GEVINSTEN LIGGER I ÅPENHETEN

Den 3. oktober 1963 møttes representanter fra LO og NAF til det første møtet i Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani – AKAN. Året etter ble også staten representert. Formålet var forebygging av alkoholmisbruk og narkomani. I tillegg skulle alkoholskadde og narkomane hjelpes tilbake til et normalt liv.

Etableringen av AKAN viste at de to hovedorganisasjonene ønsket å håndtere rusmiddelproblemer i arbeidslivet på en ny og annerledes måte. Den største nyvinningen var at alkoholproblemer blant arbeidstakere ikke lenger skulle skjules eller skyves under teppet. De skulle løftes fram i lyset, de skulle løses, og de skulle løses med arbeidsplassen som arena. Målene var ambisiøse, og de fordret nytenkning både blant arbeidsgiverne og de fagorganiserte.

AKAN utviklet en egen modell for å håndtere rusmiddelproblemer i arbeidslivet. Utfordringene var imidlertid store. En av dem dreide seg om forholdet mellom individrettet hjelp og forebygging; på hvilket område ville det være mest virkningsfullt å sette inn ressursene?

AKANs initiativtakere var opptatt av å få innpass i store industribedrifter. Men hvordan skulle virksomheten tilpasses den store underskogen av små og mellomstore bedrifter? Og hva måtte til for å sikre AKAN-modellens relevans for et arbeidsliv i stadig endring både organisatorisk, teknologisk og strukturelt? AKANs virksomhet har dessuten foregått i en periode preget av økning i befolkningens alkoholforbruk og av faglige diskusjoner om alkoholproblemenes årsaker og løsninger. Hvordan skulle AKAN forholde seg til dette? Dette er blant de spørsmålene som det gis svar på i boken om AKANs 50-årige historie.

(Teksten er hentet fra bokas bakside)