En artikkel kan selvsagt ikke romme et fulltegnet portrett av Haakon Lie og hans lange politiske virke. 95 år gammel ble han i et intervju spurt om hva han som politiker ser tilbake på med størst glede. Svaret var opplysningsarbeidet i førkrigsårene. Da mobiliserte norsk arbeiderbevegelse omfattende organisasjonsressurser for å høyne kunnskapsnivået, øke den politiske bevisstheten og stimulere interessen for kulturelle aktiviteter blant medlemmer og tillitsvalgte. Dette arbeidet ble båret oppe av ungdommelig optimisme, framtidstro og en uegennyttig dugnadsånd, og hele tiden med Haakon Lie i en nøkkelstilling. I disse årene foregikk det et kunnskapsløft av de sjeldne i norsk historie, tatt i betraktning den rollen mange av deltakerne seinere skulle få i det offentlige liv. I etterkrigsårene derimot var politikk og det indre liv i Arbeiderpartiet mer preget av konflikter både om saker og mellom personer. Haakon Lie opplevde det til tider lite trivelig, det skapte misstemning og det slet på kreftene i det lange løp. For den aldrende politikeren stod det en egen glans rundt det politiske arbeidet i førkrigsårene – entusiasmen og samholdet i egne rekker gjorde det til en lykkelig tid. 1) Dette er en grunn til at denne artikkelen vil vektlegge hans tidligste år som politiker. De fleste er også mer fortrolige med Haakon Lies mangeårige rikspolitiske karriere enn de er med den første delen av hans politiske liv. Bakgrunn Haakon Lie ble født
22. september 1905 og er følgelig like gammel som det helt selvstendige
Norge. Han vokste opp i Oslo der faren var brannmann. Jobben til faren
innebar mye flytting. Han var en råsterk og praktisk altmuligmann
som aldri skrev noe annet enn navnet sitt. Det var moren som var den skrivekyndige,
som sørget for at det var bøker i huset og som hadde ansvaret
for familiens korrespondanse. Familien hadde finske aner og kom fra usle skogsarbeider- og småbrukerkår i Solør. I de traktene var det ikke helt uvanlig at gubben måtte spenne kjerringa foran plogen. Kampen for det daglig brød var på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet hard og nådeløs for de fleste. Seinere er det mange som har sett en sammenheng mellom Haakon Lies beryktede temperament og hans finske slektsbakgrunn. I likhet med mange fra det røde Hedmark var flere familiemedlemmer i foreldregenerasjonen aktive i den framvoksende arbeiderbevegelsen både faglig og politisk. Haakon Lie har uttalt at han ble født inn i bevegelsen og at han ønsket tidlig å delta i kampen mot fattigsamfunnet. Allerede som sekstenåring i 1921 meldte han seg til tjeneste i det som fra starten av i 1903 het Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. I mars 1921 ble forbundet omdøpt til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). De første årene etter den russiske revolusjonen var begrepet kommunist fremdeles et plussord for unge radikale, også for Haakon Lie. På den tida bodde familien Lie på vestsida av Akerselva, og han måtte over til Grünerløkka for å finne et ungdomslag. Der var det den sju år eldre Rolf Hofmo – populært kalt Generalen - som regjerte. Han stilte store krav til innsats og engasjement. Her måtte en delta aktivt både i det praktiske organisasjonsarbeidet og i studiesirkler og opplysningsvirksomhet. Erfaringene fra det første møte med arbeiderbevegelsen satte sine tydelige spor i hans seinere politiske virke. Utdanning I motsetning til de fleste med arbeiderbakgrunn i hans generasjon tok Lie examen artium - på Aars og Voss skole i 1925. Et lett hode gjorde skolegangen nokså uproblematisk. I skoleårene gjorde han seg for øvrig bemerket som en hissig og målfarlig fotballspiller. Mange vil sikkert si at også dette var egenskaper en lett fant igjen seinere i livet, men på helt andre arenaer. Moren, som Haakon
var nært knyttet til, hadde en drøm om at han skulle studere
juss. Med et moderne uttrykk ønsket hun kanskje at sønnen
skulle legge ut på en "klassereise". Han startet pliktskyldigst
opp, men etter par tre uker smelte han bøkene sammen og kuttet
