Røde viner og røde faner – Vinmonopolet 100 år!



Vinmonopolet er hundre år i år. 30. november 1922 ble aksjeselskapet Vinmonopolet dannet. Arbark gratulerer Vinmonopolet og dets arbeidere. Vi på Arbark vil gjerne markere dette, men vi velger (naturlig nok) å fokusere på arbeiderne og deres kamper. I denne artikkelen får du innsyn i Vinmonopolets arbeiderhistorie, ikke minst streikene som var på slutten av 1970-tallet og 1980-tallet. God lesing!


Hvepsen
Hvepsen nr. 45, 1919. Tegnet av Julius Forsaa.
Foto: Arbark


Under første verdenskrig hadde det blitt innført forbud mot brennevin og sterkvin, og avholdsbevegelsen stod sterkt i Norge. En folkeavstemning i 1919 viste at 61,6 prosent av de som stemte faktisk ville fortsette med forbud.

Handelsavtaler med vinlandene Spania, Portugal og Frankrike kom på plass igjen etter at eksisterende handelsavtaler ble sagt opp under første verdenskrig. Norge var interessert i å selge for eksempel klippfisk, mens vinlandene ville selge vin. Resultatet i Norge ble altså Vinmonopolet.

Arbeiderne i Vinmonopolet fikk tidlig sine foreninger. I 1925 ble arbeiderforeninger i Oslo og Trondheim dannet, i 1928 i Bergen. Lenge hadde det vært en viss motvilje mot LO (eller Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) som det het den gangen) blant arbeiderne i vin- og brennevinbransjen i og med at LO lenge stod for forbudslinjen. Med opprettelsen av Vinmonopolet ble salget regulert og kom inn i en akseptabel form. Foreningene ble med i Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), som ble opprettet i 1923 og var tilsluttet AFL.


Fane
Fane 2
Fane 3

Faner fra Arbarks rikholdige fanesamling.
Foto: Arbark

Funksjonærene, kontor- og butikkmedarbeiderne, dannet også sine foreninger. I Oslo ble det stiftet en forening som stod utenfor AFL allerede i 1924, en såkalt «gul» forening (altså, utenfor den organiserte arbeiderbevegelsen og ansett som mer arbeidsgivervennlig). I 1931 ble det derimot opprettet en forening i Oslo som var tilsluttet Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund (NHKF), senere Handel og Kontor (HK). Dette forbundet, og dermed foreningen, var tilsluttet AFL/LO. Bergen og Trondheim stiftet sine NHKF-foreninger i 1935.

«De harde trettiåra» begynte med streik i Vinmonopolet i 1930. Både arbeiderforeningene i Bergen, Trondheim og Hamar, der rektifikasjonsanlegget var i ferd med å bli bygd, stemte egentlig for meklingsforslaget som ble lagt frem, men den mer radikale Oslo-foreningen stemte imot. Den hadde også overvekten av stemmene, så da ble det streik. Sluttstreken for den kom først da et mer vennligsinnet styre kom inn og ga arbeiderne et resultat de sa seg fornøyd med. I 1933 kom det igjen til streik. Teknisk rasjonalisering førte til at mange av arbeiderne ble sett på som overflødige. Hasle-produksjonsanlegget, en slags «kronjuvel», skulle tas i bruk. Arbeiderne ville ikke at mange skulle miste jobben, så de krevde redusert arbeidstid for å dele på arbeidet og få noe mer ferie.


Tapperiet på Hasle, 30-tallet.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark


Og ikke minst, de ville ha full lønnskompensasjon. Arbeidsgiversiden var ikke villig til det, så det gikk til mekling. Det første forslaget ble nedstemt, da først og fremst på grunn av Oslo-foreningenes stemmeovervekt. Så det ble streik, men etter en tid ble et senere meklingsresultat godtatt. Arbeiderne godtok ingen endringer i arbeidstid, lønn og ferie, mens Vinmonopolet gikk med på at ingen ekstraordinære oppsigelser skulle skje de neste ti månedene. To avgjørende faktorer var at ledelsen var villig til å erstatte arbeidere hvis det ikke ble noe godtatt meklingsresultat, og Venstre-regjeringen fikk press fra Høyre for å gripe inn i streiken, som ville resultert i tvungen lønnsnemnd.

Rett etter streiken fikk Venstre-regjeringen nedfelt streikeforbud ved Vinmonopolet gjennom lov. Inntektene som kom fra Vinmonopolets virksomhet og inn i statskassa måtte ikke rammes, het det. Forhandlingstvister kunne heller løses gjennom voldgift. Dette forbudet varte helt til 1949. «Kneblingslov» og «klasselov» ble den kalt i arbeiderkretser, og Arbeiderpartiet stemte naturligvis imot. Etter at Arbeiderpartiet kom til makten i 1935, blandet det seg mer direkte inn i forhandlingene i Vinmonopolet, noe som i og for seg kan ses som en slags kompensasjon for streikeforbudet.


Rasjoneringskort for brennevin og vin fra 1944.
Foto: Harriet M. Olsen / Sør-Troms Museum


Under andre verdenskrig ble både AFL og Vinmonopolet administrert av NS. Vinmonopolet, selv om det ikke solgte nødvendighetsvarer, skulle fortsatt holdes åpent. Inntektene til statskassen var for viktige. Rasjonering var stikkordet, i krig er det knapphet. Tyskerne kunne også finne på å stenge utsalgssteder som en kollektiv avstraffelse. Hvis noen personer hadde angrepet okkupasjonsmakten, kunne det lokale utsalget bli midlertidig stengt.


butikk
Lange køer på Vinmonopolets utsalg i Storgata i 1951.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark


På 1960- og 1970-tallet så man forsøk på mer samarbeid mellom ledelse og arbeidstakere. Samarbeidsutvalg i Vinmonopolet ble innført i 1962, men arbeiderforeningen trakk seg i 1979. Unge radikalere med planer om revitalisering av foreningslivet og mer arbeiderkamp hadde kommet i posisjon i foreningen.

1970-tallet var preget av interesse for arbeidsmiljø generelt, og arbeidsmiljøloven kom i 1977. Man skulle legge til rette for et godt helsemessig arbeidsmiljø i bred forstand. Vinmonopolet var nok ikke helt der. Ansattes representanter i styret (tre til sammen) kom inn i 1979, men Vinmonopolet hadde få fagarbeidere og stor turnover (som igjen ledet til et løst arbeiderkollektiv). Det var kapasitetsproblemer og gammelt utstyr. Utbygging og modernisering stod på agendaen, og arbeidernes eget miljø kom i bakre rekke. I et referat fra 1974 kan vi lese om klager på støy, kulde, trivsel, turnover og monotont arbeid. Det var også en viss overvåking, det var et for stort svinn av flasker, og mistanken fra ledelsens side rettet seg mest mot tapperiet. I tillegg kom unge arbeidere som var mer uformelle av seg i omgangstonen enn tradisjonen var ved Vinmonopolet. Slik sett var det ikke rart at en ny streikeperiode kom.


streik
Streik i 1978.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark


Den første streiken etter at streikeforbudet ble opphevet i 1949, begynte 19. september 1978 og varte til og med 18. november. Den omfattet ikke butikkarbeidere, siden de hadde egen avtale. Det var produksjons- og lagerarbeiderne som streiket. Butikkene holdt åpne så lenge de hadde varer. En del skjenkesteder gikk tomme for vin og brennevin, og det var også en reduksjon av utvalget. Betalt spisepause og bedre lønn var kravene. Akkurat her fikk nok de ansatte en seier, spisepause ble inkludert i arbeidstida, men lønnsøkningen ble reelt sett på linje med hovedoppgjøret mellom LO og NAF (senere NHO).

Frontene mellom ledelsen og arbeidstakere hardnet etter denne streiken. Flere av arbeiderne hadde vist seg mer kampvillige enn styret i arbeiderforeningen. Flere streiker kom, både i 1982 og 1986. I 1982 kom i alle fall til da etterkrigstidens lengste streik, en streik som varte i hundre dager. Oslo-arbeiderne ledet an gjennom sin massive størrelse, som ga mange stemmer. Arbeidere i Trondheim og Hamar motarbeidet Oslo-foreningen ved at de gjennom avisartikler og løpesedler ga offentlig misnøye for en streik de mente de var med i mot sin vilje. Trondheim ville heller ikke sende streikestøtte til Oslo.

