Nederlag i bryggearbeiderstreiken i 1899

Våren 1899 ble over hundre engelske bryggearbeidere innlosjert i et skip på havna i Kristiania (Oslo). De var hentet til Norge for å være streikebrytere etter at medlemmene i Kristiania Bryggearbeideres Forening hadde lagt ned arbeidet. Dette var de organiserte bryggearbeidernes første streik – og som i så mange andre tidlige arbeidskonflikter skulle resultatet skulle vise seg å bli katastrofalt...

1800-tallets bryggearbeidere sto lavt på den sosiale rangstigen – også innad i arbeiderklassen. Arbeidet var hardt. Lønnsnivået var lavt. Hyppige perioder med arbeidsløshet gjorde inntektene usikre. Av enkelte ble de dessuten oppfattet som mer henfalne til alkohol enn arbeidere for øvrig. I 1882 stiftet hovedstadens bryggearbeidere en fagforening. I likhet med andre foreninger fra denne perioden var den venstredominert og bar til dels preg av å være en selskapsklubb. Dessuten fantes det flere arbeidsgivere blant foreningens toneangivende medlemmer.

Lønns- og arbeidsforholdene på brygga var dårlige, og organiseringen av arbeidet var uoversiktlig og komplisert. Både grossister, redere, skippere og ekspeditører kunne operere som arbeidsgivere. Enkelte av dem betalte timelønn direkte til arbeiderne. Andre satte laste- og losseoppdragene bort til mellommenn for en avtalt sum, og så skaffet disse arbeidere som utførte jobben for timelønn. I en del tilfeller kunne arbeiderne selv ta oppdrag på akkord – det vil si laste eller losse etter en avtalt sum per tonn, per enhet eller lignende. Situasjonen førte til hard konkurranse om arbeidsoppdragene og til sterkt press på lønningene. For Bryggearbeiderforeningen, som i løpet av 1890-årene begynte å engasjere seg sterkere i medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, ble det derfor et mål å få gjennomført en ensartet akkordtariff for å unngå at oppdragstakere underbød hverandre.

I 1893 hadde dampskipsekspeditørene etablert sin egen forening, og frontene på brygga begynte å avtegnes klarere. I 1898 stilte så fagforeningen krav overfor dampskipsekspeditørene om høyere timelønn, bedre tillegg for overtids- og nattarbeid og en egen tariff eller prisliste for ulike typer losse- og lastearbeid. Arbeidsgiverne svarte med å tilby en mindre økning av timelønn og nattillegg, men aksepterte ikke noen akkordtariff. Partene klarte ikke å komme til enighet, og den 1. mai 1899 vedtok fagforeningen å gå til streik.

Dampskipsekspeditørene presenterte deretter et ultimatum; Bryggearbeiderforeningen måtte akseptere det tilbudet som var framsatt. I motsatt fall ville ekspeditørene la være å bruke foreningens medlemmer til lossing og lasting. Og de lot handling følge ord; i avisene ble det lyst ut tremånederskontrakter for bryggearbeidere, og i løpet av kort tid ble det ansatt et stort antall streikebrytere – blant annet flere fra England. Ved inngangen til juni var slaget tapt for bryggearbeiderne. Av ren nød hadde mange av de streikende allerede skrevet under på arbeidskontrakter med Dampskipsekspeditørene, og foreningen ga nå de øvrige medlemmene anledning til å gjøre det samme. Konflikten endte med et fullstendig nederlag for Bryggearbeiderforeningen, som ikke bare måtte gi etter for Dampskipsekspeditørenes forening, men i tillegg mistet 700 av sine 800 medlemmer.