Tegneren Borghild Rud – «Forfatternes medforteller»

«I tider hvor store begivenheter ryster menneskene og setter nye og uvante krav til dem, er det ofte så at den enkelte blir besatt av en svimlende følelse av å være alene, overlatt til sitt eget jeg og med den bevissthet at en bare har seg selv å bygge på».

Dette kunne vært skrevet i en verden preget av koronapandemi, ustabile statsledere, krig og økonomisk kollaps, men setningen falt under et intervju som journalisten Inger Tostrup Martens hadde med Borghild Rud i krigsåret 1941.

Knappe 16 år gammel debuterte Borghild Rud på Statens Høstutstilling med et portrett av sin mor. Dagbladets kunstkritiker Jappe Nilssen var så begeistret over den unge debutanten at han mente portrettet vitnet om en evne til karakteristikk langt utover det alminnelige. «-Vi ser et portrett av en gammel dame med markerte trekk og sorgens og lidelsens stigmata på det vakre ansiktet», uttalte Nilssen.

Selv om hun senere skulle bli en av Norges dyktigste tegnere, var hun ikke i tvil; det var kunstmaler hun ville bli! Sine unge år til tross kom hun inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, og senere på Kunstakademiet under Halfdan Strøm og Matisseeleven Jean Heiberg. Takket være tildeling av H. A. Benneches legat for norsk kunst samt en hjelpende hånd fra filantropen og skipsredermillionæren Gunnar Knudsen fikk Borghild anledning til å fullføre sine studier på akademiet. Det skulle raskt vise seg at hun hadde et uvanlig talent for tegning.

Veien over i yrkesillustratørenes rekker skulle dermed vise seg å bli kort. En dag i 1929 spurte storebror Nils Johan Rud om hun kunne tenke seg å illustrere et par noveller han hadde skrevet for Arbeidermagasinet. Betingelsen var bare at hun holdt Rud-navnet utenfor. Arbeidermagasinet måtte for all del ikke fremstå som noe familieforetagende. Resultatet ble at hun signerte sine første illustrasjoner med mannens etternavn, Prestø (hennes mann var maleren Wilhelm Prestø). Senere skulle Nils Johan avansere til å bli både redaksjonssekretær og redaktør av bladet. Og det var nettopp Arbeidermagasinet, eller Magasinet for Alle, som det senere het, som skulle bli Ruds hovedarbeidsgiver i de neste 41 årene.

Borghild Ruds bilder har ofte noe nært og selvopplevd over seg. Trekker man en linje gjennom hennes lange produksjon, fornemmer man hele veien den litt udefinerbare atmosfæren av intim innadvendthet, en slags stemning som rommer både utilnærmelighet og gjenkjennelighet - helt uavhengig av om det var revolusjoner, krig eller fred i resten av verden.

Stilen var naturalistisk. I motivkretsen står mor og barn påfallende overordnet. Som underkategorier finner du varianter av mor og barn i forskjellige situasjoner i naturen og i hjemmet – veldig ofte på et kjøkken og somme tider med selskap av husets katt. «Skal jeg tegne mennesket, blir det alltid en kvinne» sa hun. En sjelden gang er det en far til stede, men sjelden som hovedmotiv. Heller som en nødvendig piperøykende og avislesende rekvisitt. Men allikevel, en familie. Som oftest er vi lokalisert i et stille univers på landsbygda. Dette var ikke arenaen for støyende bymiljøer, fabrikklarm og høylytt politisk agitasjon. Da hun ble spurt om hvorfor barna og kvinnene hennes ofte virket sørgmodige, svarte hun: «-Neida, man skal huske at i ubevoktede øyeblikk når vi verken er bevisst glade eller bevisst sinte – da har vi som oftest et innadvent alvorlig uttrykk. Det er dette jeg vil fange. Et menneske som ler kan lett bli en maske».

Til tross for det tilsynelatende følsomme og myke innholdet i motivene hennes var hun ikke så begeistret for å bli plassert i bås som sådan. Hun så seg selv som en person bestående av indre kontraster og kanskje mer motsetningsfull enn hva mange kunne tro om henne. Ikke minst var hun velsignet med en god porsjon «fargerik dævelskap», som hun selv uttrykte det. I slike tilfeller la hun den myke blyanten til side og brukte grovere streker. Da hun illustrerte Arne Garborgs Haugtussa fikk hun bruk for denne siden av seg selv.

Hennes livsanskuelser skal ikke bare rammes inn i det politiske og sosiale, men også i det rent religiøse. Selv mente hun at troen på Gud og det sosiale var vevd sammen. En mindre kjent side ved Rud er hennes illustrasjoner av kristne barnebøker.

Nysgjerrigheten var også en drivkraft i arbeidet hennes. Når hun tegnet etter modell var det ofte for å finne en gjenkjennelse av noe i seg selv. Hun fastholdt at alt hun lagde i grunnen var små fortellinger – «en slags forfatterens medforteller» med alt hva det innebar.

I årene fra 1951 til 1970 produserte hun i samarbeid med Alf Prøysen rundt 800 såkalte lørdagsstubber for Arbeiderbladet. Her ble vi kjent med stuepikenes og stallkarenes enkle hverdagspoesi, en poesi som hun og Prøysen ikke alltid unngikk å romantisere. Samarbeidet førte ikke minst til de populære bøkene om Teskjekjerringa. Det åndelige slektskapet mellom Prøysens tekster og Ruds tegninger viste oss med all tydelighet at de rodde på det samme havet, for både i «Stubbene» og i «Teskjekjerringa» går tekst og tegning sammen i en tilnærmet symbiotisk enhet.

Prøysen oppsummerte bildeuniverset hennes slik: “Det har vøri jinter som kjemmer håret sitt ved måneskinnslampa, små onger som står fortapt og ser ei stor kråke på en skigardstaur, gamle kjerringer som går med lange armer og dræg tonge vassbytter i endelaus snø.”

Når hun selv ble bedt om å kommentere sitt eget arbeid, kunne hun si: «Jeg føler det sånn, at det jeg skaper må være personlig opplevd, det må være utsprunget av følelsene og ikke bare et produkt av teknikk og dyktighet. En må leve seg inn i hva forfatteren har ment, og gi uttrykk for det».

Tekst: Stig-Audun Hansen.


Alle foto er kreditert Arbark, dersom annen fotograf ikke er oppgitt.

Kilder:

Undring – Et møte med Borghild Rud. NRK TV. Dokumentar av Elisabeth Nergård 1988.
https://tv.nrk.no/program/FUVI38000187

Bjørn Tore Pedersen: -Det var der vi vi ble til. ArbeiderMagasinet som folkeopplyser og samfunnsdanner. 2016.

Norsk Biografisk Leksikon. 2005. Artikkel om Borghild Rud av Stig-Audun Hansen.
https://nbl.snl.no/Borghild_Rud

Stig-Audun Hansen: Fra Arbeidermagasinet til Teskjekjerringa. Arbeiderhistorie. 2000.
https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie2000_13.pdf


Nils Johan Rud: Av et halvt hundre år. Gyldendal. 1973.
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071700046


Våre tegnere – Borghild Rud. Artikkel av Inger Tostrup Martens i Magasinet For Alle nr. 15. 1941.
https://www.nb.no/items/56e504676b8e2669f99109d512f3771f?page=25


Borghild Rud i intervju med Turid Larsen. Arbeiderbladet 29.10.1977.
https://www.nb.no/items/4d4965ddea92061375373245879d154b?page=11


Arbeidermagasinet

Arbeidermagasinet for alle

Magasinet for alle