Arbeiderpressens gjenreisning

Det er ingen tvil om at arbeiderpressen kom sterkt svekket ut av krigen. Men dokumenter som vi viser her tyder på at sentrale personer i arbeiderpressen ga et fortegnet bilde av ødeleggelsene. Ved hjelp av betydelige overdrivelser lot det seg gjøre å påvirke både Arbeiderpartiet, fagbevegelse og myndigheter til å gi bevilgninger, gi importlisenser for teknisk utstyr og opprettholde ulike former for restriksjoner som kunne være til fordel for arbeideravisene. Våren 1944 hadde LOs Londonsekretariat opprettet en egen pressekomité, som skulle forberede arbeiderpressens gjenreisning etter krigen. En av komiteens oppgaver var å utarbeide en oversikt over tilstanden i de norske arbeideravisene.

Ved hjelp av rapporter som gikk med kurér fra Norge – via LOs Stockholmsekretariat – til London, dannet komiteen seg et bilde av situasjonen. Deretter fremmet den forslag til hva som måtte gjøres for å sikre en raskest mulig gjenreisning av Arbeiderpartiets presse.

Johan Ona var sekretær i LOs pressekomité og den som førte komiteens rapporter i pennen. Ona hadde tidligere vært kontorsjef i Sunnmøre Arbeideravis og disponent i Nordlands Framtid, og rett etter krigen ble han ansatt som bestyrer for Arbeiderpressens Samvirke A/L. I 1944 presenterte han to rapporter om tilstanden i arbeiderpressen. Her sto det at det fantes fem helt ødelagte og ikke gjenreiste avistrykkerier i Norge, og at tre av disse hørte til arbeiderpressen. Sju av arbeiderpressens 32 trykkerier var delvis ødelagt, mens ni av de borgerlige avisenes trykkerier var i samme situasjon. For fem avistrykkeriers vedkommende var vesentlige deler av produksjonsutstyret overført til andre aviser, og alle disse fem tilhørte arbeiderpressen.

På Arbeiderpartiets landsmøte i september 1945 fortalte Johan Ona en annen historie: Hele 40 av 44 arbeideraviser var blitt stanset under krigen. 22 aviser hadde fått sine trykkerier helt eller delvis ødelagt.

En mer nøktern gjennomgang av kildematerialet viser at følgende fem arbeideraviser fikk trykkeriet sitt ødelagt i krigshandlinger: Finnmarken, Folkets Frihet, Fremover, Namdal Arbeiderblad og Tidens Krav. I tillegg ble fire avistrykkerier ribbet for så mye utstyr at det vil være rimelig å karakterisere dem som ødelagt; Folkeviljen, Haugaland Arbeiderblad, Tiden og Moss Arbeiderblad.

Ytterligere åtte avistrykkerier mistet en del utstyr, men ikke mer enn at de kunne settes i drift i løpet av sommeren og høsten 1945. De resterende 15 av i alt 32 trykkerier hadde kommet seg uskadet gjennom okkupasjonstiden. De fleste av dem hadde vært i drift som aksidenstrykkerier gjennom hele krigen, og et par av dem var også blitt betydelig opprustet. Til sammenligning var det ca. 120 borgerlige eller upolitiske aviser som også var blitt stanset under krigen, og omtrent halvparten av disse kom aldri i gang igjen. Arbeiderpressen hadde for øvrig ikke mistet en eneste rotasjonspresse – som var de desidert største, dyreste og mest effektive trykkpressene – mens de borgerlige avisene hadde mistet minst fire.

I London hadde Johan Ona vært med på å formulere ambisiøse planer – ikke bare for en gjenreisning men også for en videreutvikling av arbeiderpressen.

Realiseringen av disse planene forutsatte økonomisk støtte fra arbeiderbevegelsen, og da først og fremst fra LO og fra fagforbundene. Som et argument for overføringer til arbeiderpressen la Ona vekt på den betydningen pressen ville komme til å få for den politiske utviklingen i Norge og for velgermassens bevegelser i årene framover. Det hadde alltid vært en vekselvirkning mellom arbeiderbevegelsens og arbeiderpressens framgang, sa Ona på DNAs landsmøte i 1945. Og han la til at pressen var det enkelte partis viktigste våpen i kampen om makten.⁴

Ved å formidle et fortegnet bilde av arbeiderpressens tekniske tilstand og samtidig fokusere på pressens avgjørende betydning for de kommende årenes valgresultater, håpet Ona at han med Arbeiderpartiets hjelp kunne få fagbevegelsen til å åpne pengesekken.