Hovedavtalen av 1935


Se Arbarks digitaliserte versjoner av Hovedavtalen her.

Den 9. mars 1935 – halvannen uke før Johan Nygaardsvolds regjering tiltrådte – underskrev Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening Hovedavtalen. Denne omfattende tariffavtalen mellom de to hovedorganisasjonene i arbeidslivet skulle inngå som første ledd i alle forbundsvise tariffavtaler innen LO-NAF området. Inngåelsen av Hovedavtalen i 1935 har ofte blitt betegnet som et tidsskille – et markant brudd i en utvikling. Den har blitt vurdert som en viktig milepæl for arbeiderne og som en anerkjennelse av fagbevegelsen som ansvarlig part i arbeids- og samfunnslivet. Samtidig må Hovedavtalen også ses på som et uttrykk for hovedorganisasjonenes tradisjonelle vilje til først og fremst å ordne opp selv via avtaleverket framfor å få lovreguleringer.

Foto: Arbark


Strid om avstemningsregler

Hvis vi vurderer Hovedavtalens betydning i 1935 – det året den ble inngått – er det lett å bli slått av den kontinuiteten som kommer til syne og av likheten med de landsomfattende tariffavtalene forbundene tidligere hadde inngått. Men Hovedavtalen inneholdt også en del viktige nyvinninger. Et stridsspørsmål fra begynnelsen av 1920-årene hadde vært fagorganisasjonenes avstemningsregler ved behandling av meglingsforslag. De borgerlige partiene ønsket slike regler inntatt i Arbeidstvistloven, med anledning også for uorganiserte i bedriftene til å stemme over meglingsforslag. Et moderert forslag til avstemningsregler ble tatt inn i loven, men det ble tatt ut igjen etter at LO hadde fått gjennomslag for sitt eget forslag til avstemningsregler i Hovedavtalen. Det som ble igjen i loven var rent tekniske bestemmelser om skriftlig og hemmelig avstemning. Kollektiv plassoppsigelse uten navnefortegnelse ble for første gang akseptert av arbeidsgiverforeningen. I tillegg ble de tillitsvalgtes arbeidsforhold og oppsigelsesvern forbedret. Et viktig punkt for den enkelte arbeider var at sluttattester fra arbeidsgiver ikke lenger skulle inneholde opplysninger om dyktighet og oppførsel eller grunnen til at arbeideren sluttet.

Det er viktig å se inngåelsen av Hovedavtalen i sammenheng med den ideologiske utviklingen i arbeiderbevegelsen og det klimaet for utvidet samarbeid som oppsto i mellomkrigstiden. Den økonomiske krisen og de mange tapte arbeidskonfliktene i årene etter 1920 gjorde det vanskelig for fagbevegelsen å holde fast ved en offensiv klassekamplinje. LOs medlemstall ble betydelig redusert, og organisasjonen kjempet med ryggen mot veggen for å forsvare tidligere oppnådde rettigheter. LO-ledelsen forsøkte på ulike måter å tilpasse seg den nye situasjonen, blant annet ved å gå inn for en moderasjonslinje når det gjaldt rettighets- og lønnskrav, og ved å innta en positiv holdning til samarbeid med arbeidsgiverne om modernisering og produksjonsvekst.



Ro i arbeidslivet

Dersom vi vurderer Hovedavtalens betydning i årene etter 1935, får vi et annet inntrykk. Det er når vi ser den i lys av den økonomiske krisen i 1930-årene, gjenreisningen i tidlig etterkrigstid, samarbeids- og medbestemmelsesutviklingen i 1960- og 70-årene og teknologiutviklingen i 1970- og 80-årene, at dens store betydning virkelig kommer til syne.

Placeholder image Nygaardsvold figurerte myndig på valgplakaten for Arbeiderpartiet før Stortingsvalget i 1936.
Foto: Arbark

Revisjonene av avtalen, i takt med den samfunnsmessige utviklingen, viser hvor nyttig denne avtalen har vært i arbeidslivet helt fram til i dag. Selv om Hovedavtalen, slik den framsto i 1935, ikke medførte avgjørende endringer, så la den viktige føringer for ettertiden og ble i en viss grad et dynamisk element i den videre utviklingen.

