Typografstreiken i 1889

Den 2. mars 1889 gikk typografene i Kristiania til streik. Konflikten ble bitter og langvarig. De streikende ble beskyldt for å rasere trykkerier og for å angripe streikebrytere, mens Amandus Schibsted i Aftenposten ble beskyldt for å utstyre streikebryterne sine med revolvere. Etter fire måneders konflikt gikk typografene på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.

Høsten 1888 fremmet typografene i Kristiania krav om en ny tariffavtale. Lønningene hadde ikke vært regulert siden 1873, og nå ville typografene ha en minstelønnsordning og høyere akkordsatser. De hadde dessuten sett seg lei på at arbeidsgiverne skaffet seg billig arbeidskraft ved å ta inn et høyt antall lærlinger.

Placeholder image
Oslo typografiske forening ble stiftet 23. juli 1872.
Foto: Arbark

I februar 1889 gikk flere av avistrykkeriene med på kravene fra Den typografiske forening. Blant disse var Dagbladet, Morgenposten, Verdens Gang og Morgenbladet. Men en del trykkerier brøt forhandlingene, og den 2. mars 1889 var streiken et faktum. Av de store hovedstadsavisene var det til å begynne med bare Aftenposten som var i konflikt. Amandus Schibsted og boktrykker Carl Grøndahl stilte seg i spissen for arbeidsgivernes front mot typografene. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansatte, og hvilke lønninger han skulle betale.

Den typografiske forening hadde gjort et grundig forarbeid og fikk økonomisk støtte fra fagorganiserte utenfor Norges grenser. Ettersom mer enn halvparten av foreningens medlemmer var i full jobb på trykkerier som hadde akseptert tarifforslagene, ble det tatt inn en betydelig ekstrakontingent. Alt lå til rette for at de 160 streikende kunne holde ut i lang tid.

Arbeidsgiverne gjorde på sin side en helhjertet innsats for å få tak streikebrytere. De tok kontakt med typografer i andre norske byer og tilbød dem god betaling for å overta jobbene etter de streikende, og de forsøkte å verve arbeidere både i Stockholm og i København. Selv om Typografforeningen overtalte mange streikebrytere til å reise hjem igjen, så klarte Schibsted å gi ut Aftenposten daglig så lenge streiken pågikk.

Virkemidlene som ble tatt i bruk var harde, og tonen var uforsonlig. Arbeidsgiverne beskyldte de streikende typografene for å rasere trykkerilokaler og for å gå til fysisk angrep på streikebrytere. Og typografene hevdet at Amandus Schibsted utstyrte streikebryterne sine med revolvere, og at disse ved flere anledninger var blitt brukt til å true de streikende. I kampen om opinionens støtte gjorde kanskje begge parter seg skyldig i overdrivelser, men det er liten tvil om at den bitterheten som de streikende følte overfor streikebryterne var dyp og ekte.

Som medlem av arbeidsgivernes forening ble Morgenbladet skarpt kritisert for å ha akseptert kravene fra typografene. Morgenbladet var en stor arbeidsplass med mange fagorganiserte, og hver av disse betalte opp mot tjue prosent av lønna i ekstrakontingent. Schibsted mente at Morgenbladet forlenget streiken ved å holde produksjonen gående, og han brukte Aftenpostens spalter til å legge press på den konkurrerende høyreavisen. Til slutt ga Morgenbladet etter. Alle de fagorganiserte i avisen ble sagt opp.

Denne hendelsen fikk avgjørende betydning for streiken. Fagforeningen ble rammet økonomisk, og det ble dessuten intern splid fordi mange av Morgenbladets ansatte valgte å melde seg ut av foreningen for å beholde jobbene sine. Etter fire måneder var det hele over. Typografforeningens kasse var tom, og den store styrkeprøven endte med nederlag. Ingen av typografenes sentrale krav ble gjennomført, og kanskje enda verre; mange av dem hadde ikke lenger noen jobb å gå til. Flere av trykkeriene valgte å beholde typografer som hadde jobbet under konflikten framfor å ta inn igjen dem som hadde streiket. Fagforeningen ble alvorlig svekket og mistet en tredel av medlemmene – blant annet fordi Morgenbladet og Aftenposten nektet å ansette fagorganiserte typografer. Helt fram til 1898, nesten ti år etter at streiken var over, måtte typografer som ville ha jobb i Aftenposten skrive under på at de ikke skulle melde seg inn i Den typografiske forening.

Se også vårt kalenderoppslag om typografstreiken her.








Publisert 25.11.2020, første gang 02.03.2012.