Hvordan skulle arbeiderne organiseres, og hvilke kampmidler skulle benyttes? Var forhandlinger om langvarige tariffavtaler til fordel eller ulempe for arbeiderne? Var organisering i fagforbund et hinder for utviklingen av klassebevissthet? Ville arbeidernes kampkraft bli større dersom hovedenhetene innenfor LO var lokale faglige samorganisasjoner heller enn forbund? Eller skulle kanskje fagforbundene erstattes av industriforbund som organiserte alle ansatte på en arbeidsplass? De første tiårene av 1900-tallet var slike spørsmål gjenstand for heftig debatt både i norsk og internasjonal fagbevegelse.

Martin Tranmæl og Fagopposisjonen av 1911 gikk inn for nye organisasjonsformer og nye kampmidler. Fagbevegelsen "dannet livsnærven" i arbeiderbevegelsen. Den skulle ikke bare arbeide for hverdagskrav som bedre lønns- og arbeidsforhold. Den skulle bygge et nytt og sosialistisk samfunn, og følgelig måtte den vekke arbeiderklassen til revolusjonær innsats. Blant virkemidlene som Fagopposisjonen ville ta i bruk var streik, sympatistreik, boikott og sabotasje. LO sentralt skulle styrkes. Fagskiller på arbeidsplassene skulle bygges ned gjennom industrivis organisering, og uenighet mellom fagforeninger skulle reduseres ved å gi lokale samorganisasjoner større innflytelse over den lokale lønnskampen. Gjennom nye organisasjonsformer skulle arbeiderklassen samles og mobiliseres.




Den nye retning – alliansen mellom Fagopposisjonen og revolusjonære grupper i Norges socialdemokratiske ungdomsforbund – vant fram på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 og på LO-kongressen i 1920. Den revolusjonære gløden sluknet imidlertid ved inngangen til 1920-årene. Konjunkturnedgang og krisetider rammet hardt. Medlemmer falt fra. Organisasjonene ble svekket. Heller enn å kjempe fram et nytt samfunn, måtte fagbevegelsen konsentrere seg om å beholde opparbeidete rettigheter. Diskusjonene om organisasjonsformene fortsatte likevel, og temaet kom til å stå sentralt på LO-kongressene både i 1920 og i 1923. Argumentasjon knyttet til organisasjonsformenes betydning for den revolusjonære mobiliseringen ble nå tonet ned til fordel for en mer praktisk rettet argumentasjon.

I 1920 hadde kongressen sluttet seg til et prinsipp om at LO skulle bygge på lokale samorganisasjoner istedenfor fagforbund. Samorganisasjonene fikk deretter et noe større arbeidsområde og en begrenset representasjonsrett til fagkongressen. De kom likevel aldri til å erstatte forbundene. "Uten den helt store sansen for logisk sammenheng", som historikeren Finn Olstad skriver i bind 1 av LOs historie, vedtok nemlig kongressen i 1920 også at forbundene og foreningene skulle ordne seg etter industri. Et ytterligere tegn på usikkerhet og uenighet var at spørsmålet om organisasjonsformene skulle utredes fram mot neste kongress.




Utredningen avdekket splittelse; noen ville bevare den eksisterende forbundsstrukturen, mens andre ville oppløse forbundene og satse på samorganisasjoner. Innad i forbundene var også oppfatningene delte, men da saken kom opp til avstemning på LO-kongressen i 1923, ble det vedtatt at forbund – ikke samorganisasjoner – fortsatt skulle være LOs hovedenheter. En endring måtte likevel til: LO-kongressen vedtok en gradvis omlegging fra fagforbund til industriforbund. Olstad betegner dette som det mest samlende av flere mulige alternativer.

Et kongressvedtak om industriforbund var ikke ensbetydende med at omorganiseringen lot seg gjennomføre i praksis. For mange arbeidere var det nettopp fagarbeidet som hadde gitt tilknytning til fagorganisasjonen, og i flere av forbundene protesterte medlemmene iherdig mot innlemming i industriforbund. Ved utgangen av 1924 var det bare opprettet fire industriforbund; Norsk bygningsarbeiderforbund, Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund, Norsk kjemisk industriarbeiderforbund og Norsk tekstilarbeiderforbund. Det er betegnende at disse i stor grad bygde på industrigrupper bestående av ufaglærte arbeidere fra Arbeidsmandsforbundet. Deretter stanset utviklingen opp. Motstanden var sterk – særlig på grunnplanet i en del av de mest utpregede fagforbundene. Situasjonen i Norsk elektriker- og kraftstasjonsforbund (NEKF) er illustrerende i så måte; forbundets medlemmer la stor vekt på fagtilhørigheten, og stridigheter om organisasjonsformer bidro til at NEKF ved flere anledninger meldte seg ut av LO.