Storstreiken i 1921 – det startet med sjøfolkene



Etter flere år med lav arbeidsledighet og stigende priser og lønninger, slo den økonomiske krisen etter den første verdenskrig inn over Norge fra 1920. Avsetningsproblemer og prisnedgang skapte vanskeligheter for norske bedrifter, og stadig flere arbeidere mistet jobben. Arbeidsgiverforeningen gikk til tariffoppgjøret i 1921 med krav om at arbeidsgiverne i den kommende tariffperioden skulle ha anledning til å redusere arbeidernes lønn med inntil 25 prosent, men skipsrederne mente dette var et altfor moderat krav og valgte å bryte med denne strategien. Overfor Matros- og fyrbøterunionen (forløperen til Sjømannsforbundet) krevde de 33 prosent lønnsreduksjon fra den 1. april og adgang til ytterligere 25 prosents reduksjon etter den 1. oktober


Fra Brattøra-området i Trondheim.
Foto: Ukjent / Arbark

Redernes utspill fikk dramatiske følger. Den 9. mai gikk Matros- og fyrbøterunionen til streik. De fikk følge av havnearbeiderne som umiddelbart gikk ut i sympatistreik, og av Maskinistforbundet som gikk til streik uka etter. LO fryktet at redernes krav ville bli fulgt opp av andre arbeidsgivere og valgte å slå hardt til. Fra den 26. mai ble 120 000 LO-medlemmer tatt ut i streik, og dermed var landet kastet ut i det som til da var norgeshistoriens største arbeidskonflikt.

For å opprettholde vare- og persontransporten langs kysten rekvirerte staten skip som ble bemannet med både frivillige og utskrevne mannskaper. Samfundshjelpen organiserte streikebrytervirksomhet, og i flere byer kom det til slåsskamper med de streikende. Hæren plasserte sikringsstyrker i en del av kystbyene, og politiet ble satt inn for å beskytte streikebrytere som jobbet på havnene.

De fleste steder roet gemyttene seg etter noen dager, men i Hammerfest oppsto det en spesiell situasjon. Den lokale samorganisasjonen utpekte en streikeledelse som tok kontroll over all gods- og persontrafikk til og fra byen. Blant annet måtte personer som skulle reise fra Hammerfest ha et eget pass underskrevet av Sigurd Simensen, redaktør av "Vestfinmarkens Social-Demokrat" og sentralt medlem av streikeledelsen. Etter noen konfrontasjoner med byens lille politistyrke ble det også opprettet et eget ordensvern der representanter for samorganisasjonen, i samråd med politimesteren, ble utstyrt med politimyndighet. Justisdepartementet nektet å akseptere denne ordningen og påla politimesteren å innkalle militær assistanse fra Alta bataljon for å ta kontroll over byen. Soldatene ankom, men det kom aldri til noen trefninger med de streikende. Etter at streiken var over, ble imidlertid Simensen og seks andre dømt til fengselsstraffer for sine handlinger mens konflikten pågikk.

Forhandlingene mellom partene i storstreiken var lenge fastlåste, og i begynnelsen av juni stilte LO krav til myndighetene om at riksmeglingsmannen måtte skiftes ut. Med ny riksmeglingsmann på plass aksepterte LO å heve storstreiken, slik at bare sjømennene og havnearbeiderne fortsatt var i streik mens videre forhandlinger pågikk. Konflikten varte til i begynnelsen av juli, da begge parter aksepterte et meglingsforslag som innebar en umiddelbar lønnsreduksjon på tolv prosent og ytterligere fem prosents reduksjon fra den 1. desember. Denne løsningen kom deretter til å danne mønster for tarifforhandlingene også i andre bransjer.


Martin Tranmæl på talerstolen under et massemøte på Tullinløkka i forbindelse med storstreiken 7. juni 1921.
Foto: Bringe / Arbark












Publisert 15.12.2020, første gang 01.11.2004.