Placeholder image
Foto: Vidar Ruud / Arbeiderbladet / Arbark

Å sette vinger på en stein


Han kan kjenne lukten av kvae og nybarkete trær der han sitter og blar i en bok. Lukten stiger opp fra sidene; sagspon, knekket kvist og granbar. Bål – det lukter bål og svartbrent kaffe. Svette. Han kan høre gjertrudskråka skrike over svarte tjern, høre suset i en kongle vinden bærer med seg. Øksa som synker i sevjetung stamme. Kjenne regndråper over naken rygg, snødriv over stivfrosne fingre og gjengrodde kinn. Kjenne kulden krype ned i søkkvåte støvler. Så – i et glimt – tennes nattens stjerner. Og han kan følge månens sølvtråd vandre over myrer og blanke vann. Det hvisker ømt i en bekk som sildrer forbi. Alt dette fornemmer han fordi det er så levende og godt beskrevet i den boken som ligger oppslått i fanget hans. En diktsamling av Hans Børli. Hans Børli – skogens dikter! Å ja – men han var så mye mer.

Og han leser videre. Leser om tømmerhoggeren som bakser seg vei gjennom rotvelt og meterhøy løssnø. Sagblad som kiler seg fast i knortete granlegger. Øksa som glipper og biter seg vei gjennom vadmel og tynnslitt hud. Leser om steinstøv i lungene, ødelagte ryggvirvler og muskler slitt løs fra festet. Leser om kulde, tørre brødskiver frosset fast til en stubbe. Om hunger, om tørst. Om reinspikka nød. Leser om leilendingen, oppsitteren og fabrikkarbeiderens usle kår. Slunkne lønningsposer og oppsigelsens svarte spøkelse. Det er småfolkets liv og grå hverdag som så malende blir penslet ut. Ja – for han er også slitets dikter. Tømmerhoggerens miljøskildrer og arbeidsmannens poet.

Noen av diktene er rene naturskildringer. Miljøbeskrivelser. Idylliske vers om kuraut, linnèa og varsomme fuglevinger. Der slynger stien seg gjennom duggfriskt gras og nyutsprungen bjørk, over gulhvite setervoller hvor katten strekker seg dovent mot en solblek himmel. Og der sitter en piperøkende skikkelse på trammen og glaner blått ut i lufta. Kanskje er det dikteren selv? Det finnes dikt om årstidene som skynder seg langsomt over jorden. Og det finnes dikt om fremmede byer og andre kulturer, om revolusjonære helter og historiske hendelser. Om filosofiske retninger, tro og tvil. Om jazzmusikeren Satchmo og om Kal & co som aldri kom seg til sydens palmekyster.

Placeholder image
Foto: Vidar Ruud / Arbeiderbladet / Arbark

Skogens Dikter. Selv var ikke Hans Børli videre begeistret for tilnavnet han hadde fått. Han mente seg å ha en tankeverden utover skogen og alt det den representerer, og ville holde fast bilde av seg selv som tenkende individ. Det var en instinktiv trang om ikke å tape seg selv av syne, men finne sin identitet. Holde det indre kaoset i sjakk. Finne en reddende form midt i kaoset. Han skrev for sin egen del, for sin egen frelses skyld. Ikke for eventuelle lesere. (Hans Børli om hvorfor han skriver. NRK; lydklipp). Men likevel var han nok seg bevisst sine lesere. Hans politiske grunnsyn og samfunnsmessige engasjement kommer tydelig til uttrykk i mange av de diktene han skrev. Han våget å velge sin fane og det var for arbeideren, sliteren og fattiglusa han hevet den i lyriske vendinger. Men han var ingen utpreget revolusjonær dikter. Det var ingen dypfølt marxistisk ideologi som kom frem i vers og strofer. Ingen rene kampdikt, ingen rødglødende appeller.

