©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Til førstesiden



Transport og kommunikasjon

Hovedtekst

Ulovlig sporveisstreik ga økt innflytelse

Sporveisbetjeningen i Oslo hadde i tiårene etter krigen sakket akterut lønnsmessig, samtidig som arbeidsforholdene – og spesielt arbeidstidsordningene – ble forverret. I Sporveisbetjeningens forening oppsto det etter hvert en sterk misnøye både med Kommuneforbundet sentralt og med foreningens egne tillitsvalgte. Dessuten førte håndteringen av rasjonaliseringstiltak og vedtak om overgang fra trikk til busstransport til en dyp splittelse mellom bussgruppa og de øvrige foreningsmedlemmene. Etter at den interne opposisjonen mot foreningsledelsen hadde blitt stadig tydeligere mot slutten av 1960-årene, ble deler av foreningsstyret skiftet ut våren 1970, og den aktive SUF’eren Bjørgulv Froyn ble valgt til ny foreningsformann.

Bjørgulv Froyn dirigerer troppene under et demonstrasjonstog i forbindelse med sporveisstreiken i Oslo i 1970.

Resultatet av tariffoppgjøret i 1970 ble forkastet med stort flertall av medlemmene i Sporveisbetjeningens forening. Fordi avstemningen var koblet sammen med det øvrige kommuneoppgjøret, ble foreningen likevel tvunget til å akseptere den nye overenskomsten. En slik situasjon hadde sporveisbetjeningen vært oppe i en rekke ganger tidligere, og dette var også en av årsakene til misnøyen med Kommuneforbundet og dets tillitsvalgte. Denne gangen ønsket imidlertid ikke foreningen å avfinne seg med situasjonen.

I september stilte det nye styret i Sporveisbetjeningens forening krav overfor sporveisledelsen om kortere arbeidstid som kompensasjon for en nyinnført ordning med delte skift – en ordning som innebar at de ansatte måtte jobbe noen timer på formiddagen, for deretter å komme tilbake og jobbe noen timer i ettermiddagsrushet. Kommunen avviste både dette og andre krav, og mens Kommuneforbundet og deler av foreningsstyret ville fortsette forhandlingene, mente Bjørgulv Froyn og resten av foreningsstyret at det nå var nødvendig med andre virkemidler. Et medlemsmøte den 18. oktober vedtok med stort flertall å gå til streik for å få gjennomført foreningens krav overfor sporveisledelsen.

Ingen busser kommer... Høsten 1970 gikk sporveisarbeiderne i Oslo til streik.

Arbeidsretten slo som ventet fast at streiken var tariffstridig, men oppfordret samtidig partene til å gjennoppta forhandlingene. Dette ble imidlertid avvist av streikeledelsen, som verken ønsket kompromisser eller forhandlinger. Kommuneforbundets ledelse derimot – som til dels tolket streiken som en demonstrasjon mot forbundet – gikk nå inn i forhandlinger med sporveisledelsen. På grunn av interne stridigheter og arbeidsgivernes steile holdning til spørsmålet om tidskompensasjon, ble streikeledelsen etter hvert åpen for å akseptere et kompromiss. Den 3. november vedtok foreningsmedlemmene et resultat som Kommuneforbundet hadde forhandlet fram, og streiken ble avsluttet. Hovedkravet ble ikke innfridd, men det ble oppnådd en viss økonomisk kompensasjon for rasjonaliseringstiltak og dessuten foretatt enkelte forbedringer av arbeidsordningene. Like viktig var det at streiken ga fagforeningen en ny og sterkere posisjon overfor sporveisledelsen, og dermed bidro til å øke de ansattes innflytelse over sin egen arbeidssituasjon.


<-Tilbake til streikesiden



Streiker

Faner

Arkiver

Litteratur

Fagforbund

 

 

l