Hans Østerholt og vittighetsbladet Hvepsen

Historien om Hvepsen er nær knyttet til historien om Hans Østerholt. Da bladet ble lansert i 1905 sto norsk vittighetspresse egentlig foran en lavkonjunktur og varsel om en tradisjon på hell. Østerholt var av en annen oppfatning; Nå, mer enn noen gang, var tiden moden for satiriske stikk! De etablerte humorbladene som for eksempel Krydseren, Tyrihans og Vikingen var preget av 1800-tallets konservative tankegods og sparket oftere nedover enn oppover. Med sitt arbeiderklasse-perspektiv skulle Hvepsen bedrive frisk og klassebevisst muntrasjon. Og for all del sparke oppover!


Man kan lett få inntrykket at Hvepsen var et halvoffisielt talerør for hva man egentlig mente i Youngstorgets innerste gemakker. Det er både riktig og allikevel helt feil. For selv om bladets styre besto av sentrale personer fra så vel faglig som politisk hold, hadde Hans Østerholt sørget for å gi seg selv frie redaksjonelle tøyler. Som person var han nemlig et sjeldent intrikat puslespill av originale egenskaper og meninger. På den ene siden var han sosialdemokrat, personlig kristen og nærmest fanatisk totalavholdsmann - på den andre, individualist, forretningsmann, kaldblodig satiriker og administrator i sin egen humoristiske tenketank. Om Hvepsen, eller Dyret som han selv kalte det, i det hele tatt var talerør for noe eller noen, var nok bladet først og fremst et talerør for Østerholt selv.

Da han fylte 70 år, kom hans gode venn og nære medarbeider, forfatteren Johan Falkberget med disse ord:

«Hvepsen var én manns blad fra først til sist. Det gav uttrykk for ditt mot, din sannhetskjærlighet, din rettferdighetssans. Hvepsen var du – og du var Hvepsen. I den tiden hadde du en stor motstanderflokk også blant dine såkalte egne som du heller ikke skånet. Du refset venn og fiende over én kam, og du hadde dine meningers mot. Dertil kom en del misunnere som svært gjerne ville være like beske og satiriske som du. Men du gav ditt blad din klasses syn, talte din klasses språk, tolket dens kjensler og harme. Til å redigere et vittighetsblad er det ikke nok at en bare er en «vittig hund». Det skal politisk og kulturell kunnskap til, et våkent øye, begeistring og tro på det gode og en hellig fortørnelse over det vonde og samfundsnedbrytende».

NORSK SATIRE MED FRANSKE ANER

De første norske satirisk-politiske eksemplene av noen betydning, var Krydseren og Andhrimner, grunnlagt i henholdsvis 1849 og 1851. Særlig ble Andhrimner ansett som farlig og opposisjonell med sin åpne støtte til Thranitterbevegelsens idéer. Bladet ble utgitt under triumviratet Henrik Ibsen, Aasmund Olavson Vinje og den senere arkivar for Riksarkivet og sjef for Universitetsbiblioteket, Paul Botten-Hansens, ledelse.

Men historiens første moderne satiremagasin, franske La Caricature, ble introdusert i Paris i 1830 etter initiativ fra journalisten og litografen Charles Philipon. Den direkte foranledningen var det såkalte Julimonarkiet og utnevnelsen av den etter alt å dømme revolusjonært anlagte borgerkongen Ludvig Filip. Redaktør Philipon – og mange med han - støttet i utgangspunktet revolusjonen, som blant annet bidro til å grunnlovsfeste religionsfrihet, ytringsfrihet og fri presse. Men lykken ble kortvarig. Allerede den 4. desember 1830 gjeninnførte det franske underhuset sensur. Og da det viste seg at kongen bevilget seg selv en apanasje som var hele 37 ganger høyere enn hva Napoleon Bonaparte i sin tid fikk, avtok revolusjonsrusen. Betegnelsen «borger», som i utgangspunktet var ment som en honnør ble nå et skjellsord.

