Oktoberrevolusjonen 1917



Fra kampene i Moskva under oktoberrevolusjonen i 1917. En arbeidstrikk ble pansret av De røde garder og brukt som stridsvogn under kampene.
Foto: Ukjent / Arbark

Leo Trotskij inspiserer tropper med rødegardister.
Foto: Ukjent / Arbark
Om morgenen den 7. november 1917 (25. oktober etter den julianske kalenderen som ble brukt i Russland den gang) inntok revolusjonære tropper strategiske punkter rundt om i den russiske hovedstaden Petrograd. De møtte ikke noe særlig motstand.

Opprøret var satt i scene av bolsjevikpartiet som sto under Vladimir Lenins ledelse. Det ble støttet av flertallet i arbeider- og soldatrådet (-sovjetet) i hovedstaden. Troppene fikk støtte av en større flåteavdeling som nettopp hadde ankommet byen, og sto under kommando av en revolusjonær militærkomité, ledet av bolsjevikene og radikale sosialrevolusjonære.

Regjeringslojale styrker kunne ingenting gjøre. De var i håpløst mindretall. Etter hvert samlet de seg i den abdiserte tsarens vinterpalass. Der hadde den midlertidige regjeringen som styrte Russland sine kontorer. Natten til 8. november overga de siste regjeringslojale styrkene seg. Regjeringsmedlemmene ble tatt til fange, men statsminister Aleksander Kerenskij slapp unna. Han hadde rømt Petrograd tidligere på dagen. "


Opptog på Den Røde Plass.
Foto: Ukjent / Arbark

Det var ikke tilfeldig at maktovertakelsen skjedde den 7. november. Da ble en sovjetkongress med representanter fra hele Russland samlet i Petrograd. For å gi maktovertakelsen et skinn av legitimitet, kunne Russlands statlige suverenitet overføres til denne sovjetkongressen. Men blant delegatene på sovjetkongressen var meningene delte. Mensjevikene – som var moderate sosialdemokrater – og de sosialrevolusjonæres høyrefløy var imot bolsjevikenes aksjon. I protest mot oppstanden forlot de kongressen, som satt igjen med et flertall av bolsjeviker og radikale sosialrevolusjonære. Dagen etter opprettet sovjetkongressen en ny revolusjonær regjering kalt Folkekommissærenes råd, med Lenin som leder.


Maktovertakelsen den 7. november var begynnelsen på en total politisk, økonomisk og samfunnsmessig omforming av Russland. På det politiske området etablerte bolsjevikene et partidiktatur som styrte via sovjetsystemet. En grunnlovgivende forsamling kom sammen i januar 1918, men bolsjevikene var i mindretall og oppløste derfor forsamlingen med makt. De andre politiske partiene ble etter hvert forbudt. Motstanden mot bolsjevikene utløste i mai 1918 en borgerkrig som varte i flere år. Grusomhetene var store på begge sider. Den revolusjonære røde armé sloss mot såkalte hvite styrker som var sammensatt av ulike grupper og ble støttet av Storbritannia, Frankrike, USA og Japan.



Søndag 2. desember 1917 arrangerte Kristiania arbeidersamfunds ungdomslag et stort fredsmøte til støtte for den russiske revolusjon. (Social-Demokraten 1.12.1917)
Foto: Arbark


De røde vant borgerkrigen høsten 1920. Store deler av det gamle tsarimperiet kom under bolsjevikenes kontroll, bortsett fra et belte landområder i vest som ble til de nyopprettede baltiske land eller overtatt av Polen og Romania. Foruten en omfattende entusiasme blant arbeider og bondebefolkningen for revolusjonen, lå grunnlaget for seieren blant annet også i det at bolsjevikene styrte det sentrale Russland, med jernbaner og industri, og hadde en samlet ledelse av krigføringen. De hvite styrkene var spredt rundt om i periferien, sloss hver for seg og hadde til del innbyrdes motsetninger. Med utgangspunkt i Sovjet-Russland ble de delene av det gamle tsarimperiet som bolsjevikene kontrollerte i desember 1922 gjort om til en føderativ sosialistisk stat: Sovjetunionen.










Publisert 14.01.2021, første gang 03.11.2017.