Natt i magasinet

Noen hadde prøvd å innbille meg at døde sjeler går igjen. Døde sjeler får ikke fred før døde sjeler finner svar. Døde sjeler vil bevise sin eksistens – så da går døde sjeler rundt og roter i døde papirer. Døde papirer oppbevares i magasiner. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek har magasiner fulle av døde papirer. Nei, om forlatelse. Jeg mener gamle papirer. Selvsagt. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek oppbevarer gamle papirer – ikke døde. Skulle tatt seg ut. Men altså – døde sjeler. Døde sjeler vandrer gjerne rundt i papirmagasinene. Helst om natten. Da tror de seg alene.

Så jeg hadde mistet siste buss hjem og manglet penger til taxi. Låste meg inn i Folkets Hus og tenkte kontorstolen oppe i femte etasje får duge. Og en god stund gikk det svært så greit. Men må man så må man. Så jeg gikk på toalettet. Og når jeg først sto på beina tok jeg samtidig og like så godt turen ned i kjelleren. Ikke spør hvorfor. Jeg bare gjorde det. Gikk ned i magasinene. Menneskets veier er av og til uransakelige.

Kommer jeg ned hører jeg en sped liten tone. En moll akkord. Så stille, så stille. Bak reolene. Bak bergene av gulnede dokumenter. Jeg lister meg forsiktig videre. Jeg triller en reol sakte, sakte mot venstre. Og der sitter han. Mannen med den røde gitar. Arbeiderbevegelsens forsanger - som har vært død innpå femten år nå. Selveste Tryggve Aakervik. Med høyt hårfeste og sin de facto røde gitar, spesialbestilt fra Tyskland og gitt i gave av Det norske Arbeiderparti til Aakerviks 60 års dag. Høytidelig overrakt av Reiulf Steen på en mottakelse i lokalene til Akershus arbeiderparti.

Tryggve – sier du. Tryggve hvem? Jo, nå skal du høre. Sangen har alltid hatt en viktig rolle i arbeiderbevegelsen. Der har blitt sunget på utallige landsmøter, kongresser, konferanser og små klubbmøter. Som kjent er vi ikke alle født med gull i strupen. Og ymse forsøk på unison avsynging av kjente og kjære arbeidersanger kan jo føre til så mangt. Blant annet skjærende falske skrik som omtrent river veggene i et lokalt Folkets hus. Men har man en trygg og melodistødig forsanger til å lede an kan selv den mest tonedøve fagorganiserte føle seg som reneste pavarottien der han står oppreist og gir luft under sangens vinger. Og nettopp en slik begavet forsanger var Tryggve Aakervik. Utstyrt med en vakker røst og evne til å slå rytmiske akkorder i både dur og moll på sin gitar.

Han kom til verden i et bakrom i Tromsø Folkets hus den tredje augustdagen i 1917. Og vakkert nok – som skrevet står – svøpt og lagt ved talerstolen pyntet med flagg og røde faner. Sønn av sin far, den heller ikke ukjente anarkosyndikalisten som også bar navnet Tryggve Aakervik. (En smule forvirrende for denne petitforfatteren som i sine søk i Arbarks kilder kom over en arkivboks merket Tryggve Aakerviks (den eldste, altså) fengselsdagbok fra et av sine mange opphold i norske fengsler. (Det har som regel alltid vært hardt for anarkister å hevde sine meninger – noe som igjen ofte har ført til fengsling og hån. Gud bedre...). Interessant nok, men det får bli et senere kapittel. Nå er det Tryggve den yngre som gjelder. Mannen med den røde gitar.

Ikke at trubaduren bare farer med tant og fjas, spilloppmakeri og grunne ablegøyer. Å nei, du. Så langt der i fra. Selv om mange synes å tro akkurat det. Vel, dem om det. Vår Tryggve var så mye mer. Født inn i arbeiderbevegelsen, som sagt. Allerede som femåring medlem av Grünerløkkas barnelag (Framfylkingen), og senere innehaver av mange ulike tillitsverv innenfor bevegelsen. Og her skal nevnes på fremtredende plass at herr Aakervik var selveste innovatøren bak begrepet Røde Buss. Og så spør vi oss hva Røde Buss var for noe greier?