Philipon og det unge tegnertalentet Honoré Daumier i La Caricatures redaksjon opplevde situasjonen som ytterst komisk, og da Daumier karikerte kongens ansikt i form av en pære brøt helvetet løs og myndighetene innførte trykkeforbud. Sammen med bladets utgiver ble Philipon og Daumier stilt for retten og idømt høye bøter og saksomkostninger. På toppen av det hele måtte de sone relativt lange fengselsstraffer. Etter løslatelsen startet Philipon et ikke mindre kontroversielt blad under navnet Le Charivari (Bråkmakeren!). Under kong Ludvigs tid på tronen ble Le Charivari og Philipon stilt for retten ikke mindre enn 20 ganger.

Ute i Europa kastet først engelskmennene seg på satirebølgen. Direkte inspirert av Le Charivari ble bladet Punch lansert i 1841. I Tyskland kom Fliegende blätter og Simplicissimus i henholdsvis 1845 og 1896. I de to sistnevnte arbeidet de to norske tegnerne Ragnvald Blix (1882-1952) og Olaf Gulbransson (1873-1958).

ROLLE SOM REFSER OG KAMPMIDDEL

Men hva innebærer egentlig det omstridte begrepet satire? Er det egentlig noe sånt som alle liker – bare man ikke blir rammet av det selv? -Når er det bitende satire og når er det egentlig bare dårlig situasjonskomikk? Satire skal først og fremst stille vår logikk og våre vante begreper på hodet. For at vi skal se tydeligere må satiren nødvendigvis forenkle og overdrive. Satiren må også karikere og den skal svi. Og svir det ikke, er det neppe satire. Dørene til tåpelighetens ekkokammer må sparkes opp på vid gap – for det er tåpelighetene satiren vil til livs, enten de er av politisk, samfunnsmessig eller religiøs karakter.

Satiren har en berettiget og nødvendig rolle som refser – og i mange tilfeller også som kampmiddel. Da Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i 1984 rundet 75 år, valgte de å markere jubileet ved gi ut boken Bildet som våpen. Boken tok for seg arbeiderbevegelsens billedtradisjoner slik den gjennom årene er blitt fremstilt på faner, malerier, plakater, fotografier - og i satiriske karikaturtegninger. Siden 1984 har verden fått en annen kompleksitet. For selv om mange fortsatt bruker bildet som våpen, har bildet dessverre også blitt et selvmordsvåpen. Satire kan også resultere i 13 døde karikaturtegnere på gulvet i Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris en januardag i 2015.

ØSTERHOLT DEN INDIGNERTE IDESKAPER

Østerholt ble født i Telemark 1873. Etter grunnskolen tok han eksamen på Skiensfjordens skole til uddannelse af mekaniske arbeidere i 1892. Etter et mislykket forsøk på å skaffe seg en framtid som mekaniker i København, fikk han i 1894 stilling som montør på Kongsberg Våpenfabrikk. Men å arbeide for våpenindustrien fant Østerholt notorisk ukristelig. Og som den pasifisten han var, søkte han seg snart over i fredeligere felter hos Elektrisk Bureau i Kristiania.




Her blir han kollega med sin meningsfelle og venn gjennom et langt liv, Marius Ormestad (1874-1964). Ormestad skulle senere bli formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, medlem av sentralstyret i Arbeiderpartiet og ikke minst, initiativtager til opprettelsen av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Sammen med blant annet Ormestad stiftet Østerholt Instrumentmagernes og Elektrikernes Fagforening i 1897, der han ble sekretær og senere formann.

Et av hans aller første initiativ for foreningen var å samle inn penger til anskaffelse av en foreningsfane. Historien om denne fanen skal gi oss nok en bit i puslespillet Østerholt. Selv foreslo han et motiv med en «blusekledt og mandig» instrumentmaker i arbeid, og lot seg selv avfotografere i sakens anledning. Kunstneren som skulle male fanen derimot, lanserte ideen om et mer romantisk og symbolsk motiv – «en skjønn gudinne sittende på en jordklode med en strålende buelampe høyt løftet». Østerholt følte sin autoritet trukket i tvil: «Ideen ville kanskje passet for elektriske montører. Dog ikke for flertallet i foreningen, nemlig instrumentmakerne.» Likevel var det kunstneren som trakk det lengste strået. Gudinnen overbeviste komitéens flertall og Østerholts forslag falt. For Østerholt føltes nederlaget som et slag i ansiktet og bidro til et sterkt ønske om å reise utenlands. –En reise som skulle vare i ikke mindre enn tre år!

Med håndverkerstipend reiste han i 1898 til Berlin og senere til Chicago. I Chicago ble han ansatt ved forsøksavdelingen ved Western Electric Company hvor han arbeidet med utviklingen av den første automatiske telefonen. Etter hjemkomsten i 1901 gjenopptok han arbeidet i fagorganisasjonen, og 1904–1908 ble han hovedkasserer i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. 1903–1906 var han også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre.

Hvepsens forhistorie skriver seg til de turbulente junidagene 1905, da Østerholt og Ormestad forgjeves ventet på å bli innkalt til tjeneste som nøytralitetsvakter ved grensen til Sverige. For om enigheten rundt spørsmålet om løsrivelse fra Sverige var stor, var meningene om monarkiet delte. I Social-Demokraten skrev redaktør Olav Kringen: «Kongedømmet er noe fremmed og unaturlig i Norge. Det er i strid med den demokratiske kulturen man har utviklet. Det vil derfor være en naturlig fortsettelse av en unionsoppløsning å opprette en norsk republikk. Kongedømmet vil være en meningsløshet i Norge i dag!».

Da Prins Carl av Danmark i november samme år likevel fikk mandat til å overta Norges ledige trone, vokste det naturlig nok frem en indignasjon blant republikanerne i Norge. Og det var nettopp i tilstand av indignasjon at Østerholt og Ormestad unnfanget idéen om et sosialistisk vittighetsblad, som i første omgang resulterte i et «privat interessentskap bestaaende av ca. 40 partifæller i Kristiania samt nogle udenbyes fra, der har skudt sammen de nødvendige midler til udgivelsen». I Social-Demokraten skrev de: «Nu vil vi le! - En kan noen ganger bli så sint at en gråter. Men en kan bli enda sintere, og da ler en».

Østerholt og Ormestad lo, og den 20. desember 1905 så Hvepsen omsider dagens lys. Det første nummeret, som var på tolv sider, avslørte allerede i tittelvignetten programerklæringen sin: «Stikke, smile – aldrig hvile!». Navnet Hvepsen var naturligvis Østerholts idé og i åpningsnummeret forklarer han hvorfor:

«De trege, de griske, de falske skal vri sig vredt, naar de finder sit fotografi saa slemt karrikeret, saa lite flatteret, at alle som ser det udbryder: «Det dryppes deri, den læger, endskjønt den ret dyktig kan svi. Og svien vil svinde, kun kløen vil minde. Slig «Hvepsen» skal vinde af uven som ven, hvem der afslører kjækt en ærlig respekt».

Stikkene ble mange i løpet av de årene Hvepsen surret rundt. Og de ble rettferdig fordelt i de fleste lag av samfunnspyramiden. Men selvsagt oftest i de øvre lag.




Fra 1906 ble det bestemt at Hvepsen skulle komme ut månedlig. Kapital ble skaffet ved at partifeller og venner skulle tegne andeler. Behovet var 500 kroner. Oscar Nissen ble blant mange andre bedt om å tegne en andel for fem kroner, og uttalte: «De kommer ikke til å utgi mer enn ett nummer, men de skal få en tier av meg allikevel». Holtermann Knudsen gav uten å blunke 25 kroner. Da Østerholt spurte om han ville ha kvittering svarte han: «Kvittering! Hva faen skal jeg med kvittering!»

Andelshaverne i Hvepsen, eller Generalene som Østerholt kalte dem, så til sin store overraskelse at bladet solgte langt over forventning. Dessuten satte de mange av sine borgerlige konkurrenter på sidelinjen. Det siste var antakelig viktigst.

DØMT TIL FIASKO – BLE EN SUKSESS

I 1907 etablerte Østerholt sin egen papirhandel i det nyåpnede Folkets Hus på Youngstorget. Her solgte han forskjellige småting som tobakk, postkort, partibrosjyrer, politiske hefter – og selvsagt Hvepsen.

En dag fikk han besøk av en elegant herremann med flosshatt og dampende sigar. Flosshatten tilhørte ingen ringere enn redaktør av Social-Demokraten og senere ordfører i Christiania, Carl Jeppesen. Besøket var først og fremst drevet av nysgjerrighet og han kjøpte ingenting. «Jeg har sett så meget mislykket av denslags. De må ikke regne med meg», skal Jeppesen ha forklart. Det bør tillegges at Jeppesen drev sin egen tobakksforretning i Storgaten 23, ikke så langt unna. Carl Jeppesen skulle senere få tildelt den tvilsomme æren av å bli en av de hyppigst karikerte personene fra arbeiderbevegelsen – hvis man da ser bort fra selveste Martin Tranmæl!

Ikke lenge etter møtet med Jeppesen, fikk Østerholt besøk av en til da ukjent forfatter ved navn Johan Falkberget også han en sammensatt sjel. Han hadde nylig avsluttet sitt engasjement som redaktør av Arbeiderpartiavisen Nybrott i Ålesund og gitt ut sin debutroman «Svarte Fjelde». Det som er mindre kjent, er at Falkberget før den tid hadde fått publisert mer enn femti småstykker og dikt i aviser, i tillegg til seks titler som kom ut i bokform. Møtet mellom de to ble starten på et årelangt samarbeid, og skulle på sikt bli en utløsende faktor for fortellingen om Bør Børson junior. At Bør ble en suksess, ville være å underdrive. Først gikk historien i Hvepsen, deretter i dagspressen, senere i bokform og til slutt i dramatisert form på teater og film. Så sent som i 1974 ble den filmatisert med Rolv Wesenlund i hovedrollen og i 1975 hadde kinofilmen over én million besøkende.




Sentralt i Hvepsens univers står de dyktige illustratørene. Den aller første tittelvignetten ble tegnet av kunstkritikeren og portrettmaleren Kristian Haug. Han bodde i lange perioder på Lillehammer hvor han var et aktivt medlem av kunstnerkretsen og bidragsyter til det lokale vittighetsbladet Krangle-Olsen.

Otto Hjort kom tidlig med i den lille redaksjonen. Han hadde vært elev på Chr. Krohgs malerskole i Kristiania og ved kunstakademiet i München. I Tyskland tegnet han blant annet for det tidligere nevnte humor- og satiremagasinet Fliegende Blätter.

Siden kom Østerholt på sporet av Hvepsens kanskje viktigste tegner, Jens R. (Richard) Nilssen. Han var utdannet fra Kunst- og håndtverksskolen i Kristiania og hadde vært elev av Skagensmaleren P. S. Krøyer i København. Da journalisten Herbjørn Sørebø gav ut en bok om han i 2001, mente han at Nilssen litt ufortjent hadde havnet i skyggen av de fire store tegnerne i den norske kunsthistorien, Kittelsen, Werenskiold, Blix og Gulbransson. Ikke bare hadde han en enestående høy produksjon - han tegnet i gjennomsnitt over tusen tegninger i året – han leverte alltid tegninger av meget høy kvalitet. Senere kom også Olaf Krohn, Jan Lunde, Anders Bjørgård, Henry Imsland og Bjarne Halvorsen med – blant mange andre.

Hvepsens sjel avspeilet til tider mye av Østerholts indre tanker og formuleringer, men ettersom bladet økte i popularitet og opplagstall måtte han etter hvert knytte til seg flere skrivende sjeler. Johan Falkberget er allerede nevnt. Men også to høyst ulike typer – i alle fall litterært – som Oskar Braaten og Kristofer Uppdal skulle i varierende grad delta. Litt lengre ned på lista finner man navn som Adolf Skramstad, Kristen Gundelach, Matti Aikio, Marius Braatt, Waldemar Carlsen og den i dag totalt glemte lyrikeren Mathias Dyfrin. En annen betydelig versekunstner i Hvepsens spalter var Karen Hansen. Under sitt psevdonym Nicolette skrev hun blant annet viser for Bokken Lasson på Chat Noir, der hun senere ble fast husdikter. En annen betydelig medarbeider, også hun under psevdonym (Sfinx), var Verdens Gang-journalisten Edle Hartmann Schjødt. Hun hadde fartstid fra miljøet som i dag beskrives som Kristiania-bohemen og var en av de aller første kvinnelige journalistene i Norge.

PIKER,VIN OG SANG

Ser man bort fra de aller største hendelsene i historien, har den politiske satire ofte kort holdbarhetsdato. Men tidene rundt utbruddet av første verdenskrig skulle by på store eventualiteter så vel som enestående gode arbeidsvilkår for satirepressen. Først kom verdenskrigen med alle dens bedrøveligheter. Så kom revolusjonen i Russland i 1917 med tilhørende partisplittelse. På en god tredjeplass kom jubileumsåret 1914 med all sin nasjonale virak og ståhei – og ikke minst; jobbetidskultur, militarisme, brennevinsmugling, svindelspekulasjoner og et imponerende antall arbeidskonflikter.



Da Norges jubileumsutstilling åpnet på Frogner fredag den 15. mai 1914, forelå Hvepsen i fargetrykk i et opplag på 16 000 eksemplarer. De ordinære numrene ellers det året lå på 13 000. Til sammenligning kan nevnes at Arbeiderpartiets hovedorgan, Social-Demokraten, hadde et opplag på 20 000 i 1913. Bladet nådde forøvrig sitt vendepunkt i 1920, med et opplagstall på 25 000. Social-Demokraten hadde til sammenligning et opplag på 40 000 i 1918. Som en kuriositet kan det nevnes at nøyaktig hundre år etter, noterer Social-Demokratens etterkommer Dagsavisen seg med et opplag på drøye 19 000 – digitalt salg inkludert.

Hvepsen hadde altså vokst seg til å bli en aldri så liten gullgruve. De halvårlige generalforsamlingene utviklet seg i samme stil, og ble stadig mer ekstravagante. Avholdsmannen Østerholt synes nok at det ble litt vel mye generaler, sigarer, damer og flott bevertning, og lanserte derfor idéen om at Johan Falkberget, Jens R. Nilssen, Otto Hjort og han selv skulle overta driften av bladet. Det luktet penger!

Da generalforsamlingen ble presentert forslaget, pekte de på en hvilende paragraf i selskapets lover om at forlagsretten i tilfelle oppløsning skulle tilfalle Arbeiderpartiet. Konflikten endte med nederlag for Østerholt og at Hvepsen fra nå av skulle konstitueres som et aksjeselskap med Arbeiderpartiet som medeier. Dermed hadde A/S Hvepsen påført seg selv ikke bare vanskelige skatteregler, men også anselige merutgifter. Den interne konflikten i styret førte dessuten til at Østerholt fra januar 1916 startet sitt eget bladprosjekt kalt Blinken. Med seg hadde han dyktige skribenter som Falkberget, Oskar Braaten og den senere nasjonalsosialisten Kristian Gundelach. Med på galeien var også illustratøren Julius Forså. Blinken hadde en mer stillferdig redaksjonell linje og var ment som et supplement til sin mere uoppdragne fetter Hvepsen. Blinken gikk inn i 1922.

På banketten i anledning av Hvepsens tiårsjubileum, tok ingen ringere enn partigrunnlegger Christian Holtermann Knudsen ordet og sa at det naturligvis var vanskelig for et vittighetsblad å sverge til en bestemt politisk linje. «Det måtte helst stå helt fritt over partiene og bruke brodden uten persons anseelse». Disse ordene tok Østerholt til seg i den videre driften og fulgte de, som han selv sa, «kanskje litt for hensynsløst og konsekvent».

PÅ KANT MED TRANMÆL

Mens overskriftene på alle landets førstesider i 1917 var preget av den russiske revolusjon, var Hvepsen i større grad opptatt av den interne radikaliseringen av Det Norske Arbeiderpartiet. Alfred Madsen i Ny Tid kommenterte omveltningene i Russland på følgende vis: «Revolusjon er ikke mord. Den er ett idéelt prinsipp som er stillet over det materielle og som trofast må følges. Den sande revolusjonær er en i ordets rette betydning moralsk person». I en direkte kommentar til Madsen formulerte Østerholt seg slik:

«Etter dette kan ingen ha betenkeligheter ved å lage revolusjon. Det blir tvert imot en moralsk plikt. Når borgerkrig ikke er mord, så er en «vanlig» krig det enda mindre. Napoleon, Bismarck, Ludendorf og Keiser Wilhelm må sies å være moralske personer!»



Sentralt i radikaliseringen sto Martin Tranmæl, som proklamerte at veien til sosialismen bare kunne oppnås med revolusjonær masseaksjon som strategi. I avisen Ny Tid for 22. januar 1918 skrev han: «Verdensrevolutionen er i anmarsch» og videre: «Denne verdensrevolution angaar ogsaa os. Vi maa derfor forberede os paa den besøkelsestid som forestaar.» I april samme år vant Tranmæls linje frem på Arbeiderpartiets landsmøte og sikret ham plass i partiets ledelse. I 1919 tok han skrittet fullt ut og meldte partiet inn i Den Kommunistiske Internasjonale - som det eneste sosialdemokratiske partiet i Vest-Europa. Hvepsen – det vil altså si Hans Østerholt - delte ikke Tranmæls idé om revolusjon;

«Personlig kunde jeg ikke forsone meg med den nye partiretnings parole om bruk av utenomparlamentariske midler og i siste instans opprør med våben i hånd. Denne taktikk var etter min innerste overbevisning helt uforenlig med den kristne moral, slik den var innpodet i meg fra barnsben. At den russiske revolusjon var en naturnødvendig katastrofe som før eller siden måtte komme, forstod jeg. Men at vi her i vort fredelige, folkestyrte Norge skulde gripe til de samme blodige voldsmidler for å gjennomføre vort program, det forstod jeg absolutt ikke. Her hos oss lå jo alt tilrette for en jevn, fredelig utvikling mot friere og tryggere samfunnsforhold».

Om Østerholt selv var klar i sine synspunkter var de vedlagte illustrasjonene mist like klare. Det sies at folk skal ha kommet langveis fra for selv å se om Martin Tranmæl virkelig hadde slike hoggtenner som tegneren Jens R. Nilssen hadde utstyrt ham med.

Som en reaksjon på Tranmæl-fløyens revolusjonære linje brøt et mindretall av partiets medlemmer i mars 1921 ut og dannet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti - av kommunistene kalt «høyresosialistene». Utbryterne inkluderte politiske ringrever som Sverre Iversen, Martha Tynæs, Magnus Nilssen, Olav Oksvik og den senere utenriksminister Halvard Lange. Hele 10 av DNAs stortingsgruppe på 18 fulgte NSA. En annen av utbryterne var Hans Østerholt, som skulle få stillingen som forretningsfører i det nye partiets hovedorgan Arbeider-Politikken. Da Arbeiderpartiet i 1923 ville reservere seg mot Moskva-tesene brøt også det Marxist-Leninistiske mindretall ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti.

SKANDALEBLAD OG SMUDSPRESSE?

Når Østerholt krysser egne spor i den upubliserte selvbiografien «Minner og meninger», kommer han ofte inn på angrepene på Hvepsen. Etter alt å dømme var årene rundt partisplittelsen en vanskelig periode for ham rent personlig. Men leser man hva han skrev i Hvepsen disse årene får vi inntrykket av at han i høyeste grad var i stand til å gi svar på tiltale. Ved siden av å drive spetakkel med Tranmæl-fløyen, var både kirke- og militærvesen faste gjengangere i spaltene. Storbøndene, kongehuset, kapitalistene og børsspekulantene fikk sitt. Også avholdsbevegelsen, som han kjente ut og inn, fikk passet påskrevet. Heldigvis tok de aller fleste Hvepsens satire med godt humør – også de som virkelig hadde grunn til å føle seg uthengt. De som ikke tok det fullt så humørfylt hadde ofte dét til felles at de enten befant seg i politikkens ytre landskaper, eller Den norske kirke. -Og i en viss grad kongehuset! I 1907 ble det etter en liten notis om at kong Haakon hadde opptrådt ureglementert under et offisielt besøk i Frankrike, levert en anklage for majestetsfornærmelse. Opptrinnet resulterte i at juninummeret av Hvepsen ble forbudt i løssalg.


Et av de første virkelig tøffe angrepene kom fra egne rekker. Professor Edvard Bull, som på den tiden var redaktør av Arbeiderpartiets debattorgan Det Tyvende Aarhundrede skrev «Den norske vittighetspresse er den kjedsommeligste, dummeste og talentløseste i hele verden. Hvepsen er ikke et hår bedre enn det borgerlige nonsens, og det er en skam at vi finner oss i det.» Neste salve kom fra Knut Olai Thornæs i Ny Tid i Trondheim – også han fra Tranmæl-fløyen - som mente at Hvepsen var et kontrarevolusjonært blad og frarådet arbeiderne å kjøpe det. Et tredje angrep kom fra Klassekampens redaktør og løse kanon Eugene Olaussen. I sitt nokså personlige oppgjør smurte han på med beskrivelser som «Ubegavet gesjeftmakeri», «Kunstnerbohemer», «Skandaleblad», «Smudspresse», Pøbelaktig», «Herk», «Snyltedyr» osv. Resultatet var at Ungdomsforbundets (senere AUF) sentralstyre besluttet å boikotte Hvepsen. Olaussen var både beundret og beryktet for sine voldsomme kraftuttrykk og evnen til å male alt med veldig bred pensel. I sin glansperiode var han en glimrende agitator for den gryende arbeiderbevegelsen, men etter hvert også politisk uberegnelig. Etter partisplittelsen i 1923 fulgte han NKP, for derfra å foreta en kuvending til Fedrelandslaget før han omsider havnet i Quislings Nasjonal Samling

Som tilsvar oppfordret Østerholt kritikerne å starte sitt eget revolusjonære og politisk korrekte vittighetsblad. Noe de også forsøkte. Med journalisten Reinert Torgeirsson i redaktørstolen startet hans motstandere på Tranmæl-fløyen, det satiriske tidsskriftet Rebell. Bladets ubestridte styrke var den danske tegneren og tidligere Exlex-medarbeideren, Anton Hansen. Hansen tegnet på denne tiden for Social-Demokraten, Det Tyvende Århundre, Klassekampen, Mot Dag samt for ungdomsforbundets blad Den Røde Ungdom. Det er ingen overdrivelse å kalle ham for Det Norske Arbeiderpartis tegner par excellence. Da idéen om å starte Rebell ble lansert hadde Hansen derfor et godt begrunnet håp om å bli bladets redaktør, men slik ble det altså ikke.

