Arbeiderbevegelsen og fredslinjens nederlag i 1914

Sammenbruddet

I 1912 holdt venstresidepartiene tilknyttet Den andre internasjonalen² en ekstraordinær kongress i Basel. Kongressen ble snart en internasjonal markering mot krig og militarisme, og demonstrasjoner avholdt av Internasjonalens tilhengere ble holdt flere steder i Europa. I tillegg ble det gitt klar beskjed til makthaverne gjennom en erklæring vedtatt på kongressen: Verdenskrigen ville frembringe et opprør fra arbeiderklassen og arbeiderne anså det "som en forbrytelse å skyte hverandre ned for kapitalistenes, monarkenes eller de intrigerende diplomatenes skyld." ³

Bare to år senere så flere av partiene i sammenslutningen på at krigssignalet ble gitt i hjemlandene. Alle i nasjonen måtte forenes mot den ytre fienden. For sosialistene var militarisme, krig og imperialisme helt naturlige trekk ved det borgerlige samfunnet. Det var mer eller mindre lovmessig at krigen skulle komme. Samtidig var det også en utbredt tro på at de krigshissende tendensene kunne temmes av nettopp arbeiderbevegelsen. Lederne i de forskjellige sosialistpartiene mente at bevegelsen utviklet seg best under fredstid. Dette førte til en politikk som gikk ut på å føre en preventiv krigspolitikk. Det eksisterte et vedtak fra Stuttgart-kongressen i 1907, en av flere kongresser avholdt av Den andre internasjonalen, om å "utnytte den økonomiske og politiske krise, som krigen fremskaper, til å reise folkets brede lag og påskynde kapitalismens fall" ⁴ , men det ble et temmelig uforpliktende vedtak på grunn av preventivpolitikken ⁵.

Hvis krigen faktisk skulle komme, var det uklart hva man skulle gjøre. Skillet mellom angrep og forsvar ble diskutert internt i partiene og mellom dem i forbindelse med Den andre internasjonalens møter. Flertallet av medlemspartiene i Den andre internasjonalen anerkjente retten til selvforsvar. Andre ville at demokratiske og proletariske interesser skulle vektlegges mest. Det var også uklart hvordan man skulle forholde seg til staten eller fedrelandet. Systemkritisk eller systembekreftende? Hva med nasjonenes selvbestemmelse, som ble godkjent av Internasjonalens flertall? Alt i alt var det usikkert om hva som ville skje med Europas venstreside i det øyeblikket stormaktene ville gå til krig ⁶.

Venstresidepartier i Belgia, Frankrike og England gikk inn i regjeringer de før hadde vært motstandere av. I Tyskland var situasjonen en annen, SPD var et parti det konservative og keiserlojale Tyskland elsket å hate. Keiser Wilhelm II ytret at sosialdemokratene ikke fortjente å bli kalt tyskere ⁸. Etter valget i 1912 var det derimot de som satt med nøkkelen for å vedta krigsbevilgninger. De ga sitt samtykke og inngikk indre fred med de borgerlige partiene og keiserens regjering. I løpet av kort tid var det serbiske sosialister og russiske bolsjeviker som stod igjen med aktiv krigsmotstand. Den internasjonale arbeidersolidariteten så med ett ganske døende ut.

Tyskland var ikke minst angriperen i deres øyne, noe de kunne rettferdiggjøre med den tyske innmarsjen i nøytrale Belgia. Spesielt i Frankrike var Tyskland arvefienden. Keiserriket var mindre demokratisk enn de to vestmaktene. Alliansen med Russland ble tonet ned, men var helt til 1917 et problem hver gang vestmaktene påstod at de kjempet for frihet og demokrati.

Skal man søke en grunnleggende årsak til fredslinjens sammenbrudd og krigsbegeistringen ved utbruddet i 1914, er det arbeiderklassens integrasjon i nasjonalstatene. Skolegang og verneplikt bidro til en sterk patriotisme eller nasjonalisme, også blant arbeidere. I tillegg nørte deler av pressen opp under nasjonalismen ved å skrive i sterke ordelag om de forskjellige statenes rett til kolonier, opprustning og ekspansjon ¹⁰.

Julefreden

Men solidariteten og broderskapet levde videre i 1914. Mens topplanet i de nasjonale arbeiderbevegelsene gikk inn i en skjør borgerfred med liberale og konservative, uttrykte soldatene, som før var arbeiderne i fabrikkene, ideen om broderskap og fred i praksis, da i tilknytning til julen. Pave Benedikt XV erklærte allerede 9. desember 1914 at det skulle være en midlertidig fred eller våpenhvile på grunn av julen. De krigførende generalene og politikerne nektet, men soldatene på begge sider av skyttergraven på vestfronten feiret jul sammen. 24. desember sang tyske og engelske soldater julesanger sammen, selv om de ennå var i hver sine skyttergraver (så kort var avstanden). Tyske soldater forlot skyttergravene første juledag og sa god jul på fiendens språk. Gaver ble utvekslet, julesanger ble sunget og til og med en fotballkamp mellom de krigførende ble avholdt. Til tross for krigens grusomheter, som allerede da hadde vart i fem måneder, fant vanlige menn ut at fienden lignet på dem selv. De hadde samme håp, tilhørte ofte samme klasse og ikke minst hadde de alle samme behov for å markere julen. Denne hendelsen ble fordømt av offiserene, fraternisering med fienden skulle ikke gjentas ¹¹.

Etterspillet

Arbeiderbevegelsen fant ikke så alt for lenge etter krigsutbruddet tilbake til sin gamle kampform. Krigen, trodde mange, skulle være over senest julen 1914. Da krigen bare fortsatte, bredte krigsmotstanden seg. Som sagt stod serbiske sosialister og russiske bolsjeviker i klar motstand mot krigen hele tiden. Etter hvert kom spesielt italienske og noen engelske sosialister til. Marginale sosialistiske grupper i ulike europeiske land avholdt kongresser, for eksempel i Zimmerwald i 1915 ¹².

Men det var primært fagbevegelsen som bar protestbølgen. Det var tillitsmennene på bedriftene som fikk en sentral rolle. Sentralledelsen for fagbevegelsen i ulike land var satt ut av spill, mest på grunn av at også de hadde gått med på ulike borgerfredsavtaler. Lønnskamp og streik ble satt på hold fra sentralt hold. De lokale tillitsmennene, derimot, begynte å avholde streiker og kritiserte sentralledelsen for i det hele tatt å ha gått med på slike avtaler. I Russland ble protestene etter hvert med Lenins tilbakekomst noe mer sentralstyrt, som vi vet endte krigstrettheten og – protestene med en russisk revolusjon som førte til Sovjetunionen ¹³.

1914 er et mørkt øyeblikk i arbeiderbevegelsens historie. Toppolitikerne i ulike sosialistiske og sosialdemokratiske partier så med ett nasjonalistiske ut, dels på grunn av press fra den mer nasjonalistiske høyresiden, men også fordi mange av dem var overbevist om at deres nasjons sak var rett og at de andre var angriperen, ikke dem selv. Da er det viktig å understreke for eksempel julefreden. Soldatene, for det meste arbeidere, forente seg for å feire en fredelig jul og lot geværene hvile. Her var det religion og tradisjon som bandt den sammen, ikke sosialisme, men i den grad samhold og brorskap også er sosialistisk tankegods, skimter man noe av den stemningen arbeiderbevegelsen ga uttrykk for før krigsutbruddet.