Kvinnedagen 8. mars

Fra stemmerettskamp til fredssak

En internasjonal sosialistisk kvinnekonferanse i København vedtok i 1910 å innstifte en årlig kampdag for kvinner. Målet var klart: stemmerett for kvinner skulle styrke kampen for sosialismen.

Martha Tynæs, udatert.
Foto: T. Forbech / Arbark

Internasjonalt ble kvinnedagen markert fra 1911, men selv om Arbeiderpartiets kvinneforbund hadde vært representert på den konferansen som innstiftet dagen, skulle det fortsatt gå noen år før den også ble markert i Norge.

Martha Tynæs var en av stifterne av Arbeiderpartiets kvindeforbund i 1901, der hun satt som leder fra 1904-05 og fra 1906-1920. I 17 år var hun den eneste kvinnen i Arbeiderpartiets sentralstyre, og hun ble valgt inn som en av landets første kvinnelige kommunestyrerepresentanter i Oslo i 1901. Hun var også den første kvinnen som stilte som stortingskandidat i 1909, men hun ble ikke valgt inn. Hun fikk allikevel stor betydning for kvinnedagens historie i Norge.

Da kvinnedagen i 1915 ble viet fredssaken og protest mot verdenskrigen, tok Kvindeforbundet – med nettopp Martha Tynæs i spissen - initiativ til et storstilt fredsmøte i Folkets Hus i Kristiania. Møtet samlet rundt tusen deltakere, og blant foredragsholderne var den russiske sosialisten og kvinnesaksforkjemperen Alexandra Kollontaj, som var kommet til Norge i landflyktighet kort tid i forveien.

På samme måte arrangerte også NKPs kvinnesekretariat, støttet av det internasjonale kvinnesekretariatet i Den kommunistiske internasjonalen, konkurrerende agitasjonsuker. Gjennom massemøter og oppmøte utenfor fabrikkportene skulle partimedlemmene bruke kvinnedagen til å mobilisere kvinner til kamp for revolusjonen, som ifølge partiideologien var en forutsetning for kvinnenes frigjøring. Kvinneukene ble blant annet gjort kjent gjennom bladene Arbeiderkvinnen og Gnisten, som ble utgitt av henholdsvis Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti.
Fra 1929 sluttet Arbeiderpartiet å benytte 8. mars som utgangspunkt for agitasjon blant kvinner. Partiets agitasjonsvirksomhet – både overfor menn og kvinner – ble isteden konsentrert rundt en uke i oktober. På samme tid ble NKP svekket av et kraftig medlemsfrafall, og dette gikk også ut over partiets kvinnearbeid. Gnisten ble nedlagt i 1930, og kvinneukene rundt 8. mars tok slutt.

Kvinnenes demokratiske verdensforbund gjenopptok markeringen av kvinnedagen, og den norske seksjonen begynte fra slutten av 1940-årene å arrangere festmøter og i blant også mindre demonstrasjoner den 8. mars.

Helt fram mot 1970-årene var Norsk kvinneforbund og forbundets lokallag de eneste kvinneorganisasjonene som markerte 8. mars i Norge. At andre kvinneorganisasjoner unnlot å slutte opp om disse arrangementene, skyldtes blant annet at Kvinneforbundet ble betraktet som NKP-dominert og sovjetvennlig, og at organisasjonen – både nasjonalt og internasjonalt – ble stemplet som en ”kommunistisk dekkorganisasjon”

Rundt 1970 skulle mye av dette endre seg, og Norsk kvinneforbund deltok sammen med flere andre kvinneorganisasjoner i den revitaliseringen av kvinnedagen som kom i gang utover i 1970-årene.

Enheten holdt seg både i 1974 og i FNs internasjonale kvinneår i 1975, men deretter slo den sprekker. Mens Kvinnefronten – med nær tilknytning til AKP (m-l) – nå la størst vekt på den antikapitalistiske kampen og på kvinnefrigjøring gjennom et oppgjør med et økonomisk system som både menn og kvinner var underlagt, så var de øvrige kvinneorganisasjonene sterkere preget av tradisjonell feministisk tenkning.
Det førte til at det i 1976 var to 8. mars-tog i Oslo – ett arrangert av Kvinnefronten og ett arrangert av det såkalte Samarbeidsutvalget, som besto av Norsk kvinneforbund, Brød & Roser, Nyfeministene, Lesbisk bevegelse og Anarkistisk kvinnegruppe. Tilsvarende splittelser oppsto også i andre norske byer og vedvarte til begynnelsen av 1980-årene. Oppslutningen var likevel god om begge demonstrasjonene; gjennom 1970-årene kunne demonstrasjonene i Oslo samle fra 5 000 og opp mot 10 000 deltakere, mens antallet gikk noe ned utover i 1980-årene.