Det var i 1949 det startet. Ja, altså dette med Røde Buss. Foran Stortingsvalget. Ideen var enkel og brilliant, nemlig å bringe lødig underholdning inn i valgkampen. I form av revyinnslag og allsang ispedd appeller og dans. Og på det viset få folk til å komme til valgmøtene. Så man gikk til anskaffelse av en gammel buss, lakkerte den rød og med 1000 kroner i kassa stappet man bussen full av elleve glade amatører og rullet med freidig mot ut fra Tromsø by i slutten av juli. Turneen skulle vare nærmere tre måneder. Og bli en storslått suksess. Og dette bredte om seg. Dette fristet til gjentagelse. Man gikk til innkjøp av flere busser. Spredte seg over hele landet. I midten av 50-åra var det på det meste over femti Røde Buss-turneer på gang i nord og sør, øst og vest. På turneenes stoppesteder bød de på underholdning og politiske appeller. Det ble også snakket med folk. Lange dager i bussen, ja vel – opptil 40 mil på en dag på dårlige grusveier over hele landet. Som oftest sov de i lokalene de opptrådte i eller i bussen. Men hva gjør man ikke for sin politiske overbevisning? Enn si kulturen? Og på 1950-tallet handlet valgkamp også om kultur. På 1950-tallet var kultur viktige innslag i valgkampen. Du verden – folk møtte jo opp. I hopetall. Hvilken fantastisk opptur! Før det hele dabbet av. Og det kan jo skyldes så mangt. Miljøet og atmosfæren forandrer seg. Fra og med 1960 kommer fjernsynsapparatene som møbel i stadig flere norske hjem. Vi får debattene servert side om side med kaffe og kakefat der i godstolen. Dette – og en generell latskap i befolkningen – må nok ta en del av skylden for at bevegelsens Røde Buss-turneer opphørte. Men så dukket de opp igjen i 70-åra da en gjeng iherdige AUF-ere satte det hele i gang igjen. Et blaff som varte til et stykke inn i 80-åra. I dag finnes vel røde busser bare som et innslag i vanlig ordinær rutetrafikk.

Men Tryggve, altså. Ikke bare en syngende agitator. Han fikk også flere viktige verv i bevegelsen. Alt fra teaterleder i Oslo AUF, sekretær i AUF, organisasjonssekretær i AUF, reisesekretær i Arbeiderpartiet, samt teatersekretær i AOF. Og videre sekretær i Asker og Bærum arbeiderparti, formann i Oslo arbeidersamfunn, fylkessekretær i Akershus arbeiderparti og endelig – lærer ved LO-skolen på Sørmarka. Og hele tiden reisende i arbeidersanger. Finnes vel ikke den minste avkrok i dette langstrakte landet vårt han ikke har besøkt. Ymse forsamlingshus og små stuer, kongresshaller og faneprydete auditorier. Den mannen dukket opp hvorsomhelst arbeidsfolk og fagorganiserte samlet seg i de dager. Med sin røde gitar og sin fyldige røst ledet han forsamlingen i unison fremførelse av Når sleggene synger, De unge slekter, Hvem skaffer gull i dagen, Ung flagsang, - you name it. Samholdssangen og Frihetens forpost.

Og det er nettopp Frihetens forpost jeg hører bak reol 57 innerst i magasinet denne sene nattetimen på bunnen av Folkets Hus. Han står lenet mot en arkivboks merket Arne Paasche Aasen og terper på en overgang som ender i A-moll. Ser bort på meg og sier: «Du vet, Arne Paasche Aasen hadde opprinnelig refrenget gående slik: Norge, Norge – det er frihetens forpost i nord. Så fikk Martin Tranmæl høre dette og utbasunerte prompte: Nei – ikke Norge, Norge, men Kamerater!!! Kamerater, kamerater – det er frihetens forpost i nord. Ja – så ble det til det, vet du. Martins ord var lov. Både da og nå. Ikke tale om noe annet. Ja – og så en ting til: Arne Paasche Aasen skrev aldri «Min røde gitar» til meg, som mange tror, nei – den ble skrevet til en melodi av Kurt Foss og Reidar Bøe. Det var jeg som i ettertid tenkte at den kan jeg bruke som «kjenningsmelodi». Og så skaffet jeg meg en ekte rød gitar.»

Altså – dette fikk jeg med meg før jeg tok heisen opp fra magasinet, gjorde unna mitt morgenstell, og forsvant ut i byen som nå var i ferd med å riste av seg en natt. Og ennå mens jeg krysset Youngstorget kunne tonene fra en rød gitar så vidt anes der bak. Mildt som et sommerregn –



Tekst: Trond Henriksen

Litteratur:

Arkiver hos Arbark: