EEC-kampen i 1962

Den første store demonstrasjonen fant sted i Oslo 6. mars 1962. Samme dag begynte Stortinget behandlingen av en endring i Grunnlovens paragraf 93 som ville åpne adgang for tilknytning til EEC. Etter en maratondebatt besluttet representantene, med 115 mot 35 stemmer, at Stortinget kunne få adgang til å overføre en del av sin myndighet til mellomfolkelige organer der Norge hadde medlemskap.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Rundt 5000 mennesker sluttet seg til demonstrasjonstoget på vei til Stortinget denne marsdagen. De tverrpolitiske arrangørene kalte seg "Aksjonen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet". I spissen gikk blant annet profilerte ledere fra fagbevegelsen, til venstre Ragnar Kalheim fra Akers mekaniske verksted og ytterst til høyre Erland Mikkelsen, leder av Verkstedklubben ved NEBB.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Demonstrasjonstoget endte opp på Stortorget. Helsedirektør og Arbeiderparti-medlem Karl Evang (nr. to fra høyre bak flaggbærerne) holdt appell for anslagsvis 25000 tilhørere. Han kom med sterke uttalelser: "Det er utrolig at det bare er 20 år siden vi sloss mot nazistene her i landet. Nå skjer akkurat det samme igjen, men det tok nokså lang tid denne gangen før vi skjønte at dette er farligere enn i 1940. For denne gangen er okkupasjonen varig."
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Stortingets debatt om Norges forhold til Fellesmarkedet begynte 25. april 1962. Arbeiderbladets hovedinntrykk av debatten var at flertallet ville gå inn for norsk søknad om forhandlinger med EEC. På den andre dagen av debatten var det folkemøte på Rådhusplassen i regi av "Aksjonen mot medlemskap i Fellesmarkedet." Også i andre byer ble det arrangert demonstrasjoner denne våren.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Oppslutningen om demonstrasjonen var stor med deltakere fra ulike yrker og med forskjellige partipolitiske oppfatninger. Krav om folkeavstemning i spørsmålet om en eventuell tilslutning til Fellesmarkedet var en klar melding til Stortingets representanter.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Etter flere appeller beveget demonstrasjonstoget seg mot Stortinget. Der ville en deputasjon overlevere uttalelsen "Folkets protest" fra møtet. Stortingspresident Nils Langhelle tok den imot. Et av punktene hadde denne ordlyden: "Vi som demonstrerer foran Stortinget er fylt av et inderlig ønske om at våre valgte stortingsrepresentanter må ha moralsk styrke til for Norges og fredens sak i dag å si nei til forslaget om å søke forhandlinger om medlemskap i Fellesmarkedet."
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Den neste store mønstringen fant sted bare en snau uke senere, 1. mai 1962. Demonstrasjonen ble arrangert av Faglig Aksjon mot Fellesmarkedet. Det hadde gått ut oppfordringer til fagforeninger og bedriftsklubber om å delta. Samorganisasjonen og Arbeiderpartiet, som sto for de tradisjonelle arrangementene på Arbeidernes frihetsdag, så ikke med blide øyne på denne protestaksjonen. Kommunistpartiets avis Friheten ga denne beskrivelsen fra opptoget: "Den masseoppmarsj av arbeidere som fant sted bak transparentene gir sterke løfter om at arbeiderenheten skal kunne vokse seg så sterk og besluttsom i tiden framover at den skal bli i stand til å hindre at Norge blir innlemmet i Fellesmarkedet".
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Innslaget i Aksjonens demonstrasjonstog viste til en gallupundersøkelse som var blitt offentliggjort i forkant av 1. mai. Ifølge meningsmålingen ville bare 25 prosent av folket ha fullt medlemskap i EEC. Tre fjerdedeler av stortingsrepresentantene hadde vedtatt å innlede forhandlinger på en sak som bare en fjerdedel av folket ønsket. Det hadde oppstått en dyp og bred kløft mellom de folkevalgte og folket.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

Til tross for motstandernes argumentasjon for norsk frihet og mot europeiske kapitalisme, ble det forhandlinger. EFTA-landene Norge, Danmark og Storbritannia sendte delegasjoner til Brussel. Men det ble verken Stortinget eller folket som til slutt bestemte utfallet av Norges vei inn i Fellesmarkedet. I januar 1963 satte Frankrikes mektige president Charles de Gaulle foten ned for et britisk medlemskap. Uten britene var det ikke grunnlag for norsk tilslutning, og forhandlingene ble brutt.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

På et fullsatt møte i Oslo Arbeiderparti 30. januar 1963, sto statsminister Einar Gerhardsen på talerstolen. I foredraget snakket han om bruddet i EEC-forhandlingene. Han betegnet det som et nederlag for europeisk samarbeid: "Debatten om norsk medlemskap i Fellesmarkedet har skapt strid i landet vårt. Denne striden må nå kunne blåses av." Statsministeren sa videre at en likevel ikke kunne avskrive de prinsipielle synspunktene på disse spørsmålene. De ville fortsatt være nødvendig å drøfte i årene framover. "De vil melde seg igjen og igjen inntil vi finner en forsvarlig løsning," spådde Gerhardsen. Han avsluttet med en oppfordring om at ordskiftet måtte bli mer lidenskapsløst enn det hittil hadde vært.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark