Garantifond og streikebrytere – bitter konflikt i 1924



"En av de streikebrytere som under streiken i Bergen arbeidet paa Fæstningskaien gik (...) hen og hengte sig samme aften som han fik høre at de organiserte arbeidere skulde gjenopta arbeidet. Forøvrig er der blit borte 13 streikebrytere og forhaabentlig har de forholdt sig som den Judas vi har nævnt ovenfor," meldte bladet Transportarbeideren i 1924. Sitatet illustrerer den uforsonlige holdningen mange fagorganiserte hadde til folk som undergravde lønnskampen ved å ta seg jobb på arbeidsplasser som var rammet av konflikt. Grunnlaget for streiken i 1924 var arbeidsgivernes ønsker om å presse fram lønnsreduksjoner.


Fra godsstreiken i Oslo 1924.
Foto: Ukjent / Arbark


Storstreiken i 1921 hadde påført fagbevegelsen flere sviende nederlag og et stort medlemsfrafall i mange av forbundene, og i 1923 var det klart for nye tariffrevisjoner. Transportarbeidernes overenskomst for strekningen Stavanger–Kirkenes ble sagt opp, og etter resultatløse forhandlinger gikk oppgjøret til megling. Riksmeglingsmannen foreslo at alle akkord- og lønnssatser skulle reduseres med fem prosent, men dette ble avvist av Transportarbeiderforbundet. På samme tid pågikk det forhandlinger om tariffen for Østlandsområdet, og her sto partene enda lenger fra hverandre. Arbeidsgiverne ville redusere lønna med 20 prosent – mens forbundet krevde et like stort tillegg! Avstanden var uoverkommelig, og den 16. januar la Transportarbeiderforbundets medlemmer ned arbeidet i Oslo, Drammen, Halden, Fredrikstad og Skien, og i flere kystbyer langs Vestlandskysten opp til Namsos.

Konflikten skulle komme til å bli både langvarig og bitter. Den omfattet til slutt 4000 av forbundets 5000 medlemmer og varte 24 uker. Årsaken til dette var ikke bare at partene ikke klarte å enes om lønnsspørsmålene, men at arbeidsgiverne koblet forhandlingene innen transportbransjen sammen med en pågående jernarbeiderstreik. Jernarbeiderne i Oslo og Fredrikstad hadde lagt ned arbeidet høsten 1923 i protest mot at arbeidsgiverne ville foreta en indeksregulering og en reduksjon av lønna med fem prosent. Arbeidsretten mente konflikten var tariffstridig, og både LO og Jern- og metallarbeiderforbundet påla de streikende å gjennoppta arbeidet. Jernarbeiderne, som mente den omstridte indeksreguleringen av lønna ble foretatt på feil premisser – valgte imidlertid å fortsette streiken.

I denne situasjonen forlangte arbeidsgiverne at LO og fagforbundene hvert år skulle sette av 100 kroner per medlem til et garantifond som skulle stå til Arbeidsgiverforeningens disposisjon dersom det oppsto ulovlige konflikter. Dette kravet ble reist under forhandlingene med Transportarbeiderforbundet, men ble avvist umiddelbart. Arbeidsgiverne valgte deretter å øke konfliktnivået ved å erklære lockout for 36 000 arbeidere i jernindustrien og for 24 000 arbeidere i andre bransjer. LO svarte med å ta ut 13 000 medlemmer i sympatistreik for en pågående konflikt i papirindustrien. Med sitt krav om garantifond hadde dermed arbeidsgiverne kastet landet ut i en ny storkonflikt.


Havnestreiken 1924. Streikende arbeidere utenfor Oslo Børs.
Foto: Ukjent / Arbark


Jernstreiken, lockouten og sympatistreiken ble avblåst ved utgangen av mai 1924, men transportarbeiderne var i konflikt enda en måned. Det kom etter hvert til enighet om et lønnstillegg, men det viste seg vanskelig å bli enige om hvordan streikebrytere som hadde jobbet på havnene under konflikten skulle behandles. Arbeidsgiverne forlangte at en del streikebrytere skulle få fortsette i jobben på bekostning av de streikende. Det endte imidlertid med at alle de streikende ble tatt inn igjen, men at de organiserte arbeiderne måtte akseptere at en del av streikebryterne fikk bli.












Publisert 15.12.2020, første gang 01.11.2004.