Så – var han ikke arbeiderdikter? Selv kunne han stille seg dette spørsmålet: «Er ikke jeg arbeiderdikter? I den grad jeg kan kalle meg noe så fint som dikter? Her har jeg stått i 45 år i landets tyngste yrke – og samtidig skrevet 16 diktsamlinger. Men arbeiderdikter – nei da, det er det akademikerne som er i våre dager, Blinderngutta, som tar seg jobb i industrien et par måneders tid, og etterpå setter seg til å skrive bøker som skal belære arbeideren om hvordan det er å være arbeider…» (Arbeidern, tidsskrift for debatt og kultur, nr. 3, 1977.) Det er en ny generasjon forfattere, knyttet til tidsskriftet Profil, han har i tankene her. Og han lar seg provosere av det han betegner som akademiske sofaradikalere og deres hang til «…å preike livsfjernt visvas om revolusjon i gamle Norge». Profilgjengen på sin side var heller ikke videre begeistret for Børli og hans diktning. Billedspråket – hans poetiske avtrykk – stemplet de som både romantisk og avlegs. For dem var han aldri revolusjonær nok. Hans politiske diktning var for vag og manet aldri til «væpna opprør mot den sittende makta». Det tok vel ikke Børli selv så veldig tungt. Han syntes snakket om revolusjon og voldelig overtakelse av makten i gamle Norge var det «skire pissprat!» - og mente det særlig var i studentkretser man møtte denne revolusjonsromantikken. Men han fortsatte – på sitt vis – gjennom hele sin diktergjerning å solidarisere seg med den undertrykte, den forfulgte, den som bygget landet. Det var aldri tvil om hvor hans hjerte lå.

Hans Børli ble født den 8. desember 1918 på oppsitterplassen Børli på Fjeldskogen lengst vest i Eidskog kommune. I 53 år arbeidet han i skogen som tømmerhogger og skrev samtidig sine dikt i hodet før han om kvelden kunne feste ordene til papiret – enten på brakka eller ved et slitt lite skrivebord i et hjørne av soveværelset hjemme. Det ble også noen novellesamlinger og romaner. Hans Børli fikk en rekke æresbevisninger og priser for sitt forfatterskap og var hva man kan kalle en folkekjær dikter. Det er blitt satt melodi til en rekke av hans dikt og disse er også spilt inn på plate. Noe som temmelig sikkert var med på å øke anerkjennelsen og den forholdsvis store utbredelsen han fikk oppleve i sin levetid var nok hans evne til å kombinere en ganske så kompleks og eksistensiell, nærmest religiøs, undring over tilværelsen med en lyrisk og nokså lettfattelig tilgjengelighet i sine dikt. Og han var seg bevisst sin stand og sin bakgrunn gjennom hele sitt forfatterskap. Evig tro mot sine idealer; arbeidsmannen og sliteren. Han døde 26.august 1989.

I disse dager feirer vi hans 100 års jubileum.

Tekst: Trond Henriksen / Arbark


Placeholder image
Placeholder image
Placeholder image
Placeholder image


Hans Børli, bibliografi:


Tyrielden. Dikt 1945

Han som valte skogen. Fortelling 1946

Villfugl. Dikt 1947

Det small et skott. Skisser og fortellinger fra skogen 1948

Men støtt kom nye vårer. Dikt 1949

Sølv og stål. Roman fra grenseskogen 1951

Likevel må du leve. Dikt 1952

Under lomskriket. Roman fra Gransjøen 1953

Ser jeg en blomme i skogen. Dikt 1954

Kont-Jo. Viser og vers fra tømmerskogen 1957

Dagene. Dikt 1958

Jeg vil fange en fugl. Dikt 1960

Ved bålet. Dikt 1962

Hver liten ting -. Dikt 1964

Brønnen utenfor Nachors stad. Dikt 1966

Når menneskene er gått heim. Dikt i utvalg. Den norske Bokklubben 1968

Som rop ved elver. Dikt 1969

Isfuglen. Dikt 1970

Kyndelsmesse. Dikt 1972

Vindharpe. Dikt 1974

Vinden ser aldri på veiviserne. Dikt 1976

Dag og drøm. Dikt i utvalg 1978

Når kvelden står rød over Hesteknatten. Dikt 1979

Dagen er et brev. Dikt 1981

Frosne tranbær. Dikt 1984

Tusseleiken. Fortellinger og skisser 1987

Med øks og lyre. Blar av en tømmerhoggers dagbok 1988

Etterlatte dikt. På Harmonikk. Siste dikt 1991

















© 2018 www.arbark.no