Da Nygaardsvolds mindretallsregjering tiltrådte hadde den behov for arbeidsfred og samarbeid for å lykkes i kampen mot den store arbeidsledigheten og den økonomiske krisen. Hovedavtalen var et godt hjelpemiddel i denne situasjonen. I tillegg stilte fagbevegelsen seg i stor grad bak den nye regjeringen og ønsket å legge forholdene til rette for at den skulle få arbeidsro. Dette betydde ikke at det store antallet arbeidskonflikter fra 1920- og 30-årene forsvant, men det innebar at de endret karakter. De store konfliktene, som involverte hovedorganisasjonene direkte, ble borte. Lokale – ofte tariffstridige – aksjoner ble mer vanlig. I fellesskap forsøkte LO og regjeringen å motarbeide disse aksjonene og sikre den nødvendige produktivitetsveksten. Kombinasjonen av Hovedavtalens regulering av arbeidslivet og en regjering utgått fra Arbeiderpartiet, reduserte risikoen for store arbeidskonflikter, økte investeringslysten og gjorde det lettere for bedriftene å inngå langsiktige kontrakter om arbeidsoppdrag. Selv om årsakene til at landet kom ut av krisen i denne perioden har vært svært omdiskutert, er det liten grunn til å tvile på at samarbeidsviljen i arbeidslivet er en del av forklaringen.


Medbestemmelse for de ansatte

For arbeiderbevegelsen var demokratisering av det økonomiske liv en sentral målsetting i etterkrigstiden. Mellomkrigstidens økonomiske problemer skulle unngås ved hjelp av mer offentlig styring av økonomien og større innflytelse for de ansatte på bedriftene. Både lovreguleringer og avtaler mellom partene i arbeidslivet har vært benyttet i denne sammenheng, og Hovedavtalen har stått sentralt.

Medbestemmelsesrett stod på plakaten i 1. mai-toget i Oslo i 1967.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark

I 1953 programfestet Arbeiderpartiet styrerepresentasjon for de ansatte i aksjeselskaper. Det lot seg imidlertid ikke gjøre å få gjennomført dette, blant annet, som Einar Gerhardsen senere sa, fordi saken ikke var "tilstrekkelig utredet, gjennomdrøftet og modnet i bevegelsen selv". De ansattes muligheter for innflytelse ble likevel utvidet; LO gikk inn for å utvide bedriftenes informasjonsplikt overfor de tillitsvalgte, og organisasjonen fikk i 1954 gjennomslag for dette ved en endring i Hovedavtalens § 9.

Også på senere tidspunkter ble de ansattes innflytelse i bedriftene utvidet ved endringer i Hovedavtalen. Avtalen om opprettelse av produksjonsutvalg, som ble inngått mellom LO og NAF i 1945, ble i 1966 innlemmet i Hovedavtalen som del B – samarbeidsavtalen. Samtidig ble Samarbeidsrådet LO-NAF opprettet som et rådgivende og opplysende organ for de ulike samarbeidsutvalgene i arbeidslivet. Samarbeidsrådet satte i gang en omfattende virksomhet med både skolering av de ansatte og forskning på medbestemmelsesområdet. Selv om det innen arbeiderbevegelsen har vært diskusjoner om valg av strategier for å utvide arbeidernes innflytelse på arbeidsplassene, og selv om enkelte ordninger har blitt lovfestet, er det åpenbart at revisjonsforhandlinger om Hovedavtalen har vært nyttige og har spilt en helt sentral rolle for gjennomføringen av reformer på medbestemmelsesområdet her i landet. Med Hovedavtalen som redskap har det vært mulig for fagbevegelsen å sikre arbeiderne større innflytelse over sin egen arbeidssituasjon og mer kontroll over bedriftenes disposisjoner.


