Intervju med Thor Viksveen om Oslo Arbeidersamfunn

- Oslo Arbeidersamfunn har gjennom nesten hele sin historie vært Arbeiderpartiets største og viktigste partilag. Det er i 2014 150 år siden laget ble stiftet, og det er faktisk eldre enn partiet selv. Samfunnet har gjennom sin historie vært Oslo-partiets viktigste arena for politisk debatt og sosialt samvær mellom likesinnede. I mellomkrigstiden hadde laget opp til 4 000 medlemmer. Laget har helt siden organiseringen av arbeiderklassen i politisk og faglig virksomhet på slutten av 1800-tallet vært en arena for diskusjon om virkemidler og veien videre i kampen for arbeidernes rettigheter. I Arbeiderpartiets velmaktsdager, de første 20 årene etter krigens slutt i 1945, var det i Oslo Arbeidersamfunn hele makteliten, med Einar Gerhardsen i spissen, samlet seg for å diskutere nye politiske initiativ. Jeg har gitt boka undertittelen «De som styrte Norge», og det var faktisk slik – alle de som styrte Norge - storting, regjering, embetsverk og byråkrati samlet seg rundt fellesskapet i Samfunnet. Men kanskje like viktig som politikk, var lagets betydning som sosial arena, og da ikke minst i mellomkrigsårene, med sine harde klassekamper.

- Samfunnet ønsket selv å gi ut en bok om sin historie i anledning jubileet. Jeg skrev en tilsvarende bok om Oslo Arbeiderparti som kom ut i 2010 da fylkeslaget feiret sitt 100 års-jubileum. Jeg hadde jo derfor en god del stoff inne allerede, og dette var nok bakgrunnen for at jeg ble spurt om å skrive boka om det som skulle bli «De som styrte Norge».


- Forskning synes jeg nok er litt pretensiøst i denne forbindelse, men det ligger i alle fall svært mye research bak. Oslo Arbeidersamfunn ga i anledning sitt 100 års-jubileum i 1964 ut en bok om sine første 100 år, skrevet av journalist og historiker Aksel Zachariassen. Dette er en svært detaljert kronologisk gjennomgang av disse første 100 årene, og boka var til stor hjelp i mitt eget arbeid. I tillegg hadde jeg en del personlig kunnskap etter å ha skrevet Oslo-partiets historie. Når det gjelder årene etter 1964, har jeg i det vesentlige støttet meg til alt arkivmateriale som finnes i Arbeiderbevegelsens arkiv.
Helt fram til dataalderens inntog var dette et fyldig og godt arkiv for mitt behov, men – paradoksalt nok – jo nærmere jeg kom vår egen tid, jo vanskeligere ble det å rekonstruere begivenhetene. For de siste 20-30 årene har avleveringen til Arkivet vært mye slappere og langt mindre systematisk. Den nye generasjonens tillitsvalgte har ikke på samme måte vært oppdratt til å ta vare på det som i fremtiden vil være en viktig del av vår historie. Og ut fra min erfaring med produksjon av politisk historisk litteratur kan jeg forsikre at dette ikke er noe spesielt for Oslo Arbeidersamfunn. Dessverre har det spredd seg stor slapphet i hele arbeiderbevegelsen når det gjelder å ta vare på bevegelsens egen historie.