Norsk post- og kommunikasjonsforbund

Postbud eller postmann? Betegnelsene brukes om hverandre i dag og gir neppe assosiasjoner til strid og konflikt. Fra postverkets ansatte begynte å organisere seg i 1880-årene og langt utover på 1900-tallet, representerte imidlertid disse begrepene viktige klasseskiller innad i etaten. Og disse skillelinjene fikk tydelige organisatoriske konsekvenser.

Postbudene i hovedstaden stiftet Kristiania Postbudforening i 1881. Medlemmene i foreningen var postbud, pakkmestre, postledsagere og kassetømmere. Dette var yrkesgrupper rekruttert fra typiske arbeidermiljøer – og sjelden med mer skolegang enn det folkeskolen hadde å by på. Foreningen hadde i utgangspunktet et selskapelig preg, men den begynte raskt å engasjere seg i spørsmål som hadde med medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår å gjøre. I årene som fulgte ble det opprettet postbudforeninger i flere andre byer utover landet, og i 1901 gikk disse sammen i Postbudenes Landsforbund, eller Norsk Postforbund som navnet senere ble endret til.

De øvrige ansatte ved Kristiania postkontor – funksjonærer som arbeidet med sortering, skranketjeneste, saksbehandling og administrasjon – samlet seg i 1884 i Postfunktionærenes Forening, Christiania. Rekrutteringsgrunnlaget for denne gruppen var i første rekke småborgerskapet og personer med noen års allmenn skolegang utover folkeskolen. Det var disse yrkesgruppene som omtalte seg som postmenn, og foreningen skiftet da også navn til Det norske Postmandslag i 1893. Til tross for navneendringen var foreningen fortsatt en lokal Kristiania-forening, men utenbys postfunksjonærer hadde med visse begrensninger anledning til å melde seg inn. Begrensningene gjaldt blant annet stemmerett, og misnøye med manglende rettigheter førte til at det ble etablert egne funksjonærforeninger i flere andre byer. Gjennom en omorganisering i 1906 ble det så stiftet et landsomfattende forbund under navnet Det norske Postmannslag. Alle lokalforeningene ble oppløst og gjenoppsto som kretslag i det nye forbundet. En tredje landsomfattende organisasjon for ansatte i postverket så dagens lys da Postaabnernes Landsforbund ble stiftet i 1909.

Forskjellene mellom postbudenes organisasjon og organisasjonene til funksjonærene som arbeidet innenfor det som gjerne ble kalt "den høyere etat", manifesterte seg på ulike vis – blant annet i synet på valg av faglige strategier og i forholdet til landets øvrige fagbevegelse. Norsk Postforbund hadde mange radikale og taleføre medlemmer i sine rekker, og under dyrtiden og den politiske radikaliseringen av arbeiderbevegelsen fram mot 1920, gikk disse inn for både tøffere virkemidler overfor Postverket og innmelding i Landsorganisasjonen. Til tross for motstand fra enkelte grupper ble LO-medlemskapet ble en realitet i 1919. Og som følge av dette gikk både pakkmesterne og landpostbudene ut og dannet sine egne organisasjoner.

Postmannslaget var mer opptatt av å danne en egen hovedorganisasjon for tjenestemenn i staten enn å gå inn i LO, og forholdet til både LO og Norsk Postforbund ble til tider anstrengt under mellomkrigstidas strid om nedskjæringer og innstramninger innen Postverket. Etterkrigstidas vekstperiode bidro imidlertid til å svekke motsetningene, og blant Postmannslagets sentrale tillitsvalgte var det flere som nå gikk inn for LO-medlemskap. LO hadde tidligere stått hardt på etatsforbundslinja – det vil si at alle LO-medlemmer innen en etat skulle organiseres i samme fagforbund. Dette var fortsatt et uoverkommelig krav for Postmannslaget, men problemet ble løst ved opprettelsen av et postkartell innen LO – Postfolkenes Fellesforbund – i 1951. Samme år gikk Postmannslaget inn i LO, og tre år senere fulgte også Poståpnernes Forbund etter.

Utvidet samarbeid mellom Postmannslaget og Poståpnerforbundet resulterte i full sammenslutning i Den norske Postorganisasjon i 1977. Tiden var fortsatt ikke moden for en fullstendig forening av all de tre forbundene, men tilnærmingen var i gang. I 1989 sa medlemmene i forbundene nei etter at et felles landsstyremøte for Postorganisasjonen og Postforbundet hadde anbefalt å slå sammen forbundene. Ti år senere ble svaret ja, og sommeren 2000 var det nye forbundet – Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund – en realitet.