hans mer private forhold er han ble skilt fra sin første hustru som begge var aktive i ungdomsbevegelsen. Seinere ble han gift med en amerikansk kvinne. Han har tre døtre, to med den første og en med den siste. Siden slutten av 1950-årene har han bodd i vakre naturomgivelser i en arkitekttegnet enebolig på Ulvøya utenfor Oslo. Historikere har etterlyst et større innslag av slikt stoff fordi det vil gi et bedre og mer utfyllende bilde av personlighet og miljø. I likhet med andre arbeiderledere fra samme generasjon var privatlivet noe som hørte hjemmet til, og det hersket så å si vanntette skott mellom livet på hjemmebane og det som hørte offentligheten til.

I årenes løp har det tegnet seg et bilde av en person som er sine venners venn og sine fienders arge fiende. De han var på bølgelengde med, kjente varmen. De han mistrodde, merket kulden. Varme omfavnelser og brutal avvisning er trekk ved en og samme person. I spørsmål han oppfattet som prinsipielle og skillende fantes det ingen myke mellomløsninger. En så skarp holdning kan skape problemer i det politiske liv fordi politikk er blitt definert som det muliges kunst, det dreier seg i siste instans om kompromisser. I ideologiske spørsmål kunne mellomløsninger innebære en glideflukt mot et diktatorisk favntak. Klare linjer! Olav Larssen har sagt at for Haakon Lie var politikk det umuliges kunst. Det siste har også sammenheng med hans praktiske sans og rastløse resultatorienterte utålmodighet. 22) Han er ingen representant for et akademisk, handlingslammet tvisyn.

Han er beskjeden på egne vegne. Omtaler seg ofte i tredje person som
`n Haakon, og han trives opplagt bedre i tømmerhoggerskjorta enn i jakke og slips.

Det sier seg selv at i den omfattende politiske bekjentskapskretsen han har opparbeidet seg gjennom mange tiår, så har han hatt atskillige venner både i og utenfor arbeiderbevegelsen. Flere har naturlig nok forlatt livsveien, blant dem Aase Lionæs og Tor Aspengren. Fra arbeiderbevegelsens rekker er det i de siste årene særlig Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Aase Bjerkholt som har stått han nær.

Haakon Lie misliker sterkt viktige sider ved det såkalte moderniseringsprosjektet. Sammen med sine veteranvenner Jens Chr. Hauge, Tor Aspengren og Finn Lied organiserte han før landsmøtet i november 2000 en ”firerbande” som hadde som mål å bevare den nasjonale eierretten og stoppe privatiseringen av Statoil. Det endte med totalt nederlag, og det fikk meg til å gråte innvendig uttalte han etterpå. 23) Partiveteranene ble svært skuffet over at duoen Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland gjennomførte det som de oppfattet som det største privatiseringsframstøtet noensinne. At landsmøtet i 2005 bremset opp privatiseringspolitikken, takket være press fra LO, ser han på som en halv seier. 24) Hans siste politiske innsats vil være å kjempe mot salg av selve arvesølvet: naturressurser som vannkraft og olje er folkets eiendom og bør ikke gjøres til gjenstand for salg og børsspekulasjon.

Haakon Lie ved siden av bysten som billedhoggeren Nils Aas laget av ham i 1993. Bysten er plassert i Oslo Arbeidersamfunn.I sitt politiske liv har han ikke vært av de største pådriverne for de typiske kvinnepolitiske reformene. Men han har alltid vært en viktig støttespiller for og venn av mange kvinnepolitikere i partiet, som Aase Lionæs, Aase Bjerkholt og Rakel Seweriin. Den feministiske likestillingspolitikken var han noe fremmed, men han har alltid vært opptatt av husmødrenes situasjon. I store deler av det forrige århundret var det kvinnene som for han var de egentlige sliterne. Derfor var det viktig å gjennomføre tiltak som kunne bedre deres livssituasjon som f. eks. innlagt vann og vaskemaskin.

Innenrikspolitisk har Haakon Lie vært pragmatisk og lite kontroversiell. Med sine holdninger framstår han som en klassisk blandingsøkonom. Idealet hans er en sterk, regulerende og utjevnende stat som på viktige samfunnsområder som skole, helsevesen, strømforsyning og samferdsel sikrer gode fellesskapsløsninger. Han har ingen tro på de markedsliberale idealene som virker forlokkende på en del yngre i partiet.

Høsten 2001 ble han feiret etter 80 års medlemskap i Oslo Arbeidersamfunn. I en blanding av historieforelesning og politisk tale advarte han sine yngre partifeller mot å tukle med arvesølvet. Minneverdig for de fleste frammøtte var også den gamle høvdingens formaning om at en aldri måtte glemme ”de som sitter nederst ved bordet”. Det var nettopp dette som var utgangspunktet for hans egen lange politiske innsats.

 

<- Tilbake til starten av artikkelen

Noter

15) Dagbladet 10/1 1976.
16) a) Reiulf Steen. Maktkamp. Tiden 1989. s. 62. b) Haakon Lie sier på sin side i samtale 19/4 2005 at motsetningene var mer av personlig art enn politiske.
17) Samtale 19/4 2005.
18) Inserat i Arbeiderbladet 19/11 1975.
19) Rana Blad 5/11 1975.
20) Glåmdalen 3/11 1975.
21) Hamar Arbeiderblad 3/11 1975.
22) Olav Larssen. Den langsomme revolusjon. Aschehoug 1973. s. 134-39.
23) Samtale 19/4 2005.
24) Samtale 19/4 2005.


Om forfatteren

Stein Bjørlo, cand. philol, lektor ved Ski videregående skole. Har blant annet skrevet Fra avmakt til A-makt. Den politiske arbeiderbevegelsen i Norge gjennom 100 år, Oslo 1988, og vært medforfatter til flere lærebøker i samfunnskunnskap.

Artikkelen ble første gang publisert i arbarks årbok "Arbeiderhistorie 2005".





©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek