Halvard Manthey Lange (1902-1970) – I diplomatiets tjeneste
Foto fra 1954.
Foto: Ukjent / Arbark
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) har fått enda en gave fra Nobelinstituttet (se den første her ) – arkiv etter Halvard Manthey Lange. Lange var tilknyttet Arbeiderpartiet og var utenriksminister i 19 år, fra 1946-1965. Dette gjør ham til Norges lengstsittende utenriksminister.
Halvard Lange kom ikke fra typisk arbeiderklassemiljø. Hans far, Christian Lous Lange, var generalsekretær i Den interparlamentariske union 1
til
(IPU) i perioden 1909-1933. Hans mor var Bertha Manthey. Begge foreldre var fra embetsmannsfamilier. Faren var venstremann, så Lange fikk en relativ liberal oppdragelse. Allerede da Lange var åtte år, flyttet familien til Brüssel på grunn av farens jobb i IPU. Foreldrene ville derimot bevare det norske i Lange og hans søsken. Gjennom skigåing i Norge og lesekvelder skulle det norske fortsatt «gis næring».
Han ble uteksaminert med examen artium i 1920. Våren 1921 dro han med sin far rundt omkring i Europa, da som farens egen sekretær. De var i Berlin, Praha og Warszawa. Halvard fikk dermed tidlig mange internasjonale inntrykk. Etter denne reisen begynte han på studier ved universitetet i Oslo. Her var han en kort tid før han dro ut igjen til London i 1923, da som medarbeider i Forsoningsforbundet, en organisasjon som jobbet for pasifisme og fred. Lange var tiltrukket av mer forsonlig og pasifistiske linje i internasjonal politikk og en voldsom revolusjon, fremtredende i marxismen, var mer fremmed for ham. Kvekernes pasifisme stod ham nært. I London meldte han seg også inn i Independent Labour Party, som stod for en pasifistisk tankegang.
Etter hans opphold i London studerte han filologi ved Universitetet i Oslo. Her var det riktig nok noen avstikkere til utlandet i løpet av studietiden; Genevé (1921-22, 1926-1927) og London School of Economics (1923, 1924 og 1927). Det var også i løpet av studietiden at han meldte seg inn i Det sosialdemokratiske ungdomsforbund, som fra 1927, da Ap og Det sosialdemokratiske parti forente seg igjen, gikk inn i Arbeiderpartiets ungdomsforbund. Lange fulgte med og var fra da av tilknyttet Arbeiderpartiet.
Foto fra 1938.
Foto: Ukjent / Arbark
I 1929 ble han ferdig med studiene og fikk første verv i partiet. Han satt i sentralstyret fra 1933-1969, som en av de lengstsittende. Han satt i Oslo bystyre fra 1931-1936 og jobbet også som språklærer ved Oslo Handelsgymnas. Han var sekretær i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) fra 1935-36 og i 1938 ble han den første styreformannen ved Sørmarka folkehøgskole. Det var også i denne tiden at Halvard giftet seg med Karen Bøe. Ekteskapet med Karen ble derimot ikke langvarig, og i 1939 giftet Lange seg på nytt med Aase Monsen. De fikk sønnen Even i 1946. Det var også på 1930-tallet at hans pasifistiske tankegang ble mer og mer oppgitt, Norge måtte ha tilstrekkelig forsvarsevne mot stormaktenes oppmarsj.
9. april 1940 kom krigen til Norge. Lange klarte tidlig å komme til Sverige, men dro også over til Norge igjen. Lange kom med i det illegale sentralstyreutvalget for Arbeiderpartiet.
Han kom også inn i ledelsen for motstandsbevegelsen. Det var også tekstskriving for den illegale avisen Fri fagbevegelse. Tatt dette i betraktning, ble han arrestert av tyskerne og etter hvert sendt til Sachsenhausen.
Lange overlevde sitt opphold her, og ble Norges første utenriksminister etter krigen. Han var de første årene før krigen mer rettet mot nordisk/skandinavisk samarbeid enn et nordatlantisk ett. Men Sverige slo inn på sin egen nøytralitetslinjen, og kommunistkuppet i Praha 1948 overbeviste ham helt at Norge måtte velge vestmaktene. Norge ble medlem i NATO i 1949. Dog, et viktig forbehold besto; for å blidgjøre Sovjet, skulle ikke Norges allierte ha tropper i baser på norsk jord så lenge Norge selv ikke ble utsatt for angrep eller trusler om angrep.
Foto: Sturlasons pressebyrå / Arbark
Lange hadde lenge ikke noen større entusiasme for ytterligere vesteuropeisk samarbeid. Men Storbritannia og Danmark søkte medlemskap i EEC (senere EU) i 1961. Da snudde Lange helt om, to av Norges viktigste samarbeidspartnere skulle bli en del av et tettere vesteuropeisk samarbeid. Da var det viktig, sett fra Halvard Langes perspektiv økonomisk og sikkerhetspolitisk, at Norge også ble med. Charles de Gaulle stoppet derimot utvidelsesplanene med sitt veto i 1963.
Halvard Lange var en dyktig utenriksminister. Selv motstandere ga ham gode skussmål, som forfatteren og NATO-motstanderen Sigurd Evensmo: «;landets suverent dyktigste utenriksminister gjennom tidene». 2 Med dannelsen av SF i 1961 kom det derimot inn i en venstreopposisjon i Stortinget, en opposisjon som var NATO-kritisk. Einar Gerhardsen og Lange gled også fra hverandre i synet på Sovjet og østblokken. Gerhardsen var positivt til Khrutsjov, Lange ikke. Gerhardsen tenkte at øst og vest ville oppleve ideologisk konvergens, Lange var uenig.
Han satt på Stortinget fra 1949-1969, men likte seg ikke helt der. Han hadde lite til overs for Stortingets politiske spill. Etter regjeringsskiftet i 1965, da Borten tok over, ble han leder for Europabevegelsen i Norge. Han hadde også oppdrag for Christian Michelsens institutt.
Lange var også sakprosaforfatter. Han skrev for eksempel boken Nazi og Norge i 1934. Han bidro med tekster til Arbeiderpartiets historie, der Halvdan Koht var redaktør. Naturlig nok, hovedlinjene i forfatterskapet var internasjonale forhold og arbeiderbevegelsen/Arbeiderpartiet.
Arkivet til Lange
Langes arkiv er egentlig to steder nå, her på Arbark og en del hos Arkivverket (Sognsvann). Store deler av materialet her hos Arbark er fra før andre verdenskrig. Det er sådan ikke så mange spor etter utenriksministerperioden. Likevel, arkivet byr definitivt på internasjonalt engasjement. Vi finner for eksempel foredrag om den internasjonale situasjonen på 1930-tallet, men også arbeiderbevegelsens utvikling. Hans hovedfagsoppgave fra 1929 er også å finne i arkivet; Fra sekt til parti. Det Norske Arbeiderpartis organisasjonsmessige og politiske utvikling fra 1891 til 1902, som kom i bokform i 1962. En hel arkivboks er dedikert avishistorie.
Arkivet er åpent for bruk!
1. IPU ble stiftet i Paris i 1889 som en organisasjon for folkerettslige tvister mellom parlamentarikere fra forskjellige lands nasjonalforsamlinger. Etter andre verdenskrig endret IPU organisasjonsform til å bli et organ for nasjonale parlamenter med et større søkelys på internasjonale utfordringer. ↩
2. Evensmo, sitert i Tvedt, K. A. Halvard Lange, Store norske leksikon, 2025 (https://snl.no/Halvard_Lange). ↩
Tekst: Martin Ellingsrud
Litteraturliste
Arbark, Arkivkatalog ARK-1221, Lange, Halvard.Anderson, Gidske Halvard Lange: portrett av en nordmann, Gyldendal, 1981.
Elektronisk utgave finns på Nasjonalbiblioteket (klikk på lenken)
Helgheim, E.P.B. Den Interparlamentariske Union, Store norske leksikon, 2024
( https://snl.no/Den_Interparlamentariske_Union)
Tvedt, K. A. Halvard, Store norske leksikon, 2025 (https://snl.no/Halvard_Lange).
Lange, Halvard Fra sekt til parti - Det Norske Arbeiderpartis organisasjonsmessige og politiske utvikling fra 1891 til 1902 , Universitetsforlaget, 1962
Elektronisk utgave finns på Nasjonalbiblioteket (klikk på lenken)