Samenes nasjonaldag
6. februar er samenes nasjonaldag. Dagen er felles for alle samer i Norge, Sverige, Finland og Russland. Den ble innstiftet gjennom et vedtak på den 15. nordiske samekonferansen i Helsingfors sommeren 1992 og ble første gang markert i 1993. Datoen for samenes nasjonaldag er valgt til minne om det første samiske landsmøtet, som ble arrangert i Trondheim i dagene 6.–9. februar 1917. Møtet var et viktig uttrykk for en samisk politisk mobilisering og kulturkamp som vokste fram tidlig på 1900-tallet.
Årene fra rundt 1900 fram til det samiske landsmøtet vinteren 1917 har blitt betegnet som en pionertid for den organiserte samebevegelsen. Bakgrunnen for det som foregikk i denne perioden ligger i den langvarige fornorskningspolitikken som myndighetene iverksatte i de nord- og sørsamiske områdene. En aktiv fornorskingspolitikk hadde pågått siden midten av 1800-tallet og var spesielt tydelig i skolepolitikken.
Foto: Ellisif Wessel / Arbark
Ved inngangen til 1900-tallet ble fornorskningspolitikken forsterket og utvidet til å omfatte flere samfunnsområder. Etter en lovendring ble det for eksempel stilt krav om norskkunnskaper for den som ville kjøpe jord i Finnmark. En ordning med fri rettstolk for personer som ikke behersket norsk ble avviklet. Det ble bygd internatskoler for samiske barn, og kravene om utelukkende å bruke norsk i skolenes undervisning ble innskjerpet. Disse og andre ordninger bidro til å gjøre det vanskeligere for den samiske befolkningen å opprettholde språk, kultur og tradisjonelt levesett.
Isak Saba, fotografert i 1915.
Foto: Ukjent/ Arbark
Den intensiverte fornorskningspolitikken ble imidlertid møtt med motstand, og dette kom blant annet til uttrykk gjennom nyetablerte samiske aviser. I Finnmark var avisen Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren) viktig. Den ble fra 1904 utgitt av den samiske læreren Anders Larsen, som bodde i Kvalsund i Vest-Finnmark.
Som redaktør var Larsen opptatt av å fremme samisk språk og kultur, og han benyttet avisen til å rette skarp kritikk mot fornorskningspolitikken generelt og mot skolepolitikken som ble påtvunget den samiske befolkningen spesielt. Larsen arbeidet også for å få valgt inn en samisk stortingsrepresentant, og gjennom sin avis lanserte han Isak Saba fra Nesseby som kandidat. Etter å ha gått i allianse med sosialister i Øst-Finnmark stilte Isak Saba til valg for Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 1906. Han ble innvalgt på Stortinget i 1906 og gjenvalgt i 1909.
Den samepolitiske mobiliseringen som pågikk i Finnmark i disse årene førte ikke til noen varig organisatorisk oppbygging, og da avisen Sagai Muittalægje gikk inn i 1911 og Saba dessuten tapte ved stortingsvalget i 1912, gikk det tilbake med den organiserte politiske aktiviteten blant samene i Finnmark.
Utviklingen tok en annen retning i de sørsamiske områdene. I årene mellom 1906 og 1913 ble det avholdt en rekke samepolitiske møter i Trøndelag og de sørlige delene av Nordland, og på mange av disse ble behovene for samiske organisasjoner diskutert. I 1907 ble Brurskankens samiske lag (oppkalt etter fjellet Brurskanken i Vefsn kommune) stiftet i Mosjøen, og i årene som fulgte ble det etablert sameforeninger både for Nordre og Søndre Trondhjems Amt og for Helgeland. En person som på denne tiden trådte tydelig fram som organisator og inspirator i de sørsamiske områdene var reindriftssamen og jordmora Elsa Laula Renberg (1877-1931).
Elsa Laula, som hun opprinnelig het, hadde i 1904 gitt ut boken «Inför Lif eller död», der hun beskrev kolonisering i form av nybygging i samiske områder som en trussel mot samenes eksistens som eget folk og oppfordret til samisk organisering. Hun stilte seg også i spissen for etableringen av det som var tenkt som en sentralorganisasjon for samene i Sverige – Lapparnes Centralförbund. Organisasjonen eksisterte bare fra 1904 til 1905 men ga både ut avis og holdt kurs i foreningsdrift.