Tilleggsavtalene

Et viktig trekk ved Hovedavtalen er tilleggsavtalene, eller det som kalles Hovedavtalens del C. Det er ved hjelp av disse avtalene organisasjonene i arbeidslivet har klart å tilpasse sitt sentrale avtaleverk til den øvrige samfunnsmessige utviklingen. Det er imidlertid ikke slik at avtalene er passive etterslep til en utvikling som har funnet sted. De er utformet på et tidspunkt og med et innhold som gjør at de har vært med på å forme holdninger og praksis i arbeidslivet
Ett av reisebyråene som var tidlig ute med bruk av datateknologi, mars 1970.
Foto: Stein Marienborg / Arbeiderbladet / Arbark

Fra slutten av 1960-årene begynte datateknologien for alvor å gjøre sitt inntog i arbeidslivet. Både LO og NAF startet utredninger for å vurdere hvordan den nye teknologien best kunne utnyttes og hvilke sosiale og organisasjonsmessige konsekvenser dette ville få. I 1975 undertegnet så LO og NAF "Rammeavtalen vedrørende datamaskinbaserte systemer", for øvrig den første avtalen i sitt slag i verden. De to hovedorganisasjonene var altså raskt ute med å utforme regler for en rasjonell utnyttelse av den nye teknologien. Sett fra arbeidstakernes side var det spesielt viktig at avtalen ivaretok de menneskelige og arbeidsmiljømessige hensyn, at bedriftene ble pålagt en utstrakt informasjonsplikt, og at den sikret de ansatte medvirkning ved introduksjon av ny teknologi. Som resultat av avtalen fikk svært mange klubber en egen datatillitsvalgt som skulle ivareta de ansattes interesser. Et viktig poeng her er at avtalen sikret den tillitsvalgte opplæring og muligheter til å holde seg faglig oppdatert. Denne tilleggsavtalen er et godt eksempel på hvordan partene i arbeidslivet har forsøkt å ligge i forkant av den teknologiske utviklingen, og hvordan de ved hjelp av Hovedavtalen har ønsket å legge forholdene til rette for utnyttelse av en ny teknologi og samtidig ivareta de ansattes behov. Med dagens raske utvikling på området, er ikke avtalen blitt mindre aktuell.


LO-leder Yngve Hågensen og direktør i NHO, Karl Glad, under tariffoppgjøret i 1992.
Foto: Stein Marienborg / Arbeiderbladet / Arbark


Ved revisjonsforhandlingene i 1981/82 ble det som del av Hovedavtalen inngått en rammeavtale om likestilling mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Fra LOs side ble behovet for en slik avtale begrunnet med at det generelt var flere menn enn kvinner i lønnet arbeid, at kvinnene var i flertall i lavlønnsyrkene, at menn dominerte i lederstillinger og høytlønnsyrker, og at det ble gjort forskjell på kvinner og menn ved ansettelser, forfremmelser og oppsigelser. Ved inngåelsen av avtalen uttrykte partene enighet om å drive et planmessig og målrettet arbeid for å oppnå likestilling. Selv om denne avtalen kom i etterkant av likestillingsloven fra 1978, viser den at partene tok problemområdet alvorlig og aktivt utformet et avtaleverk med sikte på å skape endringer på arbeidsplassene.


Et redskap i stadig endring

Partene i arbeidslivet har altså – blant annet ved hjelp av Hovedavtalen – klart å følge med på, og har forsøkt å styre utviklingen på en rekke områder. De har også klart å tilpasse avtaleverket slik at det får anvendelse og betydning innenfor nye og aktuelle problemområder. Et eksempel er ordningen med permisjon for utdanning, som både avhjelper behovet for å videreutdanne de fagorganiserte i en periode med stadige krav til omstilling og økt kunnskap, og som samtidig skaper muligheter for arbeidsledige til å bli sysselsatt. Kort oppsummert kan vi si at Hovedavtalen av 1935 var viktig da den kom, men det er først når vi ser nærmere på den utviklingen avtalen har gjennomgått, og vurderer de langsiktige virkningene den har hatt, at dens betydning virkelig kommer til syne


Arbark har samlet diverse digitaliserte versjoner av Hovedavtalen her.



Tor Are Johansen








Publisert 11.11.2020, første gang 09.10.2018