I 1880-årene ble det etablert en fagforening for fyrbøtere i Oslo. Foreningen var tilsluttet både Fagforeningenes sentralkomité og Arbeiderpartiet, men den ser ut til å ha blitt oppløst etter fem-seks år. På samme tid eksisterte det også matrosforeninger i både hovedstaden og i en del andre norske byer, og flere kom til på begynnelsen av 1900-tallet. I 1907 ble det etablert et landsomfattende forbund under navnet Norsk Sjømands Forbund. Dette forbundet markerte klar avstand til fagorganisasjonene innen LO.

Men spørsmålet om underordnede sjøfolk skulle være organisert i eller utenfor LO var på langt nær avgjort med dette. Etter initiativ fra både LO-ledelsen og fra sjøfolk som ønsket å være tilknyttet den øvrige fagbevegelsen, ble Norsk Matros- og Fyrbøter-Union stiftet i 1910. I løpet av få år meldte de fleste fagforeningene for sjøfolk seg inn i den nyetablerte Matros- og fyrbøterunionen, mens den LO-fiendtlige forgjengeren ble nedlagt.

Norsk Restaurasjonsforbund – fra 1932 Norsk Stuert- og Kokk-Forbund – organiserte stuertene og byssepersonalet til sjøs. Dette forbundet sto utenfor LO, men hadde ved flere anledninger vurdert innmeldelse. LO ønsket på sin side bare å ha ett forbund innenfor hver bransje. Ettersom Norsk Matros og Fyrbøter-Union allerede var tilknyttet LO, gikk derfor stuert- og byssepersonalets vei inn i Landsorganisasjonen via en sammenslutning med dette forbundet. I 1933 ble de to forbundene slått sammen under navnet Norsk sjømannsforbund.






Etter flere år med lav arbeidsledighet og stigende priser og lønninger, slo den økonomiske krisen etter den første verdenskrig inn over Norge fra 1920. Stadig flere arbeidere mistet jobben. Arbeidsgiverforeningen gikk til tariffoppgjøret i 1921 med krav om reduksjon av arbeidernes lønn med inntil 25 prosent. Skipsrederne mente imidlertid at dette var et altfor moderat krav og valgte sin egen strategi: Overfor Matros- og fyrbøterunionen krevde de 33 prosent lønnsreduksjon fra den 1. april og adgang til ytterligere 25 prosents reduksjon etter den 1. oktober.

Redernes utspill fikk dramatiske følger. Den 9. mai gikk Matros- og fyrbøterunionen til streik. De fikk følge av havnearbeiderne som umiddelbart gikk ut i sympatistreik, og av Maskinistforbundet som gikk til streik uka etter. LO fryktet at redernes krav ville bli fulgt opp av andre arbeidsgivere og valgte å slå hardt til. Fra den 26. mai ble 120 000 LO-medlemmer tatt ut i streik, og dermed var landet kastet ut i det som til da var norgeshistoriens største arbeidskonflikt.

Konflikten varte til begynnelsen av juli, da partene aksepterte et meglingsforslag som innebar en umiddelbar lønnsreduksjon på tolv prosent og ytterligere fem prosents reduksjon fra den 1. desember. Denne løsningen kom deretter til å danne mønster for tarifforhandlingene også i andre bransjer.





I mange nordmenns bevissthet er Sjømannsforbundet og de norske sjøfolkene uløselig knyttet til deres innsats under den andre verdenskrig. Handelsflåtens transport av krigsnødvendige varer mellom USA og Europa – og da særlig til England – var et av Norges viktigste bidrag til den allierte krigføringen.

Gjennom fem lange år foretok Sjømannsforbundets medlemmer utallige farefulle krysninger over Atlanteren. Mer enn 2500 sjøfolk mistet livet i fjerne farvann i løpet av krigen. I tillegg omkom i overkant av 600 sjøfolk i krigsforlis langs norskekysten. Mange av de overlevende krigsseilerne var senere bitre på grunn av den mottakelsen og behandlingen de fikk i etterkrigstiden – fra folk flest, men særlig fra myndighetene i den såkalte Nortraship-saken.





Som så mange arbeidstakere på land, ble også sjøfolkene i 1950-og 1960-årene stilt overfor krav om rasjonalisering, effektivisering og nedbemanning. I 1970-årene dukket imidlertid nye utfordringer opp. Økonomiske nedgangstider rammet skipsfarten hardt, og mange av rederne betraktet utflagging som en løsning på problemene. For sjømannsforbundet var dette innledningen til en årelang kamp for å opprettholde både arbeidsplasser og arbeidsbetingelser.

Da Stortinget i 1987 vedtok opprettelsen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), ble arbeidet mye vanskeligere. Reglene i det nye skipsregisteret bidro blant annet til at norske sjøfolk i enda større grad enn tidligere ble erstattet med utenlandske sjøfolk med langt lavere lønninger. I NIS-saken følte Sjømannsforbundet seg sveket av både Arbeiderpartiet og LO – men selv om NIS utvilsomt førte til økt arbeidsledighet blant norske sjøfolk, hadde likevel utflaggingen i årene forut gjort enda større innhogg i antallet medlemmer av Norsk sjømannsforbund.








Finn Olstad: Vår skjebne i vår hånd. Norsk Sjømannsforbunds historie bind I, 2006.

Terje Halvorsen: Vi seiler for velstand og lykke. Norsk Sjømannsforbunds historie bind II, 2007.




ARK-1158 Norsk sjømannsforbunds arkiv

ARK-1579 LOs arkiv

ARK-2515 Leif Vetlesens arkiv.