I 1986 begynte en ny konflikt. En sentral aktør her ble Håkon Høst, arbeidernes hovedtillitsvalgte. For ledelsen var han en radikal oppvigler, for arbeiderne en bauta. Formannen og Høst hadde en småkrangel om hvorfor en maskin ikke var i gang (grunnen var en feil på kassepåfyllingen). Hendelsen ble rapportert til ledelsen, men Høst orienterte også forbundet (NNN) om saken. Høst på den ene siden og tapperisjefen og kolonneformannen på den andre kom i en ny krangel, og Høst ble sendt for å arbeide på lageret. Dette var en degradering av Høst. Høst ble også etter hvert avskjediget av ledelsen, men da gikk arbeiderne ved Hasle-anlegget til streik. Kravet var at avskjedigelsen skulle trekkes tilbake.


streik2
Håkon Høst i forgrunnen, november 1986.
Foto: Arne Ove Bergo / Arbeiderbladet / Arbark


Mens streiken pågikk, rullet saken i Arbeidsretten. Vinmonopolets ledelse fikk medhold, og streiken ble avblåst. Høst ble en kort periode ansatt som leder av arbeiderforeninga på Hasle, selv om han var sparket fra selve arbeidsplassen. Ledelsen og arbeiderne kom til slutt frem til en avtale om når Høst kunne være der, selv om ledelsen var motvillig. Høst gikk til privat søksmål for å få arbeidet tilbake. Det tapte han. Saken satte punktum for hans karriere som polarbeider.




Forsiden av streikebladet "Motpol".
Last ned pdf med flere forsider her.
Foto: Arbark
Her kan det også nevnes at Vinmonopolets forening, som på andre steder, hadde blitt infiltrert av AKP-ml. Men AKPs innflytelse skal ikke overdrives, spesielt ikke på 1980-tallet. Det var en brei misnøye mot Vinmonopolets ledelse blant annet pga. autoritære ledelesestrekk og for dårlig lønnsutvikling. Det var ikke bare AKPs medlemmer som var misfornøyde.

En ny ledelse kom inn på slutten av 1980-tallet. Den nye direktøren skværet opp med Høst, og nye kjøreregler ble laget. Samtidig ville styreformannen og direktøren gi arbeiderne noe annet å tenke på enn streik og konflikt. Omorganisering, tapperiprosjekt og arbeidsmiljøundersøkelser rullet og gikk.



På 1990-tallet kom EU på agendaen. Et monopol skurrer automatisk mot den frie flyten av varer, en av EUs fire friheter. EFTAs overvåkingsorgan ESA slo fast at import- og engrosmonopolet til Vinmonopolet var i strid med EØS-avtalen. Fra og med 1996 ble det tillatt med private importører og grossister. Samtidig ble Arcus dannet. Selskapet overtok all grossist- og importvirksomhet etter Vinmonopolet. Samtidig fikk det enerett på brennevinsproduksjon og tapping av flasker. Selve Vinmonopolets butikkordning fikk bestå, også Finland og Sverige hadde (og har) en slik ordning. Et hovedpoeng her er at butikkene skulle holde seg til alkoholgrensen 4,75 % og Vinmonopolet fikk rett på salg av alt over. Unntaket fra EU-retten ble først og fremst begrunnet i folkehelse. Vinmonopolets butikker kan også i stor grad lære opp sine ansatte i vin og øl med mer, som igjen kan føre til kunder som er svært fornøyd med servicen. Hvis matbutikkene skulle ta over, kan servicespørsmålet dukke opp.

Av helt fersk dato må covid nevnes. I løpet av pandemiårene var mye stengt, men Vinmonopolet holdt åpent. En kan slik sett si at 100-åringen har en spesiell plass i Norge. Det er likevel for tidlig å komme med en slags historisk tolkning av pandemien og Vinmonopolets rolle i den. Her slås det kun fast at 100-åringen skal gratuleres med dagen!




Tekst: Martin Ellingsrud.


---


Kilder:


Pål Ivar Stenbros arkiv. Oversikt over arkivet her: ARK-3349 Pål Ivar Stenbro

Vinmonopolets arbeiderforening, 60 år for bedre kår, 1925 – 1985

Vinmonopolet, Wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Vinmonopolet


Digitalt tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket:

Olav Hamraan og Christine Myrvang: Fiin gammel: Vinmonopolet 75 år, (Tano Aschehoug, 1998)

Øystein Horvevrak og Sturla Nordland (red.): Da Vinmonopolet stengte, (Universitetsforlaget, 1983)
















Publisert 23.11.2022