O P P G J Ø R E T





 

Fagopposisjonen av 1940
Fagopposisjonen av 1940 oppsto etter det tyske angrepet på Norge. Den sto i opposisjon til LOs og Arbeiderpartiets vedtatte linje, som gikk ut på å samle et bredt nasjonalt fellesskap på tvers av samfunnsklassene, for slik å kunne ivareta norske interesser overfor okkupasjonsmakten. Opposisjonen krevde at fagorganisasjonen brøt samarbeidet med de borgerlige partiene, og den ønsket isteden å føre en klassebasert politikk med en målsetting om at arbeiderklassen skulle lede an i statsstyringen. En forutsetning for dette var at det ble sluttet fred mellom Norge og Tyskland. Et annet mål var å holde Nasjonal Samling (NS) utenfor statsstyret. Fagopposisjonen bestod av folk fra venstrefløyen i Arbeiderpartiet og AUF, av syndikalister og av kommunister. Særlig var kommunistene i skarp opposisjon til Nygaardvoldregjeringen og dens allianse med Storbritannia. For dem var krigen noe som ikke angikk den norske arbeiderklassen; den var en imperialistisk storkrig mellom Storbritannia og Tyskland.



Da Halvard Olsen, Håkon Meyer og Erling Olsen møtte i lagmannsretten 30. april 1946, var det under ekstra oppmerksomhet fra mediene.


Fagopposisjonen ville samarbeide med tyskerne om å opprette et slags arbeiderråd eller en arbeiderregjering utgått av arbeidernes organer, men som ikke skulle være ansvarlig overfor folket på en demokratisk-parlamentarisk måte. Det kan i dag se naivt ut, men for medlemmene av Fagopposisjonen så handlingsrommet sommeren 1940 stort nok ut til at de fremmet et slikt forslag.

Opposisjonen ble fort splittet og gikk i oppløsning. Den 25. september forbød Terboven alle politiske partier unntatt NS og oppløste dessuten Administrasjonsrådet1. Sentrale personer i Fagopposisjonen, som Håkon Meyer2 og Halvard Olsen3 , ville da forhandle med Qusling og NS om innflytelse.
Begge disse ble senere NS-medlemmer. Men flertallet i Fagopposisjonen ville ikke ha noe med NS å gjøre, og organisasjonen falt da sammen.

I 1945 ble nedsatte LO en granskningskomité som blant annet skulle se på Fagopposisjonens aktiviteter. Både Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Arbeiderpartiet hadde medlemmer i representantskapet, men Representantskapet vedtok komitéopprettelsen enstemmig, så verken kommunistene eller sosialdemokratene følte seg forpliktet til å forsvare Fagopposisjonen.

Det ble laget en utredning der komiteens flertall, bestående av arbeiderpartifolk, sterkt kritiserte ledende skikkelser i Fagopposisjonen. De fleste navngitte personene som ble fordømt, skulle miste retten til å være fagorganisert på livstid. To mindre vesentlige skikkelser i lederskapet fikk lov til å komme tilbake til fagorganisasjonen etter en periode på fem år, men de kunne aldri mer få tillitsverv. For en del ikke navngitte personer, vedtok komiteens flertall at et eventuelt oppgjør skulle overlates til de fagforbundene der de var medlemmer.

Komiteens mindretall, bestående av kommunister, tok en annen retning. De mente at Fagopposisjonen, med unntak av Håkon Meyer, ikke hadde opptrådt klanderverdig. For eksempel hadde både LOs og Aps organer i Norge i 1940 selv gitt signaler om samarbeid med tyskerne og NS. Kun Håkon Meyer måtte fordømmes og ekskluderes fra LO. Resten skulle bli frikjent. Komiteens innstillinger skulle behandles av LO-kongressen i 1946 - med andre ord i fullt offentlig søkelys.
Det var tydelig at flertallet i granskningskomiteen ville svekke de som lå til venstre for Arbeiderpartiets linje. Kommunistpartiet hadde i 1940 stått på samme politiske plattform som Fagopposisjonen. Alle de som ble nevnt med navn i innstillingen, og som ikke var NS-medlemmer, hadde tilknytning til NKP. Årsaken var at Arbeiderpartiet fryktet NKP etter stortingsvalget i 1945, der kommunistene fikk tolv prosent av stemmene og opp mot 40 prosent av stemmene blant de fagorganiserte. NKP var altså en reell trussel mot Aps dominans i arbeiderklassen.

Granskningskommisjonens innstilling til kongressen. (pdf )
NKP opplevde også Fagopposisjonen som problematisk. Partiet ville helst distansere seg fra sin tidligere politikk i 1940. Kommunistpartiet hadde i løpet av krigen beveget seg i en demokratisk-parlamentarisk retning, og det nasjonale fellesskap hadde nå en mer prominent plass i NKP på bekostning av en ren klassepolitikk.

Det er dermed ikke overraskende at kongressdelegater både fra Ap og NKP stemte for å utvise en god del av Fagopposisjonens medlemmer fra LO for evig og alltid. Likevel kom det et forslag fra Gunnar Braathen, en mann trygt plassert i den sosialdemokratiske fløyen, om å la komiteens forslag vedrørende medlemmene ikke nevnt med navn og de to tillitsmennene Adelstein Haugen og Albert Johannesen, begge NKP-medlemmer sentralt plassert i partiet, bli sendt over til sekretariatet for behandling der. Forslaget ble vedtatt med kommunistenes stemmer. Begge parter så seg tjent med å få saken bort fra kongressen og dermed det offentlige søkelyset.


Jens Tangen forbereder sin forklaring i retten.
Det hindret ikke fordømmelsen av Jens Tangen og Martin Brendberg.4 NKP ofret i praksis disse to ved å stemme sammen med Ap for at kongressen skulle ta stilling til deres straff. Partiet ofret noen for å hindre mer skade på seg selv, og de to ble til slutt ekskludert fra fagbevegelsen for virksomhet som var "så vel som organisasjonsmessig skadelig som skadelig for samholdet blant det norske folk."5 Kongressens vedtak ble sendt til forbundene. Det ble samtidig gitt indikasjoner om at et oppgjør med de resterende tidligere medlemmene av Fagopposisjonen skulle komme senere, men dette skjedde aldri.

Oppgjøret med Fagopposisjonen viste Arbeiderpartiets dominans i LO. Ap hadde gjennom effektivt arbeid sikret seg at egne medlemmer utgjorde kongressens overveldende flertall. Fordømmelsen gikk som planlagt, og LOs og Aps ledelse kunne skape en lydigere fagbevegelse med mindre rom for kritikk fra ytterste venstre. Fagopposisjonen skulle straffes, og med det kunne Ap også indirekte kritisere NKP for partiets unnfallenhet i 1940, da NKP hadde bygd sin politikk på ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland.
Angrepet mot Fagopposisjonen av 1940 viste også hvor både Ap og NKP sto rent ideologisk etter krigen: Klassesolidariteten ble skjøvet i bakgrunnen til fordel for det nasjonale fellesskapet og samfunnssolidariteten. Landet skulle bygges, ikke klassen.



1. Administrasjonsrådet var det sivile styringsorganet i den tyskokkuperte delen av Norge fra 15. april til 25. september 1940. Høyesterett opprettet Administrasjonsrådet for å lede den norske siviladministrasjonen etter at det var klart at Vidkun Quislings kuppregjering manglet støtte både hos tyskerne og i det norske samfunnet.

2. Håkon Meyer var medlem i Arbeiderpartiet, senere NS. Han var kommissarisk formann i Norsk kommuneforbund september 1941-september 1942. I landssvikoppgjøret ble han i en rettssak som startet 30. april 1946 dømt til 10 års tvangsarbeid. Som formildende omstendighet ble det lagt vekt på at han med fare for egen sikkerhet hadde benyttet seg av sine politiske kontakter, og hjulpet en rekke tyske emigranter og jøder å flykte fra Norge. Han ble løslatt i 1949.

3. Halvard Olsen var AFL-formann (1925-34) og var innom både Arbeiderpartiet og NKP. Han ble medlem av Fagopposisjonen og senere konsulent for AFL-formennene som ble utpekt av okkupasjonsmakten. Han ble dømt til sju års straffearbeid i 1946, men ble løslatt i 1950.

4. Tangen hadde vært AFL-formann fra september 1940 til september 1941 og hadde før det vært NKP-sympatisør, Brendberg var hans personlige sekretær i denne perioden og var hele tiden, også etter okkupasjonen, medlem i NKP.

5. LOs kongressprotokoll 1946, s. 358.


Kildeliste

AFL/LOs kongressprotokoll, Oslo 1946 (pdf)

Granskningskomiteens innstilling til kongressen, Oslo 1946

Slettholm, Kristoffer: "Det var ikke en opposisjon. Det var en splittelse av folket. Oppgjøret med Fagopposisjonen av 1940" i Arbeiderhistorie 2013

 




















© www.arbark.no