ut studiene. Universitetets lesesaler var ikke noe blivende sted! Nei, det var skogen og fysisk arbeid i det fri som lokket. I 1927 ble han utdannet som forstmann ved Statens skogskole på Kongsberg med de beste karakterer noen til da hadde fått på skolen. Men livet som skogsarbeider ble ikke langvarig. Tuberkulose tvang han til å finne lettere arbeid etter et drøyt år på sykehus og sanatorium. Denne grusomme sykdommen rammet særlig hardt unge mennesker i fattige boområder. I mellomkrigstiden var den på retur, men fremdeles var det tusener som ble smittet og døde hvert år. Store barneflokker i trange boliger gjorde at når først den ene ble smittet så fulgte resten etter. Partiet – hjem og kampplass For de som rekrutterte Arbeiderpartiet i årene etter første verdenskrigen, var partiet noe mer enn et vanlig parti. Foruten å være en politisk kamporganisasjon var det også en kilde til sosialt fellesskap der nære vennskapsbånd ble knyttet. Kulturaktiviteter, studiesirkler og opplysningsvirksomhet var også viktige elementer i et kameratslig samvær som igjen var en inspirasjonskilde i det daglige politiske arbeidet. For en god del unge hadde partiet også mange av hjemmets funksjoner. Da den nye retning seiret på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918, la partiet kursen atskillige hakk til venstre. Kursskiftet var på sett og vis et ungdomsopprør inspirert av den russiske revolusjon kombinert med en økende misnøye framprovosert av forsterkede sosiale spenninger under den første verdenskrigen. Linjeskiftet var også en gjenspeiling av de dyptgående endringene i norsk arbeidsliv som hadde skjedd siden 1905. I solidaritet med kommunistregimet i vårt naboland meldte Arbeiderpartiet seg i 1919 inn i Den kommunistiske internasjonale – Komintern – noe som i de følgende årene skapte stor turbulens innad i partiet. Det endte med at partiet sprakk i tre deler: En høyrefløy som ikke kunne godta Komintern –medlemskapet, brøt ut og dannet Norges sosialdemokratiske Parti i 1921. Deretter ble det bråk innad i Arbeiderpartiet om de såkalte Moskva-tesene – medlemsvilkårene i Komintern. Dette førte til en ny sprekk der de Komintern-lojale dannet Norges Kommunistiske Parti i 1923.
De ødeleggende
partisplittelsene i kjølvannet av den russiske revolusjon var langt
fra noe teselskap. Det var en hard og herdende skole – en tid for
handlekraft og klare standpunkter. Bitre erfaringer fra broderkrigen tidlig
i 1920-årene har uten tvil bidratt til å forme Haakon Lies
markante antikommunistiske innstilling. I hans øyne hadde Moskva-kommunistene
alltid sin egen agenda, og de drev støtt med splittelsesmakeri
for å styrke egen posisjon. Samtidig med de indre stridighetene
foregikk det en uforsonlig klassekamp rettet mot det borgerlige samfunn.
Mange av hans nærmeste politiske venner havnet stadig vekk i fengsel,
blant dem Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, anklaget for ulike
former for samfunnsnedbrytende Partisplittelsen forplantet seg til ungdomsorganisasjonen der kommunistene gikk seirende ut. Arbeiderpartiet skapte så sin egen ungdomsbevegelse, Venstrekommunistisk ungdomsfylking, med den unge Lie som ivrig medlem. Navnevalget forteller at begrepet kommunist foreløpig ikke var diskreditert blant de yngre i partiet. Det foregikk nærmest en ungdomskonkurranse i radikalisme der venstrekommunistene understreket at bruddet med Moskva ikke skyldtes noen høyredreining, men at norske kommunister ville være herrer i eget hus og ikke underlagt en kommandosentral utenfor landets grenser. I dette tilfelle kan vi vel snu på Lenins berømte boktittel og si at i Norge var kommunismen radikalismens barnesykdom! Historiens luner gjorde at også Haakon Lie har hatt en kommunistisk fortid! Opplysningsmannen Det var behovet for lettere arbeid som brakte Lie inn i Arbeiderpartiets sekretærkorps. Slitet i skogen var uforenlig med helsetilstanden. Vennen Einar Gerhardsen og broren Per tok kontakt med Martin Tranmæl og bad om hjelp. Og den gode Martin visste råd! Samlingen mellom
Arbeiderpartiet og sosialdemokratene i 1927 skapte nytt pågangsmot
i norsk arbeiderbevegelse. Opplysningsvirksomhet hadde vært høyt
prioritert helt siden bevegelsens barndom, men knappe ressurser skapte
vansker.
