Åttetimersdagen

Fabrikktilsynsloven av 1892 viste at lovfestet normalarbeidsdag lot vente på seg. Det overordnete kravet ble likevel holdt ved like gjennom 1. mai-demonstrasjonene og ulike resolusjoner og petisjoner. I årene som fulgte gikk arbeiderbevegelsen inn for en kombinasjon av tariffestet kortere arbeidstid og lovbestemmelser for særgrupper. Ved å oppnå redusert arbeidstid for enkelte grupper av arbeidere kunne den prinsipielle motstanden mot åttetimersdag blant arbeidsgiverne og i de borgerlige partiene gradvis brytes ned.

Fagforeningenes styrke avgjorde

Som de første i Norge oppnådde arbeiderne ved Gullfjellgruvene i Langvassbygda i Rana å få åtte timers arbeidsdag i 1892 gjennom bindende avtaler med arbeidsgiverne. Så skulle det gå mange år før nye og større grupper kom til. Typografene fikk tariffestet ni timers arbeidsdag i 1898 og åttetimersdag i 1913. Gruvearbeidere kjempet fram det samme i 1915, og i 1917 fikk papirindustrien tariffestet åtte timers skift.

Tariffestet nedsettelse av arbeidstiden var hovedsakelig et resultat av fagbevegelsens kamp og uhyre sjelden en frivillig sak fra arbeidsgivernes side. Det var de sterkeste fagforeningene som først fikk gjennomført kortere arbeidstid. Særlig kom det fart i denne utviklingen under den økonomiske oppgangstiden rundt 1906–1907. En diskusjon om arbeidstidsspørsmålet i forbindelse med revisjon av fabrikktilsynsloven i 1909 førte til fornyet innsats. Kravet om forkortelse av arbeidstiden ble det vesentligste punkt i de fleste tariffrevisjonene. Særlig i årene 1911 til 1913 var det store framskritt.


Kortere arbeidstid for statens arbeidere

Statsansatte arbeidere var en egen gruppe som ble berørt av forsøksordninger. I 1894 vedtok Stortinget å prøve ut 53 timers arbeidsuke ved Marinens hovedverft i Horten, Kongsberg våpenfabrikk og hovedarsenalet i Kristiania. Statens jernbaneanlegg skulle eksperimentere med åtte og ni timers arbeidsdager.

Men forsøkene på anleggene innebar lønnsnedsettelser og ble upopulære blant arbeiderne. På verkstedene gikk det bedre, og i 1899 vedtok Stortinget å forsøke åttetimersdag. Men forsøket ble aldri realisert. I 1900 var det blitt stor motstand på Stortinget mot en utvidelse av forsøkene med åttetimersdag for statens arbeidere. Det hadde skjedd en splittelse i Venstre når det gjaldt dette spørsmålet. En stor del av Venstres representanter stemte sammen med Høyre mot utvidelsen, selv om Venstre hadde åttetimersdag for statens arbeidere på programmet sitt. Grunnlaget for motstanden var dels økonomisk og dels en frykt blant Venstres landbruksrepresentanter for at jordbruksarbeidere ville foretrekke anleggsarbeid dersom betingelsene for arbeiderne ble for gode. Først fra 1907 ble åttetimersdagen innført på Kongsberg våpenfabrikk og hovedarsenalet, som nå var flyttet til Raufoss. I 1914 fulgte også marinens verksteder etter.


Spesiallover gir redusert arbeidstid

Det foregikk også en utvikling i retning av forkortet arbeidstid langs det som kan karakteriseres som spesiallovlinjen, og som innebar lovfesting av arbeidstidsforkortelser for enkelte grupper av arbeidstakere.

Litteratur og kilder

Katrine Vibe, Staten og normalarbeidstiden 1885-1919, Hovedoppgave i historie, Bergen 1978.
Inger Bjørnhaug, Kortere arbeidstid – hvorfor og for hvem? (pdf) , TFAH 2/1985 (Arbeiderhistorie) 1985.
Gunnar Ousland, Fagorganisasjonen i Norge. Fra avmakt til stormakt 1870-1920, bind 1, Tiden Oslo 1949.