Arbeideridrett – frihet, sunnhet, kultur

Arbeidernes idrettsforbund (AIF) ble stiftet i 1924. I 1922 hadde Arbeidernes idrettsopposisjon slått fast en rekke idrettspolitiske krav fra arbeiderklassen. Målet var å få innflytelse i den etablerte idrettsbevegelsen og at forsvarsdepartementet ikke lenger skulle ha ansvar for idretten, siden mange arbeiderungdommer var antimilitaristiske.


1920-tallet var preget av store konflikter i arbeiderbevegelsen. Det norske arbeiderparti forlot Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1923, og de som fortsatt støttet Komintern dannet Norges kommunistiske parti (NKP). Medlemmer av Norges kommunistiske ungdomsforbund (NKU) presset fram opprettelsen av Arbeidernes idrettsforbund, som raskt sluttet seg til Den røde sportsinternasjonale (RSI) i Moskva. En konkret hendelse som også var en medvirkende årsak til stiftelsen, var at Bryteforbundet ekskluderte 15 brytere fra Fagforeningenes Idrettsforening fordi «Internasjonalen» ble spilt på et brytestevne.

Striden mellom arbeiderpartifolk og kommunister fortsatte i flere år, men i 1929 overtok Arbeiderpartiet styringen i AIF. Fra 1931 var Trygve Lie formann og Rolf Hofmo sekretær og daglig leder. Mange år før stiftelsen av AIF var det lokale arbeideridrettslag rundt omkring i landet, ofte knyttet til fagforeninger og arbeidsplasser. Ikke alle gikk inn i det nye forbundet. Samtidig sluttet flere nye seg til. Ett av de tradisjonsrike lagene var Spartcus i Oslo, stiftet i 1920 etter initiativ fra Grünerløkka arbeiderungdomslag og med Rolf Hofmo i spissen.


Rolf Hofmo (1898-1966), som var sekretær og daglig leder for AIF 1931-40, utviklet en idrettsideologi for arbeiderbevegelsen i bøkene Idrett og politikk (1933) og Folkeidrett (1937). Han foreslo å opprette et statlig tippeselskap, en statlig idrettshøyskole og et statlig idrettsorgan. Alt dette ble realisert etter krigen, med Hofmo selv som leder for Statens idretts- og ungdomskontor, STUI.

For AIF var helse- og opplysningsarbeid like viktig som de idrettslige aktivitetene. Fra 1925 var det propagandastevne hver Kristi himmelfartsdag, og 1.mai var det opptog om dagen og idrettskonkurranser om kvelden.



AIF arrangerte både lokale og nasjonale idrettsstevner. Noen av de typiske idrettene var boksing, bryting, skøyter, all slags friidrett samt lagidretter som fotball og bandy.


AIF organiserte seg ikke i særforbund, bare regionale kretser. Hver idrettsgren hadde likevel et sentralt utvalg. Gikk en idrettsgren med overskudd, måtte den dele med de andre. AIFs måte å dele inn deltakerne i klasser etter fysisk alder skilte seg også ut fra den borgerlige idretten.

Fra 1926 kom også kvinnene så smått med i arbeideridretten. Arbeidernes idrettslag i Oslo opprettet da en egen kvinnegruppe i friidrett.


Ved stiftelsen i 1924 hadde AIF 70 lag med til sammen 4810 medlemmer. 15 år senere hadde forbundet 29 kretser, 135 lag bare i Oslo, og medlemstallet hadde økt til 104 000. Det borgerlige landsforbundet hadde omtrent dobbelt så mange medlemmer.

AIF søkte statsstøtte i alle år, men det borgerlige flertallet på Stortinget stemte alltid imot. Begrunnelsen var at arbeideridretten var en politisk bevegelse, og at en allerede hadde en idrettsbevegelse som ivaretok idretten. I 1935 ble det likevel forhandlet fram et kompromiss i et statlig oppnevnt utvalg med representanter fra begge forbund. Resultatet av det såkalte idrettsforliket ble blant annet felles økonomisk støtte til baner. Etter dette begynte man gradvis med felles arrangementer.


AIFs landsmøte i 1939 vedtok full idrettssamling. Partene var i ferd med å komme til en løsning etter lange forhandlinger våren 1940, og det ble satt ned et interimstyre for et nytt, felles forbund. I september ble AIFs kontorer stengt av den tyske okkupasjonsmakten, og sammenslåingen ble ikke formelt realisert før krigen var over.


Tekst: Kjersti Åberg.

Bøker:

De fleste av titlene under er tilgjengelige via Nasjonalbiblioteket.

Hodne, Ørnulf: Idrett og fritid: en mellomkrigsstudie i norsk idrettskultur (Novus, 1995)

Hofmo, Rolf: Idrett og politikk: Arbeidernes idrettsforbund opgaver og mål (Det norske arbeiderpartis forlag 1933)

Hofmo, Rolf: Folkeidrett: borgerlig idrett, arbeideridrett (Det norske arbeiderpartis forlag 1937)

Kokkvoll, Arne: Av og for det arbeidende folk: streif i arbeiderbevegelsens historie (Tiden 1981)

Kvalheim, Arne: Rolf Hofmo: et liv i idrett og politikk (Gaidaros 2016)

Larsen, Petter: Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett (Tiden, 1979)

Artikler:

Goksøyr; Matti: «Vi skal ikke være rævasittere i et departement»: Rolf Hofmos visjoner og virke for arbeideridretten (I Arbeiderhistorie 2007)

Halvorsen, Geir Ove: Idrett og politikk: kampen om arbeideridretten (I Arbeiderhistorie 2004)

Olstad, Finn: Under røde faner: om arbeideridrett og politisk idrettsestetikk (I Arbeiderhistorie 2011)

Arkiver hos Arbark:

Oversikt over innholdet finner du via Arkivportalen.

ARK-1198 Hofmo, Rolf.

ARK-1227 Larsen, Petter.

ARK-1760 Arbeidernes idrettsforbund.



I tillegg har Arbark en rekke fotografier og trykksaker fra arbeideridrettslag, stevner osv.