Å sette vinger på en stein

Skogens Dikter. Selv var ikke Hans Børli videre begeistret for tilnavnet han hadde fått. Han mente seg å ha en tankeverden utover skogen og alt det den representerer, og ville holde fast bilde av seg selv som tenkende individ. Det var en instinktiv trang om ikke å tape seg selv av syne, men finne sin identitet. Holde det indre kaoset i sjakk. Finne en reddende form midt i kaoset. Han skrev for sin egen del, for sin egen frelses skyld. Ikke for eventuelle lesere. (Hans Børli om hvorfor han skriver. NRK; lydklipp). Men likevel var han nok seg bevisst sine lesere. Hans politiske grunnsyn og samfunnsmessige engasjement kommer tydelig til uttrykk i mange av de diktene han skrev. Han våget å velge sin fane og det var for arbeideren, sliteren og fattiglusa han hevet den i lyriske vendinger. Men han var ingen utpreget revolusjonær dikter. Det var ingen dypfølt marxistisk ideologi som kom frem i vers og strofer. Ingen rene kampdikt, ingen rødglødende appeller.

Så – var han ikke arbeiderdikter? Selv kunne han stille seg dette spørsmålet: «Er ikke jeg arbeiderdikter? I den grad jeg kan kalle meg noe så fint som dikter? Her har jeg stått i 45 år i landets tyngste yrke – og samtidig skrevet 16 diktsamlinger. Men arbeiderdikter – nei da, det er det akademikerne som er i våre dager, Blinderngutta, som tar seg jobb i industrien et par måneders tid, og etterpå setter seg til å skrive bøker som skal belære arbeideren om hvordan det er å være arbeider…» (Arbeidern, tidsskrift for debatt og kultur, nr. 3, 1977.) Det er en ny generasjon forfattere, knyttet til tidsskriftet Profil, han har i tankene her. Og han lar seg provosere av det han betegner som akademiske sofaradikalere og deres hang til «…å preike livsfjernt visvas om revolusjon i gamle Norge». Profilgjengen på sin side var heller ikke videre begeistret for Børli og hans diktning. Billedspråket – hans poetiske avtrykk – stemplet de som både romantisk og avlegs. For dem var han aldri revolusjonær nok. Hans politiske diktning var for vag og manet aldri til «væpna opprør mot den sittende makta». Det tok vel ikke Børli selv så veldig tungt. Han syntes snakket om revolusjon og voldelig overtakelse av makten i gamle Norge var det «skire pissprat!» - og mente det særlig var i studentkretser man møtte denne revolusjonsromantikken. Men han fortsatte – på sitt vis – gjennom hele sin diktergjerning å solidarisere seg med den undertrykte, den forfulgte, den som bygget landet. Det var aldri tvil om hvor hans hjerte lå.

Hans Børli ble født den 8. desember 1918 på oppsitterplassen Børli på Fjeldskogen lengst vest i Eidskog kommune. I 53 år arbeidet han i skogen som tømmerhogger og skrev samtidig sine dikt i hodet før han om kvelden kunne feste ordene til papiret – enten på brakka eller ved et slitt lite skrivebord i et hjørne av soveværelset hjemme. Det ble også noen novellesamlinger og romaner. Hans Børli fikk en rekke æresbevisninger og priser for sitt forfatterskap og var hva man kan kalle en folkekjær dikter. Det er blitt satt melodi til en rekke av hans dikt og disse er også spilt inn på plate. Noe som temmelig sikkert var med på å øke anerkjennelsen og den forholdsvis store utbredelsen han fikk oppleve i sin levetid var nok hans evne til å kombinere en ganske så kompleks og eksistensiell, nærmest religiøs, undring over tilværelsen med en lyrisk og nokså lettfattelig tilgjengelighet i sine dikt. Og han var seg bevisst sin stand og sin bakgrunn gjennom hele sitt forfatterskap. Evig tro mot sine idealer; arbeidsmannen og sliteren. Han døde 26.august 1989.

I disse dager feirer vi hans 100 års jubileum.

Tekst: Trond Henriksen / Arbark