Sporveisstreik og medlemsfrafall i Kristiania i 1920

For Norsk sporveis- og lokalbaneforbund sto høye lønnstillegg, 8-timers arbeidsdag og 42-timers arbeidsuke på dagsordenen på landsmøtet sommeren 1919, og de lokale foreningene ble oppfordret til å få forbedringer gjennomført ved tariffrevisjonene. I Trondheim hadde det nylig vært sporveiskonflikt, og om høsten skulle sporveisforeningene i Bergen og Kristiania ut i tarifforhandlinger. De to foreningene fremmet så å si likelydende lønnskrav, men mens det ble oppnådd enighet i Bergen, tilbød arbeidsgiverne i Kristiania et tillegg som lå nesten 1000 kroner lavere enn det som arbeiderne i Bergen hadde fått.

Den 12. januar 1920 gikk sporveisarbeiderne i Kristiania til streik, og overfor "den 3. interesserte part, byens sporveiskjørende publikum", forklarte foreningen at "vi har følt oss nødtvungne til at stanse leverancen av vor vare (arbeidskraften) indtil vi kan opnaa en bedre pris". Over tusen mann la ned arbeidet, og for å forhindre streikebrytervirksomhet blokkerte streikevakter snøryddingen i de gatene der det lå trikkeskinner. På grunn av et kraftig snøfall skulle dette vise seg å være en virkningsfull aksjonsform.

Streiken var velorganisert og effektiv, men arbeidsgiverne sto steilt på sitt, og bystyret nølte lenge med å akseptere forslag til takstøkninger og en del andre tiltak som kunne bedre sporveisselskapenes lønnsevne. For å presse fram handling fra politikere og arbeidsgivere varslet LO sympatistreik for 40 000 arbeidstakere. Deretter gikk det bare en uke før bystyret aksepterte en forbedring av selskapenes rammevilkår, og partene i konflikten godtok et meglingsforslag fra riksmeglingsmannen. Lønnstillegget ble mindre enn mange hadde håpet på, men foreningen oppnådde å få tariffestet kortere arbeidstid. Alt i alt skulle likevel den ti uker lange konflikten komme til å koste dyrt i form av et betydelig medlemsfrafall i tiden som fulgte.