1956 – Sovjetunionens kanoner i Ungarn og etterdønninger i Norge

Introduksjon - etter Stalin

Etter Stalins død i 1953 kom det en oppmykningsperiode (tøværsperioden) også i Sovjetunionens satellittstater. I Ungarn fikk Imre Nagy bli statsminister i juli 1953. Han var opptatt av en ny økonomisk politikk, en som i større grad gikk inn for heving av levestandarden gjennom senking av først og fremst matvarepriser, men også at produksjonen av basisvarer skulle opp. Han lovte attpåtil et oppgjør med Stalins terror, som også hadde satt sine spor i Ungarn. Det var satsingen på tungindustri som skulle nedprioriteres.

Kuppet – Sovjetunionen slår til

Men ikke alle krefter i kommunistpartiet ble fornøyde med å høre hva Nagy lovte. Partilederen Rákosi og hans tilhengere fikk makt nok til å kaste statsministeren i april 1955. Dette til tross for Nagys støtte blant studenter, folk flest og intellektuelle.

Kommunistpartiets ledelse i Ungarn igangsatte med denne hendelsen det som skulle lede til oppstanden i oktober-desember 1956. 23. oktober 1956 brakte det løs; folkelige protester ble møtt med hard motstand fra sikkerhetspolitiet og sovjetiske styrker. Folket hadde sine molotov-cocktails, men hadde også støtte fra ungarske soldater som var med folket. De protesterende fikk gjennomslag for en mildere politisk linje og innsettelse av Nagy som statsminister igjen.

Nagy kom med en rekke deklarasjoner over radio: Regjeringen skulle ikke kun bestå av medlemmer av kommunistpartiet. I tillegg skulle det bli en ny politisk retning, det hemmelige politiet skulle nedlegges, alle partier skulle bli lovlige og opprørerne skulle få amnesti. Det store øyeblikket kom da han sa at Sovjetunionen skulle trekke seg ut av Ungarn. I tillegg skulle det bli forhandlinger som tok sikte på å trekke Ungarn av Warszawapakten.

Sovjetunionen var derimot bare medgjørlig for å kjøpe seg tid. 4. november 1956 gikk de til kraftig motangrep. Regjeringen til Nagy ble styrtet, og snart stod Nagy selv for retten. Rettssaken ble holdt hemmelig for folket. I 1958 ble han dømt skyldig i høyforræderi og henrettet.

Norge

I Norge ble det tatt avstand fra hele Sovjet-aksjonen. Regjeringens utenrikspolitikk fikk tilslutning i debatten i Stortinget i november 1956, her var det snakk om å ta full avstand fra Sovjetunionen og slutte seg opp mot NATO og FN. Både Ap og de borgerlige stod bak denne linjen. Det innlegget som skilte seg mest ut kom fra representant Løvlien fra kommunistpartiet. Han mente det var reaksjonære og fascistiske krefter som stod bak opprøret i Ungarn. Likevel, han beklaget Sovjetunionens inngripen i landet og den brutale framferden de hadde vist.

Det man kan lese fra arkivene, er at den norske regjering tok den internasjonale situasjonen svært alvorlig. I begynnelsen av november 1956 ble det bestemt å ha daglige krisemøter. Her skal det understrekes at både Ungarn og den pågående Suez-krisen (Israel, Frankrike og Storbritannias militære invasjon i Egypt for å ta kontroll over kanalen) gjorde den utenrikspolitiske situasjonen ekstra spent. Ett møtepunkt var kriseberedskap, blant annet måtte regjeringen være klar for forflytning på kort varsel. I FN stemte Norge for hovedforsamlingens Ungarn-resolusjon, som var en protest mot forholdene i landet og krav om gransking.

Norsk fagbevegelse hadde også sine reaksjoner. Oslo sykehusbetjenings forening signaliserte klar avsky mot Sovjetunionens oppførsel. Klubben ved Akers mekaniske verksted ga penger til et solidaritetsfond som skulle brukes til å hjelpe ungarerne. Norske fagforeningsdelegasjoner som var i Sovjetunionen på besøk ble kalt hjem til Norge.

Kommunistregimet og Norge

Før kuppet var Budapest opptatt av ikke å pleie for nære relasjoner med det norske kommunistpartiet (NKP) eller Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Sistnevnte var en vennskapsforening som jobbet med å styrke bånd mellom Norge og østblokklandene. Sambandet hadde et eget underbruk som jobbet direkte med Ungarn; Foreningen for kulturelt samkvem med Ungarn (FKSU). Sambandet med sitt underbruk var kanskje ikke den mest direkte politiske organisasjonen (den var ikke et politisk parti), men virksomheten var kommunistkontrollert. Både NKP og vennskapsforeningen kunne vel tenkes i utgangspunktet å være relativt positivt innstilt til regimet i Budapest. Men ungarske myndigheter var overbevist om at for nær kontakt med disse to organisasjonene kunne skade relasjonene med mer toneavgivende kretser i Norge.

Da oktober og november 1956 kom med sine begivenheter, var det mildt sagt begrenset kontakt mellom ungarsk diplomati og politiske maktsentre i Norge. Pressedekningen og opinionen var negativ. Den ungarske sendemannen i Oslo kom med klar beskjed i 1957: Det nye sovjetiskstøttede regimets maktovertakelse ble sammenliknet med tyskernes okkupasjon av Norge under 2. verdenskrig. Regimet i Budapest prøvde å protestere overfor Utenriksdepartementet når det kom til den negative pressedekningen, men møtte døve ører. Myndighetene i Norge ville ikke blande seg inn i pressens virke.