Studievirksomheten led lenge under mangelen på egnede lokaler. I 1933 ble situasjonen kraftig forbedret da Arbeiderhøyskolen på Malmøya utenfor Oslo ble opprettet. Å kjøpe en rikmannsvilla med tolv mål tomt utenfor Oslo var et betydelig økonomisk løft. Igjen var det Haakon Lie med sin ukuelige optimisme som viste vei. Takket være bidrag fra partiet og fagbevegelsen samt entusiastisk dugnadsinnsats lot prosjektet seg realisere. Skoleanlegget på Malmøya var en internatskole som åpnet opp for kurssamlinger av lengre varighet. Tilstrømmingen av radikal ungdom, den daglige heisingen av det røde flagg og Internasjonalen sunget med ungdommelig stemmeprakt gjorde nok skolen til en torn i øyet for mange av de fastboende. I årene som fulgte deltok tusener av tillitsvalgte i parti- og fagforeninger i hundrevis av ulike studiesirkler og kurs både om dagen og på kveldstid land og strand rundt. Et studieopphold på Malmøya var selve rosinen i pølsa. Opplysningsarbeidet var et ledd i en total mobilisering for en parlamentarisk makterobring - et viktig supplement til "misjonsarbeidet" partipressen og ulike bladtiltak hadde bidratt med.
Det endelige startskuddet var landsmøtet i 1933 der Arbeiderpartiet foretok en ideologisk loftsrydding og skrotet gammelt revolusjonært tankegods. Derfor kan det virke litt underlig at opplysningsarbeidet nettopp i de årene hadde en klar ideologisk profil der kaderopplæringen hadde en sentral plass. Men for å lykkes i kampen om samfunnsmakten på et reformistisk grunnlag måtte den føres på bred front. Idrettsbevegelsen, Fram-lag og partiets kulturorganisasjoner måtte alle sette sine krefter inn for å styrke den sosialistiske ideens makt over menneskenes sinn. Haakon Lie framholdt det nødvendige i å ha en "tenkende medlemshær" fordi " kapitalismen har bygd seg et festningsverk i hvert eneste menneskesinn. Å rive det ned, og i stedet reise et sosialistisk bolverk, det er vår oppgave." 4) Nye holdninger og
verdinormer måtte skapes. Åttetimersdagen hadde gitt arbeidsfolk
økt fritid som måtte utnyttes positivt. Derfor fikk opplysnings-
og kulturarbeid i videste forstand stor vekt. I siste instans var det
Opplysningsforbundets grunnidé å skape personer med karakterstyrke
nok til å bære arbeiderbevegelsen og den nye radikale politikken
fram. På kurs og i studiesirkler ble det blant annet undervist i
praktisk organisasjonsarbeid, norsk, historie, sosialistisk teori, sosialøkonomi,
teater og litteratur. Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen ble i disse
årene en grunnbok i den interne skoleringen. Lærerkreftene
ble hentet fra egne rekker, og der var det nok å ta av. Faglige
kapasiteter som for eksempel Halvard Lange underviste i historie og Finn
Moe i sosialistisk teori. Selv tok Haakon Lie seg av deler av norskundervisningen,
mens Olav Dalgard hadde ansvaret for teater og litteratur. Et minus ved Malmøya
var de begrensete mulighetene for sport og friluftsliv. Sammenliknet med villaen på Malmøya var det nye skoleanlegget i Sørmarka det rene luksushotellet. Skoletilbudet ble i 1939 kraftig forbedret da arbeiderbevegelsen opprettet en egen folkehøyskole på Ringsaker.
Et eget forlag var
en viktig faktor i kampen mot borgerskapets åndsmonopol, som gjennom
skole, kirke, presse, litteratur, teater og film bidrog til å innpode
et kapitalistiske grunnsyn blant vanlige folk. Monopolet måtte brytes.
I årene som fulgte ble alle nyansatte håndplukket – også vaktmestere - av den daglige lederen som ville ha folk han kunne stole fullt og helt på. Det var viktig for bevegelsen å ha trofaste og arbeidssomme kadre. Denne rekrutteringspolitikken fortsatte han i etterkrigsårene da han som partisekretær bygde opp en trimmet og samkjørt sersjantstab.
Noter 1) Opplysninger om
ungdomsår og tiden i AOF er hentet fra a) Norgesdokumentasjon. Intervju
med Haakon Lie. Opptak 15/5 2000. Video. b) Samtale med Haakon Lie 19/4
2005.
|