Jernbanestreiken i 1920 – første storaksjon blant offentlig ansatte

"Hvem er det som er lovlige myndigheter her i dette land? Hvem er landets statsmagt, virkelige statsmagt? Er det "Folkets Hus" eller er det Storting og regjering? Det er deri det tilslut bunder... Det er i virkeligheten et attentat paa vort lovlige samfund, som her er sat i verk. Og dette attentat, det maa vi slaa tilbake med alle de midler som staar til samfundets raadighet. Der er ingen vei forbi."
På denne måten uttrykte Venstreleder og tidligere statsminister Gunnar Knudsen seg på Stortinget noen dager før 13 000 jernbanearbeidere gikk til streik den 1. desember 1920

De månedene som hadde gått fra plassoppsigelsene til streiken kom i gang, hadde myndighetene benyttet til å forberede seg på konflikt. Det var bygd opp lagre av viktige varer rundt om i landet, lagt planer for alternative transportmetoder og dessuten gitt opplæring til mannskaper som skulle holde deler av togtrafikken i gang. Det var i tillegg utarbeidet beredskapsplaner som omfattet både politiet og hæren av frykt for at det skulle oppstå situasjoner av revolusjonær karakter.

Forberedelsene førte til at streiken ikke fikk den virkningen streikeledelsen hadde håpet på. Etter to uker hadde det bare i begrenset grad latt seg gjøre å lamme varetransporten og persontrafikken. Forbundene valgte derfor å gi opp kampen. Et anbefalt forslag om å avblåse streiken ble sendt til uravstemning og vedtatt med 5400 mot 3000 stemmer.

Til tross for at den var kortvarig og stort sett forløp udramatisk, var jernbanestreiken en viktig konflikt som fikk stor oppmerksomhet i samtiden. Det var første gang offentlig ansatte gikk til storaksjon, og streiken kom til gjennom et samarbeid mellom fagforbund både innenfor og utenfor LO. Den pågikk dessuten midt under harde, interne LO-debatter om både kampmidler og målsettinger med fagbevegelsens aksjoner, og ble derfor brukt for alt den var verdt av fraksjonene innen arbeiderbevegelsen.