Det ungarske kommunistpartiet så dermed med fornyet interesse på NKP og vennskapsforeningen. Selve revolusjonen kom overraskende på FKSU. Organisasjonen lå lenge brakk etter revolusjonen og Sovjetunionens innmarsj. En rapport som kommenterer en reise fra oktober 1956 viser at FKSU var klar for mindre virksomhet: «Og så reiste jeg hjem den 23. oktober fra Budapest, og da jeg kom hjem den 25. var det bare å legge alt på hyllen foreløpig». Det var et poeng å ikke gå alt for mye inn på kuppet og heller være avventende, vente til ting roet seg. Først i desember 1957 kom arbeidet i gang igjen etter at den ungarske chargé d’affaires tok kontakt. Det ble avholdt flere kulturelle arrangementer. Likevel, nytten fra ungarsk side ble betraktet som begrenset. På sikt så det ut som om Sosialistisk Folkeparti (SF) fikk økende kontroll i Sambandet, noe som bekymret ledelsen i Budapest. SF var et parti som nok kunne tenkes å være mindre positivt innstilt til østblokkens ulike regimer enn norske kommunister. Sambandets bånd til Kina og Albania var også en bekymringsgrunn, gitt bruddet mellom Moskva og Beijing.

Flyktningestrømmen

Mens urolighetene i Ungarn pågikk, og det ungarske regimet prøvde seg på mislykket påvirkning i Norge, rømte ungarere fra landet og inn i Østerrike. Den norske politikken var å hjelpe flyktningene der de var. Det ble blant annet pekt på at flyktningene ikke ønsket å bo i andre land, men ville nok snarere bo i Ungarn straks det lot seg gjøre. Så bidraget fra Norge var hjelp til flyktningeleirene via Røde Kors og Flyktningrådet.

Politikken endret seg. Østerrike kunne ikke håndtere presset alene, og andre europeiske stater, som Sverige og Danmark, åpnet opp for å ta imot ungarske flyktninger. Nabolandene presset på Norge, og Norge ga etter. I perioden 1956-1958 kom det 1500 ungarere til Norge. Her var det i tillegg en utvelgelsesprosess, et norsk uttaksstyre valgte bevisst faglærte arbeidere som fikk lov å komme til Norge. De utvalgte kvinnene hadde tidligere jobbet hovedsakelig innen tekstil, mennene innen jern- og metallindustrien. Noen flyktninger ble også hentet av Kristelig forening for unge kvinner (KFUK), 170 ungdommer/studenter.

I Norge ble det organisert pengeinnsamlinger for flyktningene. De ankomne ungarerne fikk hjelp til å komme i gang med studier eller arbeid. Det ble meldinger på ungarsk i norsk radio, og det ble også utgitt en ungarsk avis.

Sluttspillet

Ungarn og Norge levde på hver sin side av jernteppet under den kalde krigen, i skyggen av stormaktene var begge land deler av hver sin respektive militærallianse. Båndene mellom de to landene kunne aldri bli veldig sterke så lenge jernteppet eksisterte. 1956 var derimot et bunnpunkt takket være Sovjetunionens brutale framferd (med ungarske Kreml-lojale kommunister som villige tjenere). Norske politikere og fagbevegelse var klare i sin fordømmelse, og den ungarske diplomatiske kanalen inn mot det norske samfunnet var i en tid hovedsakelig redusert til organisasjoner som ikke hadde særlig stor påvirkningskraft på den norske opinionen. Det var lite å hente for ungarske makthavere og diplomater i Norge. Etter hvert ble det noe mer normalt, men fortsatt, begge land tilhørte hver sin stormaktsblokk. 1956 satte også et varig preg på Norge i kraft av flyktningene som kom. De var kanskje ikke spesielt mange, men de slo seg ned i landet, og adgang til å få norsk statsborgerskap var der etter sju års opphold. Bare 300 ungarere valgte å returnere i årene 1956-1960.

Arkivene

Arbark har flere arkiver som berører øst/vest og utenrikspolitikk. Se blant annet arkivet etter Sambandet Norge-Folkedemokratiene (senere Internasjonalt kultursamband), de spesifikke nasjonale vennskapsforeningene som lå under sambandet, for eksempel Norsk-sovjetrussisk samband. Det er også verdt å fremheve både partiarkiver, stortingsgruppearkiver og personarkiver etter prominente ledere på venstresiden når det kommer til mer utenrikspolitisk stoff.

Tekst: Martin Ellingsrud.

Arkiver

Arkiver på Arkivportalen:

ARK-2188 Foreningen for kulturelt samkvem med Ungarn
https://www.arkivportalen.no/entity/87a7aa1c-6a3f-493e-8e1a-67313f49ec1c?ins=AAB

ARK-1104 Gerhardsen, Einar
https://www.arkivportalen.no/entity/7b6b930f-6142-4f67-9b9d-ff8fa9e44abd?ins=AAB

Litteratur

Arbeiderbladet, 10.11.1956
https://www.nb.no/items/d153de779f11f7399d5a543cc6ad541d?page=0

Midttun, A. K. Bona fide – i god tro. Ungarske politiske initativ og vurderinger i forholdet til Norge 1945-1965. Hovedoppgave i historie, UiO, 1997. [Arbarks bibliotekssamling].

Sarfi, E. Imre Nagy. Store norske leksikon, 2025 https://snl.no/Imre_Nagy (2008)

Ukjent forfatter. Flyktningene fra Ungarn på 1950-tallet. Lokalhistoriewiki.
https://lokalhistoriewiki.no/Flyktningene_fra_Ungarn_p%C3%A5_1950-tallet (1995)