Norsk Jernbaneforbund

"Direksjonen har hørt deputasjonens klagemål. Direksjonen diskuterer overhodet ikke med sitt personale eller deres representanter. Adjø!" På denne måten reagerte formannen for Hovedbanens direksjon, da de fagorganiserte i 1910 forsøkte å komme i forhandlingsposisjon overfor jernbaneledelsen. Reaksjonen var typisk for et selskap der all makt hadde ligget i direksjonenes hender, og hvor fagorganisasjonene lenge hadde forholdt seg underdanig overfor ledelsen. Den representerte også en av flere hendelser som bidro til at Jernbaneforbundets landsmøte samme år bestemte seg for en tilnærming til den øvrige fagorganisasjonen og for første gang diskuterte arbeidsnedleggelse som kampform.

Med utbyggingen av jernbanen i Norge hadde det kommet en rekke nye yrkesgrupper, og som så mange andre arbeidere, dannet jernbanearbeiderne sine første fagforeninger i 1880-årene. Det utviklet seg etter hvert et omfattende og til dels komplisert system av foreninger. Ulike faggrupper – som for eksempel verkstedarbeidere, konduktører, linjepersonale, stasjonsbetjening, kontorpersonale og lokomotivførere – stiftet egne fagforeninger knyttet til distrikter eller spesielle banestrekninger. Senere dannet de også egne landsforeninger. Enkelte steder ble det imidlertid opprettet blandede foreninger for flere grupper av arbeidere. Foreningenes formål var ikke like godt avklart overalt. Noen foreninger fungerte som rene selskaps- eller opplysningsklubber, mens andre tydeligere uttrykte at de skulle arbeide for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

I 1892 møttes representanter for elleve ulike jernbaneforeninger og stiftet den landsomfattende organisasjonen De norske jernbaneforeningers forbund. Forbundet skulle, ifølge egne vedtekter, arbeide for å fremme "Etatens fælles Interesser", men forsøkte umiddelbart å ta tak i lønns- og arbeidstidsspørsmål og fremmet krav overfor Stortinget om lønnsøkning, 10-timers arbeidsdag og en ukentlig hviledag. Henvendelsene til Stortinget var imidlertid resultatløse, og jernbanens ledelse ville overhodet ikke akseptere forbundet som forhandlingsmotpart.

Landsmøtet i 1910 vedtok en omorganisering og en profesjonalisering av forbundet. Dette innebar ansettelse av en forretningsfører, igangsetting av agitasjonsvirksomhet og etter hvert også utgivelse av et eget fagblad – Jernbanemanden. Overgangen til en mer pågående linje overfor arbeidsgiveren skapte imidlertid intern strid, og flere foreninger meldte seg ut. Året etter gikk ekstrapersonalet ved Østbanestasjonen i Oslo til lønnsaksjon. Den første streiken innenfor forbundets organisasjonsområde var dermed et faktum – og med full innfrielse av kravene som resultat!

I 1918 endret forbundet navn til Norsk Jernbaneforbund. Året etter ble det innmeldt i LO, og samme år ble jernbanearbeidernes gamle krav om normalarbeidsdag og en ukentlig fridag imøtekommet. I 1933 ble Jernbaneforbundet slått sammen med Norsk konduktørforbund, og tre år senere ble også Jernbanens kontorpersonales forbund innlemmet. I 1954 nådde Jernbaneforbundet sitt medlemsmessige toppunkt, med i alt 22 800 medlemmer. I dag har forbundet 7 200 medlemmer.