Jernbanestreiken i 1920 – første storaksjon blant offentlig ansatte


"Hvem er det som er lovlige myndigheter her i dette land? Hvem er landets statsmagt, virkelige statsmagt? Er det "Folkets Hus" eller er det Storting og regjering? Det er deri det tilslut bunder... Det er i virkeligheten et attentat paa vort lovlige samfund, som her er sat i verk. Og dette attentat, det maa vi slaa tilbake med alle de midler som staar til samfundets raadighet. Der er ingen vei forbi."
På denne måten uttrykte Venstreleder og tidligere statsminister Gunnar Knudsen seg på Stortinget noen dager før 13 000 jernbanearbeidere gikk til streik den 1. desember 1920


Hvepsen nr. 49, 1920
Foto: Arbark
I utgangspunktet var dette en ren lønnskonflikt. Jernbanearbeiderne hadde sakket akterut i lønnsutviklingen – særlig etter at en voldgiftsdom i 1920 hadde gitt en til dels betydelig lønnsvekst i privat sektor. For å kompensere for dette fremmet jernbaneorganisasjonene et lønnskrav våren 1920. Myndighetene nektet å gå i forhandlinger, og forbundet svarte med kollektiv plassoppsigelse. Utover høsten foregikk det så diskusjoner mellom partene, parallelt med at landets økonomiske situasjon ble stadig verre; pris- og lønnsveksten hadde snudd til nedgang, og arbeidsledigheten var stigende. Ledelsen i de tre forbundene som organiserte jernbanefolkene, Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmannsforbund og Jernbanens Kontorpersonales Forbund, ble etter hvert lite lystne på å kaste sine medlemmer ut i en streik og henvendte seg til Stortinget med forslag om å løse konflikten ved hjelp av frivillig voldgift. Dette ble imidlertid avvist av de borgerlige partiene, og den 1. desember var altså streiken et faktum.

De månedene som hadde gått fra plassoppsigelsene til streiken kom i gang, hadde myndighetene benyttet til å forberede seg på konflikt. Det var bygd opp lagre av viktige varer rundt om i landet, lagt planer for alternative transportmetoder og dessuten gitt opplæring til mannskaper som skulle holde deler av togtrafikken i gang. Det var i tillegg utarbeidet beredskapsplaner som omfattet både politiet og hæren av frykt for at det skulle oppstå situasjoner av revolusjonær karakter.

Forberedelsene førte til at streiken ikke fikk den virkningen streikeledelsen hadde håpet på. Etter to uker hadde det bare i begrenset grad latt seg gjøre å lamme varetransporten og persontrafikken. Forbundene valgte derfor å gi opp kampen. Et anbefalt forslag om å avblåse streiken ble sendt til uravstemning og vedtatt med 5400 mot 3000 stemmer.

Til tross for at den var kortvarig og stort sett forløp udramatisk, var jernbanestreiken en viktig konflikt som fikk stor oppmerksomhet i samtiden. Det var første gang offentlig ansatte gikk til storaksjon, og streiken kom til gjennom et samarbeid mellom fagforbund både innenfor og utenfor LO. Den pågikk dessuten midt under harde, interne LO-debatter om både kampmidler og målsettinger med fagbevegelsens aksjoner, og ble derfor brukt for alt den var verdt av fraksjonene innen arbeiderbevegelsen.


Placeholder image
Martin Tranmæl taler under massemøte på Youngstorget under den store demonstrasjonen i forbindelse med jernbanestreiken, 4. desember 1920.
Foto: Conrad M. Bringe / Arbark





Til listen over streiker

Til utstillingens hovedside







Publisert 15.12.2020, første gang 01.11.2004.