Thrane reiser videre til Kristiania, som får sin egen arbeiderforening i slutten av mars 1849. Frøet er sådd. Thrane selv og andre agitører reiser rundt og sprer budskapet, og etter dannelsen av foreningene i Drammen og Kristiania vokser antallet foreninger på Østlandet raskt. Historikerne opererer med medlemstall opp mot 40 000 på det meste.

I mai 1849 får bevegelsen også sitt eget organ – Arbeider-Foreningernes Blad – med Thrane som redaktør. Avisa er populær og fungerer samlende for bevegelsen.

Danningen av arbeiderforeningene er svært viktig for utviklingen av arbeiderbevegelsen og demokratiseringen av Norge. Arbeiderforeningene er den første sammenslutning av arbeidere her til lands. Målet var ikke å etablere politiske partier eller fagforeninger, men å bli en bred bevegelse som skulle fremme arbeidernes interesser og rettigheter. Det overordnede målet til bevegelsen var allmenn stemmerett – det vil si stemmerett for voksne menn – slik man hadde fått i Frankrike etter februarrevolusjonen.

Både småbrukere og arbeidere i byene sluttet opp om bevegelsen, men den hadde særlig stor oppslutning blant de fattige husmennene. På 1800-tallet dro mange fra landet inn til byene for å skaffe seg arbeid, noe som førte til konkurranse om arbeidsplassene. Thrane mente at dersom man klarte å forbedre husmennenes vilkår, ville bygdefolket holde seg på landet, og ikke dra inn til byene og bidra til å presse lønningene ned. Solidaritet med husmannsvesenet var derfor også i byarbeidernes egen interesse.

Thrane ser ut til å ha hatt liten tro på og interesse for utopiske ideer. Han var mer opptatt av handling og praktisk politikk, og hans vektlegging av stemmerett og reform står i så måte sentralt. Thrane var kritisk til Grunnloven, som han mente ikke gagnet arbeidsfolk, siden det var embetsmenn, storbønder og rikfolk som fikk makt gjennom tinget, ikke vanlige folk. I den forstand var han reformist – det var ved å innføre stemmerett for alle at man kunne få til endring.

I ettertid har den såkalte petisjonen blitt stående som et slags politisk program for Thranebevegelsen. Petisjonen var et opprop med krav som ble sendt til kongen. Den hadde nærmere 13 000 underskrifter. Kravene var langt mer moderate enn Thranes vanlige retorikk i Arbeider-Foreningernes Blad, og mer i samsvar med datidens rådende tanker. I petisjonen ble det fokusert på forebedring av husmennenes kår, reform av skolevesenet, allmenn stemmerett og allmenn verneplikt. Petisjonen ble avvist av kongen.