1800-tallets fabrikkarbeidere jobbet lange dager under helseskadelige forhold. 14 timers arbeidsdag var vanlig. Nasjonale og internasjonale arbeiderorganisasjoner protesterte. De ville bedre arbeidernes livsvilkår. Åttetimersdagen skulle bli en samlende kampsak for den internasjonale arbeiderbevegelsen.
Fra 1880-årene kjempet norske arbeiderorganisasjoner for kortere arbeidstid. I 1887 kom det nystiftede Arbeiderpartiet aktivt med. Partiet ville ha lovfestet åttetimersdag. Høyre og deler av Venstre strittet imot. Fabrikktilsynsloven ble vedtatt i 1892 – uten begrensninger i arbeidstiden for voksne arbeidere.
Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris i 1889 vedtok en oppfordring om å benytte 1. mai 1890 til en internasjonal markering for åttetimersdagen. Norsk arbeiderbevegelse fulgte oppfordringen. I Kristiania deltok fire tusen arbeidere i en demonstrasjon for åtte timers arbeidsdag.
Fagorganisasjonene krevde kortere arbeidstid under tarifforhandlingene. Men arbeiderbevegelsen jobbet også politisk for å oppnå lovfestet åttetimersdag. Det skulle ta lang tid å bryte ned arbeidsgivernes og de borgerlige partienes motstand.
Flere grupper fikk kortere arbeidstid gjennom avtaler eller særlover. Normalarbeidsdagen var det verre å få gjennomslag for. I 1915 lovfestet Stortinget 10-timersdag og 54-timers arbeidsuke. Denne arbeidstidsreduksjonen hadde de fleste arbeidere allerede oppnådd.
Revolusjonen i Russland inspirerte til radikalisering. I Norge ble det etablert en arbeiderrådsbevegelse som i 1918 ville ta åttetimersdagen gjennom direkte aksjon. LO advarte. Enkelte steder ble aksjoner likevel gjennomført. Hvilken betydning fikk dette?
Til tariffoppgjøret våren 1919 var LOs hovedkrav utvetydig og ufravikelig: Åttetimersdagen skulle innføres i alle tariffavtaler. Arbeidsgiverne ville først ha en gradvis arbeidstidsreduksjon. Men LO holdt fast ved kravet, og åttetimersdagen ble endelig tariffestet.
I juni 1919 vedtok Stortinget loven om åttetimersdagen, og den 11. juli ble loven sanksjonert. Lovfestingen reduserte faren for at arbeiderne skulle miste et hardt tilkjempet gode ved framtidige tariffoppgjør. Samtidig fikk også de uorganiserte glede av arbeiderbevegelsens langvarig kamp for kortere arbeidstid.
