Samlingsmøtet 1974 – SVs begynnelse – Fire blir én

I april 1974 ble en spesiell samling avholdt. Den la grunnlag for det moderne Sosialistisk Venstreparti (SV). Det var flere parter på dette møtet: Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (NKP), Demokratiske sosialister (AIK) og uavhengige sosialister.



SF ble dannet i 1961. Det hadde lenge vært en venstrefløy i Arbeiderpartiet. Mange i denne fløyen var konsentrert rundt bladet Orientering. De var kritiske til partiets sikkerhetspolitikk og mot NATO og atomvåpen. I begynnelsen av 1960-årene begynte ting å røre på seg. En gruppe personer rundt Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet, men de dannet det nye partiet SF straks etterpå og fikk to stortingsrepresentanter samme år. SF markerte seg i utenrikspolitikken som radikal motstander av NATO-medlemskap, Vietnam-krigen, og tett kobling til USA. SF ble med i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund i 1973.

NKPs røtter går tilbake til 1920-tallet. I 1923 ble partiet dannet som en direkte reaksjon på at flertallet på Arbeiderpartiets landsmøte stemte for å melde seg ut av Den kommunistiske internasjonale, det vil si ikke lenger være underlagt Moskva. De som dannet NKP, ville derimot fortsatt være med i Internasjonalen. NKP kjempet mot tyskerne etter angrepet på Sovjetunionen i 1941, og oppnådde 12 prosent ved Stortingsvalget i 1945. Etter dette gikk det gradvis nedover med oppslutningen. EF-striden (senere EU) i 1972 ga partiet en viss revitalisering og førte samtidig til en tilnærming mellom grupperingene på venstresiden. NKP sa ved stortingsvalget i 1973 ja til å delta i et valgteknisk samarbeid med andre grupperinger; Sosialistisk Valgforbund.

Demokratiske sosialister (AIK) (DS-AIK) var et parti som ble dannet i 1973, etter folkeavstemningen om EF i 1972. Partiet bestod av utbrytere fra Arbeiderpartiet: Arbeiderparti-regjeringen og partiledelsen hadde vært for EF-medlemskap, mens de som dannet DS (AIK) hadde vært imot og samlet seg i Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK). Komiteen var den organiserte motstanden mot EF internt i Arbeiderpartiet. DS-AIK ble også med i Sosialistisk Valgforbund i 1973.

Foto: Arbark


De uavhengige sosialistene var et nettverk av folk som av ulike grunner ikke var med i de tre andre partiene. Mange av disse kom fra fagbevegelsen, andre var tidligere NKP-medlemmer. Grupperingen hadde trukket til seg andre grupper som hadde blitt med i EF-kampen og som samtidig så for seg å bli med i et nytt politisk prosjekt, for eksempel Forum for kristne sosialister.

1973 ble et godt valg; Sosialistisk Valgforbund fikk 11,2 prosent oppslutning og 16 mandater. Men alt var ikke rosenrødt. Momssaken, det at valgforbundet hadde gått inn for å fjerne matmomsen uten å komme noen vei, bidro til å surne stemningen. I tillegg kom det fram at Hanna Kvanmo, stortingsrepresentant for forbundet, hadde vært med i NS’ ungdomsorganisasjon og tyske Røde Kors (sistnevnte etter krigen). Kvanmo hadde en fremtredende plass både i mediene og i valgforbundet, så saken bidro til å svekke venstresiden. Men ønsket om en partisamling var likevel sterkt: Det var viktig å seile videre på medgangen fra EF-striden, og neste steg var nå partisamling, mente mange. Den 20. april 1974 begynte samlingsmøtet i Samfunnssalen i Oslo. I forkant hadde mange lokallag og studiegrupper gått inn for samling. Det var en reell samlingsvilje i salen, selv om det ikke var den entusiasmen som ved valget året før.

NKP var mest skeptisk til samlingen, da deler av partiet var helt imot en samling i ett parti. Bak denne samlingsskepsisen var en stor faktor SFs negative holdning til Moskva og kommunistenes ideologi, marxist-leninismen. Finn Gustavsen, en av SF-grunnleggerne, var særlig skeptisk til NKP. Mens NKP var tilknyttet den Moskva-orienterte internasjonale kommunistiske bevegelsen, var Gustavsen og SF for at Norge skulle ha en uavhengig posisjon. Man skulle ikke ha noen bindinger til Washington eller Moskva. Men for NKP satt det langt inne å skulle bryte med den kommunistiske verdensbevegelsen. For norske kommunister var ideologi og politikk nært knyttet til deres identitet. Når det gjaldt de ideologiske forskjellene, hadde et slags kompromiss blitt meislet ut før møtet i april: Det nye partiets politikk skulle bygge på «teoretiske analyser av det kapitalistiske samfunnet, og anvender og utvikler marxismens teori». Her var det et kompromiss mellom SFs ønske om å bruke marxismen som et analyseredskap og NKPs klare standpunkt om å bygge et rent marxistisk samfunn med et hierarkisk parti som den største maktfaktoren.




På selve april-konferansen skulle striden stå om tidspunktet for samlingen. SFs formann Stein Ørnhøi var opptatt av at det sosialistiske valgforbundet ikke kunne være en varig organisasjon: faren var for stor splittelse mellom de ulike grupperingene. Man måtte få til et parti raskest mulig. Selve kampen om samlingen ville stå i et lite utvalg med en person fra hver av de fire partene - ikke i den store salen der det satt 66 fra NKP, 66 fra de uavhengige og 66 fra DS-AIK, og ikke minst 98 fra SF, som «storebroren» i samlingsbestrebelsene. Martin Gunnar Knutsen, nestformann i NKP, strittet lenge imot de andres forsøk på å sette et tidspunkt. 1976 ble foreslått, internt i NKP var 1977 satt som frist. Det var først tidlig om morgenen den 21. april at Knutsen ga etter og sa seg enig med de andre partene i utvalget. Finn Gustavsen, SF-nestoren, var på sin side skeptisk til å legge ned SF. Han støttet sammenslåingen utad, men internt i SFs sentralstyre uttrykte han at han ville at samlingsprosessen skulle havarere. Muligens stolte han på at NKP ville gjøre sitt for å få hele prosessen til å bli avsluttet før en samling.

Likevel, både han og Knutsen holdt innlegg 21. april der de forsvarte samlingen. De fire partene var nå enige. Partiavisene – NKPs Friheten og SFs Orientering - skulle samordnes. Fra og med 1. januar 1975 skulle kun medlemskap i SV gjelde, ikke medlemskap i forløperne. Innen 15. mars 1975 skulle det nye partiet være grunnlagt.

Men som vi vet ved å titte på norske partier i dag, samlingsprosessen endte ikke helt som planlagt. Det store dramaet var så vidt begynt. For mer om både SVs forhistorie og historie, kom til Arbark. Vi har kildene! Både bøker og arkiv med mer.





Tekst: Martin Ellingsrud.

Utvalgte arkiver hos Arbark for mer partihistorie til venstre for Arbeiderpartiet:

Oversikt over innholdet finner du via Arkivportalen.

ARK-1112 Sosialistisk Folkeparti.

ARK-1110 Norges Kommunistiske Parti.

ARK-1555 Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (også arkivmateriale fra DS-AIK).

ARK-1010 Sosialistisk Venstreparti.

Kilder:

Rossavik, Frank. SV – fra Kings Bay til Kongens bord, 2011.

Ukjent forfatter, Demokratiske sosialister (AIK), 2021
https://www.snl.no/Demokratiske_sosialister_(AIK)

Ukjent forfatter, aktørbeskrivelse Arkivportalen ARK-1555 - Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF, udatert
https://www.arkivportalen.no/contributor/no-ARBARK_arkiv000000005406

Tvedt, Knut Are og Garvik, Olav. Norges kommunistiske parti, 2024
https://snl.no/Norges_Kommunistiske_Parti

Ukjent forfatter, Sosialistisk folkeparti, 2018
https://snl.no/Sosialistisk_Folkeparti