Einar Gerhardsens paraply

Placeholder image

Inn kommer mannen med alle plastposene. Skjegget står som et hvitmalt bukkeritt ut fra hake og kinn og håret mangler fullstendig retning. Han har syklet gjennom byen med åpen jakke og flagrende bukseben og nå står han her og vil gjerne få overrekke oss en gave. Han setter posene fra seg på skranken og ser på deg med sine milde øyne som samtidig gjør blikket skarpt og litt rovdyraktig. Som om han spør: «Hvem er du? Har du gjort din plikt i dag?» Og i dag er det jeg som vikarierer bak skranken. Våre vakre ansikter utad er på seminar. Og inn kommer mannen med alle plastposene …

Og plastposene lever sitt eget liv i arkivet. Nede i magasinene kan det til tider minne om et forurenset hav. Men her er ingen hval som risikerer sin smertefulle død. I stedet kan disse plastposene gjemme på de mest dyrebare skatter. Hvis vi er heldige. Som regel er vi ikke heldige. Som regel inneholder plastposene bare skrot. Kvitteringer, karamellpapir og brosjyrer om skiveprolaps. For eksempel. En og annen konvolutt med uleselig skrift og oppflisete, utrevne avisartikler om alt og ingenting. Helst ingenting. Men som sagt: En og annen godbit kan forekomme.

Arkivaren er en mild og konfliktsky kropp som helst sitter bøyd over bokens blad og børster støvet vekk fra gamle protokoller sirlig ordnet i vinkelrette bunker. Eneste lyd som høres er tørre kremt og knirk fra et usmurt hengsel. Lykkelig er han hver gang han finner et dokument å putte på sin rette plass i en allerede opprettet serie. Motsatt kan han risikere hjertestans om det dukker opp ting som helt klart ikke hører hjemme i et arkiv. Eller? Og hva hører helt klart ikke hjemme i et arkiv? Nei, bildet er heldigvis litt mer avansert. Arkivaren kan faktisk på en uhøytidelig og entusiastisk måte også finne ren glede i å oppdage rariteter blant sine papirer. Det å finne gull blant gråstein vet også arkivaren å bejuble. Det er nesten så det gjør arbeidsdagen rent ut interessant.

Så derfor skal man ikke kimse av mannen med alle plastposene. Kan hende han bringer med seg uerstattelige minner om levd liv og glitrende gjerninger i en hverdag som sakte er i ferd med å forsvinne ut av vår felles hukommelse. Kan hende han bærer inn til oss visdom vi ellers aldri ville nådd frem til. Og så krydrer det et ellers «kjedelig» saksarkiv om det også inneholder gjenstander vi normalt ikke regner som bevaringsverdige i arkivsammenheng.. Det er morsomt å kunne vise frem blant et ellers dokumentrikt arkiv, Trygve Brattelis noe medtatte hatt og Einar Gerhardsens paraply når vitehungrige studenter er på omvisning i våre lokaler.

Så får vi heller tåle noen tonn med avglanset julepapir. Det er uansett for lite fyrstikker i arkivene. Vil noen hevde.

Trond Henriksen











© 2019 http://www.arbark.no