Med sin erfaring som samisk organisasjonsbygger i Sverige, var Elsa Laula i 1907 blitt invitert til Norge for å være foredragsholder ved stiftelsen av Brurskankens samiske lag. Her møtte hun Thomas Pedersen Toven, som hun etter kort tid giftet hun seg med. Ekteparet tok etternavnet Renberg og etablerte seg som reineiere på Helgeland.
I 1910 spilte Elsa Laula Renberg en sentral rolle ved etableringen av Brurskanken lappekvindeforening, som blant annet arbeidet for å opprette en skole for samiske barn i Nordland. Og nettopp denne kvinneforeningen skulle etter hvert initiere det første samiske landsmøtet arrangert på den datoen som mange år senere skulle bli samenes nasjonaldag.
Brurskanken lappekvindeforening annonserte i 1916 at de hadde til hensikt å arrangere et samisk landsmøte i Trondheim. De valgte en arbeidskomité bestående av Renberg, de to samekvinnene Elen Olsen Toven og Anna Renfjeld og redaksjonssekretæren Ellen Lie i Trondheimsavisen Dagsposten. Med Lie som medlem sikret komiteen seg god forhåndsomtale av møtet både i Dagsposten og i andre aviser.
Foto: Ukjent, Helgeland Museum
Landsmøtet åpnet den 6. februar 1917 og samlet 150 deltakere i Metodistkirken i Trondheim. 40 av disse var kvinner. 20 deltakere var kommet fra Sverige. Av økonomiske grunner var det bare tre som hadde kunnet ta den lange turen fra de nordsamiske områdene. Historiens første samiske landsmøte gikk over fire dager. To av dagene gikk med til å behandle reindriftsspørsmål, og de siste dagene ble benyttet til å diskutere lappeloven, skolesituasjonen og organisasjonsspørsmålet. Til å innlede om organisasjonsoppbygging var Martin Tranmæl invitert. Tranmæl var på den tiden den ledende kraften i den radikale delen av den norske arbeiderbevegelsen, og han var redaktør av Trondheimsavisen Ny Tid.
Avisen Nidaros skrev i februar 1917 at det første samiske landsmøtet var blitt avsluttet med en fest med taler og gaveoverrekkelser, og at det der «blev vedtat at alle lapperne herefter skal kalde sig samer». På et nytt landsmøte – i 1921 – ble dette formulert tydeligere og vedtatt i en egen resolusjon, der det het: «Det samiske landsmøte beslutter at opta samernes eget gamle navn (...) og herefter bare benytte dette.» Resolusjonen oppfordret samtidig landets myndigheter til å bidra til at betegnelsen same så snart som mulig ble innført i lovtekster og i offisielt språk.
I årene etter 1917 ble det gjort forsøk på å arrangere flere samelandsmøter, men møtet i 1921 skulle komme til å bli det siste. Mot slutten av 1900-tallet begynte imidlertid samiske aktivister å trekke fram igjen organiseringsforsøkene og det første samelandsmøtet i 1917, som ifølge tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga kom til å utgjøre «frøene og røttene» som senere førte til en oppblomstring av samisk kultur og aktivitet. Også Elsa Laula Renbergs innsats og betydning ble nå trukket fram igjen. I 1992 ble 6. februar valgt som dato for samenes nasjonaldag, og i 2019 ble en statue av Elsa Laula Renberg avduket i Mosjøen.
Tekst: Tor Are Johansen.
Kilder:
Astri Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin (red.): Samenes historie fra 1751 til 2010, Oslo 2021.
Siri Broch Johansen: Elsa Laula Renberg. Historien om samefolkets store Minerva, Karasjok 2015.
Peder Borgen: Samenes første landsmøte 6.–9. februar 1917. Grunnlaget for samefolkets dag 6. februar. Historisk oversikt. Dokumentasjon. Kommentar, Tapir/Trondheim 1997.
Mikkel Berg-Nordlie: Elsa Laula Renberg i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. januar 2022 fra https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
Norgeshistorie.no, Ketil Zachariassen, «Samane si politiske organisering på 1900-talet». Hentet 11. januar 2022 fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1655-samenes-politiske-organisering-pa-1900-talet.html