«Partiet besluttede at utgive et satireblad, Rebell – jeg hadde håbet at blive redaktør af det, men en ældre fortjent partifælle overtog redaktionen.» Etter Hansens mening var Torgeirsson rett og slett dårlig kvalifisert for stillingen og hovedårsaken til at bladet aldri ble noen suksess. I bladets første nummer skrev Torgeirsson at han var blitt rådet til alltid å sikte litt lavere enn publikums gjennomsnittlige smak og i hvert fall aldri lage bladet for godt. Anton Hansen noterte seg at redaktøren i for høy grad rettet seg etter dette rådet. Det hjalp dessverre lite å skilte med Rudolf Nilsen som medarbeider, og bladet gikk inn etter bare et par år.

Tilbake i Hvepsens lille redaksjon satt Østerholt og følte de stadig mer krakilske angrepene som en psykisk belastning. Selv brukte han betegnelsen «nerveslitende» og han begynte så smått å lengte etter en roligere arbeidsdag.

Etter bølgetoppen i 1920, gikk det bare én vei med Hvepsen. Driftsomkostningene økte jevnt og trutt. Den oppsparte kapital minket sakte men sikkert. I 1922 mistet de sitt faste kontor i Folkets hus, og etter en stund måtte de gå over til utgave annenhver uke for tilslutt å innstille helt. På høsten 1925 kom det aller siste nummeret, men på grunn av diverse økonomiske etterspill, der både byfogd og skattemyndighet var involvert, trakk ikke Hvepsen sitt aller siste sukk før i 1941.

FRA SATIRE TIL SAMVIRKE

Men helt slutt var det allikevel ikke. I november 1927 kom Arbeidermagasinet med sitt første nummer og Hans Østerholt ble tilbudt et slags medarbeiderskap. Han takket pent nei med den begrunnelse at: «Min humoristiske åre fløt ikke så lett som før. Siden er tiden og dens smak endret betydelig. Yngre og genialere medarbeidere har erobret Magasinets spalter og ordet Arbeider er fjernet fra dets tittel. Det trekker ikke lenger ...». Noen år senere kom han allikevel til å bidra i Magasinet med noen føljetonger i romanform.

Hans Østerholt var bare 52 år da kapitlet Hvepsen ble avsluttet. Han var både familieforsørger og huseier. Følgelig var det tvingende nødvendig å komme seg over i annet inntektsgivende arbeid. Han følte seg grundig vaksinert mot satirepressen, og av alle ting i denne verden skulle han - totalt uten erfaring - havne i stillingen som bestyrer for Bryn Samvirkelag.

Skal man vurdere Østerholts innsats i ettertid kan man mene at han hadde flaks med både timingen og medarbeiderne sine. Selv ville han nok ha hevdet at Hvepsens opptur kun skyldtes hardt arbeid og egentlig ikke noe flaks i det hele tatt, og vi får tro han på det. Men det var noe mer... Han hadde denne sjeldne evnen til å få mye ut av lite. En slags kulturell forretningssans om man vil. Han moret seg også stort over de absurde situasjonene ute i politikk og samfunn. Han hadde evnen til å se det humoristiske i de voldsomt kompliserte storpolitiske hendelsene. Aktørene var tross alt bare mennesker med alminnelige feil og mangler de også. Så rart det enn høres ut..


Tekst: Stig-Audun Hansen




Alle foto er kreditert Arbark, dersom annen fotograf ikke er oppgitt.

Kilder:

Hvepsen. Årganger 1905 - 1925.

Hans Østerholt: Utrolige ting. Det Norske Arbeiderpartis Forlag. 1919.

Hans Østerholt: Minner og meritter. Upublisert selvbiografi. 1945. Oppbevares i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Bredo Berntsen: Skarpt sett. Andresen & Butenschøn. 1999.

C. E. Jensen: Karikatur-Album. A. Christiansen. København 1906.

Hanne Abildgaard: Anton Hansen. Mellemkrigstidens sorte satiriker. Arbejdermuseet. København. 2000.

Arbeidernes Leksikon

Arbeidermagasinet