Gidske Anderson (1921-1993)

Noe som derimot var for henne, var motstandsarbeid. Hun var aktiv i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Muligens valgte hun kommunistene fordi de ga svar på (samfunnsmessige) spørsmål hun som ung trengte svar på. Men det skal nevnes at Norges kommunistparti først og fremst var sterkest i fagbevegelsen, som ikke var Gidskes miljø. Så tilfeldigheter og egen tankeprosess kan ha spilt en rolle. Hun begynte som distribuent av illegale aviser, men etter hvert ble hun selv journalist.

Det var under krigen Gidske startet sin journalistgjerning, og hun fortsatte med det da freden kom 8. mai 1945. Hun fikk seg jobb i Friheten, kommunistenes avis. Hun dekket først og fremst kultursaker og hadde en viss korrespondanse med norske størrelser i kulturlivet, som Aksel Sandemose og Torbjørg Nedreaas.

Men det var bare begynnelsen. Anderson ble snart utenriksjournalist og reiste ut, ikke minst til Paris der hun slo seg ned en lengre periode, fra 1948 til 1964. Her solgte hun inn tekster til aviser og ukeblader, dog med vekslende hell. Økonomien var stram.

Her traff hun mange forskjellige mennesker, også norske kunstnere i «eksil». Her traff hun også den amerikanske forfatteren James Baldwin, som hun ble venn med. De ble medlemmer av den såkalte Verneuil-kretsen, oppkalt etter hotell Verneuil i gaten Rue de Verneuil. Kretsen bestod av kunstnere og forfattere. Her ble hun også kjent med Halvard Lange, den «evigvarende» utenriksministeren for Arbeiderpartiet etter krigen. Det var også i Paris at hun giftet seg med George Solomos, amerikaner med gresk avstamming, som stod bak magasinet Zero. Dette var nok et fornuftsekteskap, begge var homofile. For Gidske kan en grunn vært at hun ville ha slutt på pengesorgene sine. Det ordnet seg derimot ikke helt slik, ektemannen var mye i Amerika mens Gidske prøvde å overleve i Paris.




Men lykken snudde etter hvert, hun fikk jobbtilbud av Arbeiderbladet. Hun fikk også oppdrag fra NRK. Kommunisme og Friheten ble et tilbakelagt kapittel. Hun reiste en gang til Algerie for å rapportere fra krigen derfra. Hun ble stemmen fra Paris, siden det var radio som gjaldt den gangen. I Paris traff hun også Kirsten Ohm, hennes framtidige partner. De ble sammen i Paris. Gidske journalist, Kirsten diplomat i norsk tjeneste. Dette førte dem en tid til USA, der Kirsten var utstasjonert en periode.

Oppholdet i USA var over etter tre år. I 1967 kom Gidske hjem til Oslo. Hun ble en av tre utenriksredaktører i Arbeiderbladet. Hun fikk også et verv i Ap som medlem av partiets internasjonale utvalg. Gidske ble også venn med ekteparet Bratteli. Hun var også en sterk EF-tilhenger i EF-kampen i 1972. Ja-siden tapte, samtidig gikk det dårligere med Arbeiderbladet. Hun reiste igjen til Paris, denne gangen som NRK-medarbeider. Kirsten hadde blitt ministerråd i Paris, som den første kvinnelige ambassadør i Norge. Det var i 1975 at Gidske sluttet i NRK. Hun var ingen tilhenger av NRK-monopolet, noe som kom frem i boken Hva nå, NRK?, utgitt i 1978.

Gidske returnerte etter hvert til Oslo og ble medlem (vara fra 1979, medlem fra 1982) og etter hvert leder av Nobelkomitéen (deler av 1990). Hun ble valgt inn som Arbeiderpartiets representant i komiteen. Hun var leder da prisen gikk til Gorbatsjov i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd. Gidske ble også skilt fra sin ektemann først tidlig på 1980-tallet. De hadde lenge levd to separate liv i to ulike land (Storbritannia og Norge).




Helsen gjorde at hun trakk seg fra sitt lederverv i 1991, hun fortsatte som vanlig medlem. Hun hadde fått kreft, og den var ikke til å stoppe. I 1993 døde Gidske. Gidske Anderson utga en del bøker, blant annet biografier om Sigrid Undset, Halvard Lange og Trygve Bratteli. Gjennom hennes journalistgjerning kan vi si at hun først og fremst brakte verden og Europa til Norge. Geir Lundestad, mangeårig sekretær for Nobelkomiteen, kalte henne den mest internasjonale lederen for komiteen han hadde hatt.







Tekst: Martin Ellingsrud

Les også vår nettsak om arkivet etter Gidske Anderson: Ut med det gamle, inn med det gamle